Et forsvar for det liberale demokratiet

«De korrekte. Identitetspolitikk, kansellering og presset mot det liberale samfunnet» er tittelen på Frank Rossaviks tiende bok.

Norsklærer, skribent og samfunnsdebattør, Mohamed Abdi, var hentet inn for å samtale om identitetspolitikk og andre negative trekk ved dagens samfunnsdebatt i anledning lanseringen av boka.

De som hadde ventet en debatt preget av polariserte fløyer og harde konfrontasjoner om identitetspolitikk, kansellering andre begreper som preger samtidens debattkultur, gikk skuffet hjem. Det var en dannet, høflig og til tider tam debatt mellom Rossavik og Abdi. Som det som oftest er når fløyene møtes utenfor sosiale medier.

Men det skyldes muligens også boken «De korrekte» - eller rettere sagt den debatterende formen til Rossavik. For de 195 sidene med tekst inviterer til debatt både der man er enig og uenig med forfatterens betraktninger og drøftinger.

Identitetspolitikk

– Et gjennomgående tema i boka er identitetspolitikk som framstår som totalt ødeleggende for samtidens samfunnsdebatter, og i samtale med Mohamed Abdi sa du at det var ikke identitetspolitikk som sådan du var kritisk til, men den nye. Hva mener du skiller den gamle og den nye identitetspolitikken?

– Det er kanskje ikke et glassklart skille mellom ny og gammel identitetspolitikk så det er ikke sikkert at det er den beste måten å kaste lys over dagens utvikling.

Rossavik peker på at en vanlig definisjon av identitetspolitikk er at det er politisk virksomhet eller aktivisme, som tar utgangspunkt i en marginalisert minoritetsgruppes historie og erfaringer.

– Poenget mitt er at de rettighetskampene som den svarte bevegelsen, kvinnebevegelsen og homobevegelsen fremmet på 1960- og 70-tallet også var identitetspolitikk. Man mobiliserte sine egne til kamp om rettigheter, man jobbet for likestilling og målet var storsamfunnets anerkjennelse.

Dagens identitetskamp har, ifølge Rossavik, blitt et krav om respekt for den urett man som gruppe har vært utsatt for og oppreisning for det samtidig som det kreves spesialbehandling og vern mot debatter.

– Og lojalitet til gruppen, er man skeiv må man slutte rekkene og forfekte skeives agenda.

I en farlig fase

Men jeg er ikke udelt negativ til identitetspolitikk. Som jeg litt spissformulert sa i mitt svar til Abdi, synes jeg som homofil mann at skeive driver for mye identitetspolitikk, mens jeg som tunghørt synes hørselshemmede driver for lite. Hørselshemmedes Landsforbund driver stort sett bare med interessepolitikk, som er noe litt annet.

– Problemet med dagens identitetspolitikk er som den danske sosiologen og politikeren Henrik Dahl som jeg siterer i boken formulerer det, mens man tidligere kjempet for egen frihet, kjemper man nå mot andres.

– Vi er i en veldig farlig fase der høyreregimer og reaksjonære krefter utnytter det økende støynivået til å gå løs på homofile, transpersoner, innvandrere og andre, sier Rossavik.

– Begrepet brukes vel også som hersketeknikk i den forstand at man avfeier marginaliserte minoritetsgruppers aktivisme som et uttrykk for identitetspolitikk, og ikke legitime krav om rettigheter?

– Jeg vil heller si at det er gruppene som driver hersketeknikk ved å angripe folk som er kritiske eller ikke forstår kravene som settes. Det er stor aksept for å stemple personer som ytrer seg kritisk som rasist eller transfob. Som for eksempel da mediekritiker Anki Gerhardsen pekte på at media i liten grad slapp til forskere som var kritiske til kjønnsskifte.

– Det var et helt legitimt spørsmål, men likevel ble hun overøst med kjeft, og stemplet som transfob.

Etterlyser tålmodighet

Rossavik vedgår at det sikkert er noen som bruker identitetspolitikk som skjellsord rettet mot dagens aktivister.

Plus

Fortsatt ukrenket

Liberal er hans fremste identitetsmarkør. Frank Rossavik er ytringsfrihetsfundamentalist, motstander av røykeloven, sexkjøpsloven og offerrollen. Og har meldt seg ut av FRI.

– For meg er det et begrep som betegner hva man snakker om, og et begrep som lar seg definere og beskrive dagens debattklima. Jeg ville aldri ha brukt begrepet woke som betyr å være våken og oppmerksom på og engasjert i kampen mot diskriminering. Det er et begrep grupper kan bruke om seg selv, men som brukt imot grupper framstår som hersketeknikk.

– Men gjør du det ikke lett for deg selv når du bare problematiserer den ene siden som du for eksempel gjør når du i boken diskuterer relasjonen mellom transaktivister og radikalfeminister?

– Jeg skriver om transbevegelsens aktivister, og ikke radikalfeminister. Samtidig vil jeg si at jeg vet ikke om noen annen debatt i vår samtid som er mer betent og svimlende usaklig enn transdebatten, sier Rossavik.

Han etterlyser mer tålmodighet blant transpersoner.

– Transfolk og ikke-binære var i front under Stonewall-opprøret i 1969. Siden overtok homser og lesber på mange måter det som ble kalt homokampen, mens transfolk og ikke-binære havnet i baksetet. Først de siste årene har gruppene for alvor krevd sin rett. De har også fått raskt gjennomslag i viktige saker, men ikke alt kan skje med én gang.

Hvite menns privilegium

Som i boken «Best å holde kjeft? En liten bok om ytringsfrihetens krise», byr Rossavik på seg selv og han er aktivt med som homofil, hørselshemmet og hvit vestlig mann.

– Kan man lese «De korrekte» som en oppfølging av boken «Best å holde kjeft?» som kom i 2019?

– For så vidt, den handlet om ytringsfriheten mens denne handler om ytringskulturen.

– Jeg leser boken som et forsvar for det liberale demokratiet?

– Jeg er en liberaler, og mener at det liberale demokratiet er det beste systemet som finnes.

– I boka går du hardt ut mot identitetspolitiske antirasisters kritikk av «hvite menns privilegium», men det liberale demokratiet er vel strengt tatt bygd opp av hvite vestlige heterofile menn, og som, for å løst sitere Judith Butler, må sies å ha vært den mektigste og mest innflytelsesrike identitetspolitiske bevegelsen i moderne tid?

– Det liberale demokratiet har vært dominert av hvite vestlige menn siden antikkens Hellas, og fram til etter 2. verdenskrig. Først da slapp kvinner, og mennesker med annen hudfarge og annen seksualitet til.

– Det er samtidig et system med evne til selvkorrigeringer som vi har sett i årene etter at svarte, kvinner og homofile kjempet sine rettighetskamper. Og det er et system dagens aktivister som for eksempel transpersoner, kan bruke i kampen for sine rettigheter og anerkjennelse.

Rossavik er kritisk til tolkningen av hvite heterofile menns privilegium.

– Hvite menn framstilles som uten evne til empatisk eller selvstendig tenkning, sier han.

– Om man er født i en privilegert klasse kan det være vanskelig å se undertrykkelse eller diskriminering av andre?

– Jo, men hva så? Man må jo anta at også hvite menn er i stand til å kjempe mot undertrykkelse, og ikke bare er opptatt av å beholde egen maktposisjon?

Avmakt

Boken innleder med beskrivelse av terroren i Rosenkrantz gate i Oslo natt til 25. juni da to mennesker ble drept, 21 skadde - flere ble alvorlig skadet, og masse mennesker traumatisert etter masseskytingen utenfor London Pub og puben Per på hjørnet.

Mange av forfatterens venner var der, og det var bare tilfeldigheter som gjorde at han selv, kjæresten og en venn hadde tatt taxi hjem like før det smalt. De orket ikke å stå i kø.

«Fraværet av sikker informasjon la ingen demper på debatten i etterkant der folk gikk løs på hverandre med dårlige begrunnede anklager, provokasjoner og moralposeringer. Deriblant at storsamfunnets stigende hat mot Pride hadde skapt et klima for det dødelige angrepet», skriver Rossavik.

– Mener du at negative debatter rettet mot en gruppe ikke skaper holdninger selv om man ikke kan si at det er en direkte årsakssammenheng mellom angrepet og økende negativet mot Pride i forkant av markeringen?

– Vi vet jo fortsatt strengt tatt ingenting om motiv, bakgrunn og hvem som var målgruppe for angrepet selv om det er nærliggende å tro at det var skeive siden det skjedd under Pride og utenfor London Pub. Om det hadde vært en høyreekstrem terrorist hadde jeg kjøpt det at debattklimaet i forkant av Pride kan ha vært medvirkende faktor.

– Uansett så var mitt poeng at debattene hverken gjenspeiler ondskap eller dumskap, men tiden vi lever i.

Frank Rossavik peker på storpolitiske forhold som blant annet klimakrise, globalisering, kriger, atomtrussel, finanskriser, veksten av autoritære bevegelser og stater, og at en generell usikker framtid er trusler vi ikke kan gjøre noe med. Det skaper et ytre press og stress som påvirker hvordan vi møter mindre politiske samfunnspolitiske forhold og fenomener.

– Jeg mener at avmaktsfølelse overfor storpolitikken skaper krigslignende tilstand i småpolitikken, om du skjønner hva jeg mener?

– Det er ikke vanskelig å være enig med deg i at det er et ekstremt polarisert debattklima, men noe av debattformen skyldes vel også sosiale medier?

– Ja, absolutt. Sosiale medier stimulerer til tre ting; man skal uttrykke seg kort og da blir det ofte bastant, og det stimulerer til moralposering og stammekrig gjennom antall likes.

Humor

– Hvordan vil du at boken skal bli lest?

– Målet med boken er å gi allmenne lesere innsikt i de debattene som går nå. Jeg kunne sikkert ha gått grundigere til verks og mer i dybden, men som jeg sa til Abdi, så er boken skrevet av en journalist og ikke en akademiker.

Rossavik understreker at det ikke er aktivister han opplever som et problem, men at aktivistene får gjennomslag for at de ikke skal utfordres, som for eksempel ligger i kravet om trygge rom og kansellering av innledere.

– Jeg håper at det brenner ut, og at vi får humor inn i debatten igjen.