Språket, baby!

DET ER MAI, det er sol, og det er litteraturfestival på Lillehammer. En av festivalgjestene er den amerikanske forfatteren Torrey Peters, som med romanen «Detransition, baby» har skrevet en av de gøyeste, såreste, villeste historiene jeg har lest så langt om transliv. Boka er nå oversatt til norsk av Kirsti Vogt, og denne vakre fredagen møtes Peters og Vogt for første gang ansikt til ansikt.

De har imidlertid hatt mye kontakt i form av eposter i månedene før, for oi oi oi, her var det mye å navigere rundt rent språklig! For hvilke ord skal man bruke når man som Peters skal fortelle historien om Reese, Katrina og Amy/Ames? Denne litt uventede troikaen av en transkvinne, en ciskvinne og transpersonen Amy/Ames er nemlig de tre hovedpersonene vi møter i Peters’ roman, og de er ikke nødvendigvis tunet inn på det samme vokabularet, for å si det sånn. Det er blant annet Katrina som får snuble i vei i begrepene, når hun sjokkert innser at han fyren hun har blitt gravid med, tidligere levde som transkvinne.

– Når jeg hadde valget mellom et seriøst ord og et frekkere ord, ja, da valgte jeg det frekke, selv om det ble et skeivt og internt ord, sier Peters.

Twink, twink

Hun har ikke noe ønske om å være en sånn forfatter som hele tiden stopper opp i teksten og forklarer ord.

– Som leser vil jeg selv ikke bli holdt i hånden hele tiden. Det ville tatt fra meg gleden over å høre et annet språk. Leserne, hvem enn de er, befinner seg jo ikke på et fjell på begynnelsen av 1900-tallet, men her i samtiden, med verdens største ordbok tilgjengelig i form av smarttelefonen.

Dermed har nå en overraskende stor og streit leserskare fått lære seg et ord som «twink» og «stealth», for «Detransition, baby» ble en kjempesuksess da den kom ut i USA i 2021. Før Peters til sin egen forbauselse forsto at hun hadde skrevet en identitetsoverskridende bestselger, hadde hun bare nettpublisert to kortromaner.

– Jeg lar for eksempel transkvinnen Reese bruke ordet «transsexual» i stedet for «transgender», som strengt tatt ville vært det korrekte. Men det første ordet har «sex» i seg, og det er alltid gøy! Det er dessuten et ord man kan leke seg med uttalemessig, sier Peters, før hun lesper demonstrativt på s-en i «transssssexual» og ler.

– Jeg har skrevet slik jeg ville ha snakket med vennene mine, og da blir det en sjargong med mye humor og sjarme, og ikke nødvendigvis så veldig «riktig». Jeg tenkte at om jeg skrev det på den måten, ville vel det sjarmerende skinne gjennom også for andre som ikke er inne i dette språket.

Hurrarop for oversettelsen

Og ja, sjarmen skinner gjennom, også i norsk språkdrakt. Oversetter Kirsti Vogts innsats har blitt framhevet i en rekke av de norske anmeldelsene, som når Dagbladets kritiker skriver at Vogt «har gjort en fremragende jobb i et språklandskap som er fullt av koder og ladede ord». Så har hun da også for første gang bedt om å få ha med et «Oversetterens etterord» i en bok hun har oversatt.

– Det er ikke ofte jeg oversetter en bok der tematikken og språket er så til de grader personlig for andre mennesker. Jeg ville at dette skulle bli bra! Jeg er en streit ciskvinne, så for meg har det vært veldig viktig å være ekstra lydhør i møte med denne teksten.

Her er det på sin plass at undertegnede iler til og sier at ja, jeg var en av de som rett før trykk var inne og leste manuset og kommenterte språket, for at Vogt skulle føle seg overbevist om at alt ville funke. Men det er først og fremst transaktivist Luca Dalen Espseth som har vært Vogts viktigste støttespiller i letingen etter de riktige norske ordene og uttrykkene.

– For en super fyr! Han har svart på tusen spørsmål og lært meg en masse om trans.

Kirsti Vogt vant riktignok den gjeve Bastianprisen i 2022 for oversettelsen av Bernadine Evaristos «Jente, kvinne, annet», også den stappet full av skeive og feministiske ord og uttrykk. Men med Peters’ bok fikk hun virkelig noe å bryne seg på.

– Jeg har oversatt en del fantasy, for eksempel bøkene til Jessica Townsend, og der er det min jobb å lage nye, gode ord som fungerer på norsk. Men i tilfellet «Detransition, baby» var min oppgave som oversetter en annen. Jeg skulle ikke lage nye ord, men heller å finne de ordene som norske transpersoner allerede bruker, sier Vogt, mens Peters nikker bekreftende.

Så ja, «twink» og «stealth» og en del andre engelske begreper finner du i oversettelsen, men også norske begreper som er innarbeidet i transmiljøet, for eksempel et ord som «passeringsevne».

Det farlige ordet

Men la oss ta tak i det vanskeligste ordet av dem alle, enten vi snakker engelsk eller norsk: «detransisjon». Det betyr å slutte med hormonene og annen behandling man har tatt for å bekrefte den kjønnsidentiteten man har opplevd som den rette. Det er et ord som for mange oser av anger og ulykksalighet, det er et begrep mange opplever som anti-trans, og som brukes til å advare folk som er i ferd med å transisjonere. For er du sikker på at du ikke kommer til å ombestemme deg?

– Jeg ville omfavne ordet detransisjon, ettersom det har blitt et stadig mer ladet ord, sier Torrey Peters.

– Mitt svar til de som sier at «tenk om du angrer», er: «So what?». Retten til å detransisjonere er en del av din rett til frihet. Det kan ikke være slik at om du transisjonerer, så er du forpliktet til å bli værende i det du transisjonerer til. Om du skulle detransisjonere, blir du uansett ikke den samme igjen. Du kommer til et nytt sted i livet, som kan kjennes godt, det også. Ingen av de jeg kjenner som har detransisjonert, opplever at de har ødelagt kroppen eller livet sitt. Når man transisjonerer, setter man seg selv i bevegelse, man gir seg selv friheten til å prøve ut, for så å eventuelt tenke at «nei, jeg vil ikke dette likevel.»

For Peters er det også et poeng at en viktig grunn til at folk velger å detransisjonere, er fordi det er så krevende å leve som trans. I romanen hennes er nettopp det Ames’ erfaring. Men selv om han nå passerer som mann (igjen), tenker han fortsatt på seg selv som trans.

– Erfaringen med å detransisjonere tilhører for øvrig bare de av oss som faktisk har transisjonert. Skal du detransisjonere, fordrer det at du først har transisjonert. Har du ikke selv detransisjonert, så kan du med andre ord ikke komme her og tro at du kan fortelle meg noe om hva det handler om. Dessuten: Hvorfor skal anger bare være knyttet til de som detransisjonerer? Hva med alle transpersoner som angrer på at de ikke begynte transisjoneringen tidligere? Er ikke den angeren like reell?

Kjønn og tid

Så hvem er Ames etter detransisjonen? Det vet han ikke helt selv. Kanskje er det derfor han forsøker å lage en familie av sin nåværende kjæreste Katrina, eksen Reese og sitt eget forvirrede jeg. Kanskje han forsøker å samle noen tråder.

Torrey Peters bruker blant annet de personlige pronomenene til å få fram ambivalensen og flerdimensjonaliteten ved Ames. Mange har spurt henne om hvilket kjønn Ames er, og hvorfor Peters ikke bare bruker pronomenet «they», altså «den» eller «hen», som vi ville sagt på norsk.

– Men for meg er ikke flere ord, eller altså flere pronomener, nødvendigvis svaret. Det er et poeng for meg å vise at også innenfor pronomener som «hun» og «han» finnes det et stort rom for tvetydigheter. Det er veldig vanskelig å avgjøre hvorvidt Ames er en mann eller en kvinne, men jeg syntes det hadde blitt for lettvint å bruke «den» eller «hen»-pronomenet. Da ville folk bare tenkt aha, boom: ikke-binær.

Peters vil at folk skal møte en person som Ames med åpenhet.

– Kan vi kanskje tenke oss at kjønn også er knyttet til tid, at det kan handle om hvor du er i livet? Ames begynner livet som James, blir etter hvert Amy, for så å bytte til Ames. Men det er ikke snakk om et binært bytte, der du enten er det ene eller det andre. Ames returnerer ikke til å bli James. Noe er annerledes nå. Om det er snakk om en delvis retrett til noe tidligere, eller en videreutvikling, har jeg ikke et svar på. Jeg forsøker bare å ved hjelp av språket få folk til å kjenne på denne åpenheten.

– Det interessante er at Ames alltid refereres til som «han», bortsett fra når det er Reese som prater og tenker, påpeker Kirsti Vogt.

– Men James refereres til som «hun», enda dette er før transisjoneringen. Det sier jo en masse om denne personen! Og når Amy blir Ames, blir hun til «han». Men hele tiden, når det refereres til Amy/Ames’ oppvekst, er vedkommende «hun». Det er en viktig ting du gjør der, sier Vogt.

Lost in translation

På norsk går det stort sett greit å bare oversette til «hun» og «han». Men kjønn er vanskeligere på andre språk.

– I finsk har man ikke kjønn, så der har jeg forstått at oversetteren har måttet finne andre løsninger. Mens på spansk kjønnes jo også adjektivene konsekvent. Om jeg sier at jeg er trøtt, blir «trøtt» bøyd i kjønn, ikke sant? Da blir det mye å tenke på for oversetteren, ler Peters.

– Det skeive språket er ofte veldig anglifisert, som ordet «twink». Men det er ikke nødvendigvis slik at vi som skriver på engelsk, har de beste verktøyene og løsningene til å snakke om kjønn. Vi er jo også fanget i vårt eget språk! Jeg er ikke i stand til å lese alle oversettelsene av boka mi, men jeg er overbevist om at det er mange språklige løsninger for kjønnslogikk som er bedre enn de vi har på engelsk.

Mange streite – og en del skeive – folk går rundt og er redde for å bruke feil ord og uttrykk om trans. Men det er ikke hva du sier, som er det viktigste, mener Peters. Det er måten du sier det på.

– Om jeg møter en person som jeg forstår at aldri har hatt å gjøre med en transperson før, men som jeg likevel opplever at forsøker å møte meg med respekt, er det ikke så farlig om vedkommende ikke finner de «rette» ordene sånn umiddelbart. Jeg mener: Det finnes folk som bruker alle de riktige ordene, men der du likevel kan høre i stemmen deres at det sies med forakt.