Takk til deg som var feil for meg

Romanen «Eva/Ida» er en skildring av et ungt lesbisk forhold en stund etter at det har tatt slutt. At de begge er kvinner, spiller tilsynelatende ingen rolle i Nadine Mackells debutroman. Men så gjør det det likevel. Skam og utilstrekkelighet holder Ida på god avstand fra sitt eget indre. Det i henne som kanskje aldri ville ha valgt den utadvendte Eva i første omgang.

Det var først da Nadine Mackell gikk på forfatterskolen i Bø, at noe løsnet og hun kunne skrive om Eva og Ida. 

– Jeg var veldig betatt av ei på årsstudiet natur og miljø. Men så tenkte jeg på hvordan et slikt forhold ville bli, hvor fort det ville ha blitt kjedelig, forteller Mackell.

Motpoler møtes

Hennes første roman er unnfanget på forfatterskolen i Bø , som er del av et campus med høyst ulike studieretninger. Møtet mellom en spirende forfatter og gjengen av trygge natur- og friluftstudenter vekket noe i henne.

– Jeg er fascinert av folk som har behov for å framstå som plettfrie, som har behov for å markere at de tar de rette valgene, sier hun. 

«Eva/Ida» handler om to kvinner omtrent på samme alder, med omtrent samme navn. Arbeidet med romanen tok forfatteren noen år. Det var prosesser å gå igjennom for Mackell selv også når stoffet til romanen skulle opp i dagen. 

– Romanen kan nærmest leses som en historie om to sider av samme kvinne, en manisk og en depressiv utgave. Er det bevisst?

– Ja, på en måte er det en utforskning av ett sinn. Jeg har skrevet utafra meg selv, jeg har disse motpolene i meg, men romanen skildrer et forhold mellom to ulike menneske, to ulike karakterer, forteller Mackell.

Biologistudenten Ida er introvert og usikker, i romanen er hun nå i 30-åra, og ser tilbake på forholdet hun hadde til den utadvendte og livsnytende art director-studenten Eva.

Vedvarende uro

Forholdet mellom dem lekket allerede fra starten av. Ryktene om at Eva har et vandrende øye og en villighet til å være der det skjer, slår tidlig inn i teksten. 

Beskrivelsen av hvordan heteroverdenen med selvfølge gir seg adgang til skeive relasjoner med sjekking og kommentarer, er en vedvarende undertone. Det skaper også en uro at Eva ikke virker å ha noen vilje til å hegne om forholdet sitt med Ida. 

Men stemmer det at det er Eva som er årsaken til avstanden mellom dem? For det er også noe distansert og reservert i Idas relasjon til Eva, selv når de har sex, selv i de mest intime, nyforelskede øyeblikkene. 

– Hvem av dem er det egentlig som åpner for presset mot forholdet?

– Jeg ville ikke skeive om klisjeene, om at det er vanskelig å komme ut. Det er ikke nødvendigvis alltid at det er så vanskelig heller. Det var mer interessant å gå inn i de mentale sperrene til Ida, det er de som gjør at det er vanskelig for henne å akseptere seg selv.

Ida lar seg redde

Ida søker noen som ligner henne, som ser henne. I mellomtiden trår hun vannet, så nær å drukne at hun en stund lar seg redde av Eva. Festlige, kreative Eva. 

– Ida er så introvert, hun kjenner på så mye ubehag at det er vanskelig for henne å finne sin skeive arena, å finne likesinnede, sier Mackell.

– Hun trenger det for å kjenne seg trygg i seg selv, men hun prioriterer det ikke i livet sitt. 

Så da Eva kommer feiende, blir Ida med på ferden. Eva er helt annerledes. Eva vil ha det vakre, det vitale. Mens Idas liv er rutiner. I alt fra studier til kontroll av matinntak. 

– Ida nedprioriterer også sin egen skeive erfaring, sier forfatteren, som i romanteksten lar Ida spørre seg selv: «Når var det egentlig jeg var skeiv? Jo, det var med disse jentene i klassen på barneskolen.» 

– Men minnene hennes er så tett knyttet til avvisning, til en følelse av å være rar. Ida kjenner på mye selvforakt i møte med Eva. Hun som er utadvendt, tiltrekker seg mange blikk, men har ikke den samme skammen, sier Mackell. 

Eva pøser på

Ida har aldri klart å danse, slippe seg løs, være seg selv. Ettersom teksten folder seg ut, forstår leseren mer av hvorfor Ida er så forknytt. Hun er vokst opp på en gård. En gård er en overlevelsesmaskin. Individene er mindre viktig, det må bli gjort det som skal gjøres. Det er ikke rom for Ida sitt søkende sinn når hun vokser opp. Ikke etterpå heller. Alt som er hennes, må stues bort.

– Ida svinger veldig. Å bare kunne koble seg på og la Eva styre, det lar Ida miste kontrollen en stund, sier Mackell.

– Selve teksten har også preg av at Ida rapporterer fra, mer enn lever, sitt eget liv? 

– Ida tror hun er mye bedre enn andre, bedre enn Eva. Mer fornuftig, mer jordnær, hun har ikke særlig respekt for at Eva skal jobbe med reklame. Samtidig hjelper Eva henne med å leve. Ida hadde aldri klart å oppleve de samme tingene uten henne. Siden ser Ida tilbake på forholdet nesten som bortkastet tid. Ida er pragmatisk. Evas form for kjærlighet er å pøse på, lage den gode maten, dra med Ida på fest, forteller Mackell.

Skeivt maktforhold

Ida og Eva går på konserter, klubber til den lyse morgenen, Eva introdusere Ida for den svevende kretsen av venner, kolleger, og lar henne henge med menn som konkurrerer om Eva.

Samtidig konstruerer Eva romantiske, filmatiske scener og ferdige kulisser som Ida kan tre inn i. Men Ida er ute av stand til å fylle sin rolle, verken som sjalu, eller elsket. 

– Det er et skeivt maktforhold mellom karakterene dine?

– Jeg tror det er lett å bli manipulativ når du er sammen med noen som bare lar deg styre. Det er også en del av seksualiteten, Eva ser at hun kan dra strikken langt fordi det ikke er noen reaksjon hos Ida.

– Er det viktig at dette er et skeivt par?

– Jeg syntes det var viktig for min egen del. Det er først de siste sju-åtte årene at jeg har datet kvinner og levd ut den delen av meg, men jeg hadde liksom aldri gjort den indre jobben, sier debutanten som dater både kvinner og menn.

Inn i mørket

Da Mackell begynte å skrive på romanen, hadde hun en skikkelig 29-års krise. 

Jeg begynte å reflektere over forhold jeg hadde hatt, der jeg kjente meg litt som Ida. Den gangen jeg var yngre og var på feil sted, og begynte å slite psykisk. Da gikk jeg gjennom mye av det samme som Ida gjør. 

I etterteksten har forfatteren takket venner og til familie som var der for henne da hun gikk inn i mørket og ble alvorlig deprimert, og ble innlagt.

– Jeg følte det var riktig å gjøre det. Det har vært beinhardt å gå inn i depresjonene og jeg har vært så skjør og følt at det har vært så sårbart. Å skrive romanen, trigget en sårbarhet hos meg. Selv om jeg i perioder ble jeg redd for hva folk skulle tenke, at teksten føles så avslørende, så viste det seg at ingen brydde seg om det, forteller Mackell.

– Så takk til alle som var med meg og hjalp meg på veien.