Transvenus fra Milo

En dag da åtte år gamle Lorenza Böttner gikk til skolen, la hun merke til en fjær som falt ned fra et rede. Redet lå gjemt i en strømmast. Böttner hadde alltid vært fascinert av fugler, og av alt som var vakkert. Hun valgte derfor å klatre opp for å se på fugleungene. Men hun mistet fotfestet, falt ned og fikk et så kraftig elektrisk støt at hun måtte amputere begge armene.

Nektet å bruke protese

Lorenza Böttner ble født i 1959 i Punta Arenas i Chile og var kjønnet som mann ved fødselen. Foreldre var begge tyske innvandrere, men etter ulykken flyttet foreldrene i 1969 tilbake til Tyskland, til Lichtenau nær byen Kassel.

Böttners første år i Tyskland var preget av sykehusbesøk og utallige visitter til leger og spesialister. Til tross for at hun ble presset til å bruke armproteser, nektet hun å gjøre det. I tenårene utviklet hun en lidenskapelig interesse for klassisk ballett, jazz- og steppedans, og hun lærte seg å male med føttene og munnen. Hun ville bevise at hun ikke trengte armer for å skape kunst.

Hun kom inn på kunstskolen i Kassel i 1978 og ble uteksaminert i 1984. Eksamensprosjektet var performance-verket «Behindert?!» (deaktivert). Her undersøkte og utfordret hun historiske og medisinske forestillinger om funksjonsnedsettelser. Hun ga den funksjonsvarierte kroppen politisk kraft, samtidig som hun viste at den også kunne være sensuell. I verket stilte hun både spørsmål ved merkelappen «funksjonshemmet», og utforsket historien til munn- og fotmalere.

Fra Lorenz til Lorenza

I løpet av tida i Kassel begynte Böttner å presentere seg selv som kvinne. Det var også her hun tok navnet Lorenza, hentet fra mellomnavnet Lorenz. Hun inntok en åpen transfeminin posisjon, både i utseende og i selvportretter. Hun designet også feminine klær for armløse kropper og dokumenterte sin egen transisjon fra mann til kvinne i fotoserier.

Samtidig utviklet hun en fascinasjon for «Venus fra Milo», som skulpturen Afrodite fra Milos (130 -100 fvt.) er bedre kjent som. Den skjønnhetssøkende Böttner må ha sett noe av seg selv i den antikke greske statuen, også utover det faktum at den mangler armer.

I hvert fall malte hun flere portretter av seg selv som «Venus fra Milo» i løpet av sine seks år på kunstskolen i Kassel, og fortsatte med det også da hun flyttet til New York der hun først tok hun mastergrad i visuell kunst.

Her etterlignet hun Venus de Milo-skulpturen og plasserte seg foran en museumsinngang i East Village. Besøkende la ikke merke til statuen før den gikk ned fra sokkelen og begynte å danse. Intensjonen var: «hvorfor beundrer vi skjønnheten til en armløs statue, men vi føler oss flaue når vi ser en person med amputerte lemmer?».

Kjærlighet og performance

I USA ble hun litt av en sensasjon. I tillegg til å jobbe som kunstner, var hun modell for Joel-Peter Witkin og Robert Mapplethorpe. Hun malte og danset i gatene og krevde skamløst retten til å politisere en transkjønnet armløs kropp. Hun sluttet seg til Disabled Artists Network og gjorde seg bemerket med munn- og fotmaleriene sine, både på utstillinger i mindre gallerier og i store museer.

Det er lite som er kjent om Böttners romantiske liv, men i 1989 hadde kunstneren møtt Mario Soro på en reise tilbake til fødelandet Chile der hun skulle opptre med en performance i Santiago. Soro og Böttner skal umiddelbart ha funnet tonen, og de to var sammen i en kort periode.

«Venus fra Milo» var ikke den eneste rollen Böttner levde seg inn i. I 1988 flyttet hun til Barcelona. Her fikk hun rollen som Petra maskoten til Paralympics i Barcelona i 1992. Ifølge Paralympics var Petra en «positiv, ekstrovert, uavhengig, energisk og modig jente uten armer». Under åpningsseremonien ble Böttner kjørt inn på stadion bakpå en motorsykkel før hun framførte en solodans på scenen.

Dessverre skulle årene i Barcelona vise seg å bli få. På begynnelsen av 1990-tallet fikk Böttner hiv. I 1994 døde hun av aidsrelatert sykdom 34 år gammel.

Gjenoppdaget av filosof

I løpet av 16 år produserte hun mer enn to hundre verk som jobbet med munnen og føttene og opptrådte på gater og offentlige steder, som hadde vært viktige arenaer for henne som en antikunstner og en motstemme mot det etablerte.

Selv om de kjente chilenske forfatterne Roberto Bolaño og Pedro Lemebel har skrevet om Böttner, ble arbeidene hennes lenge oversett. De ble først gjenoppdaget på utstillingen Documenta i 2017, takket være innsatsen til den anerkjente forfatteren, filosofen og kuratoren Paul B. Preciado.

Siden har bildene hennes reist verden rundt, også til Norge. I 2019 ble verkene hennes vist som en del av utstillingen «Actually, the Dead Are Not Dead» på triennalen Bergen Assembly.

Utstillingen tok for seg kunstnere som ikke blir sett eller hørt. Stemmer som gjennom tiår ikke har blitt tatt på alvor, som har blitt oppfattet som støy.

I april kommer den første omfattende utgivelsen om multimediekunsten og den modige og grenseoverskridende chilenske/tyske transpioneren, redigert av nettopp Preciado, som fikk kunstmiljøet til å gjenoppdage henne for seks år siden.

Lorenza Böttner: Requiem for the Norm (2023), redigert av Paul B. Preciado. Monografien inneholder tekster av Jack Halberstam, Antonio Centeno, Carl Fischer og Johanna Hedva., Spector Books.

Kortdokumentaren «Lorenza Böttner - Portrait of an Artist» kan ses på YouTube.