At debutromanen skulle handle om et forhold mellom to kvinner, var nødvendig for Sandra Kolstad

Boka handler om Frida og Nina. Kort tid etter at de møtes og forelsker seg, er de på vei til Syden for å starte et liv sammen. Bilen som ruller gjennom nattemørke Europa har Nina bak rattet. Det er alltid Nina som holder i rattet, til den grad at Frida ikke helt kan skille på hva som er hennes egen vilje og hva som er Ninas.

– Jeg har hatt forhold til kvinner, og ville utforske et narrativ og en dynamikk uten å skrive meg inn i klisjeene som ofte preger skildringen av forelskelse, forteller Kolstad.

Når Nina og Frida blir sammen, er det flere nivåer som trer fram, ikke minst knyttet til Fridas forhold til sin lett alkoholiserte mor. Deres uavklarte relasjon kaster lange skygger.

– Det er et nødvendig brudd mellom mor og barn som ikke helt har skjedd her, sier Kolstad.

– Symbiosen er ikke oppløst på en måte som gjør at Frida våger å stå i seg selv.

– Men heller ikke Nina har et avklaret forhold til sin mor, og et av spørsmålene boka reiser, er om døtre i det hele tatt kan få det?

– Det er kanskje rart å si det, men jeg ble så glad da vi fikk vite at jeg skulle ha en gutt, sier Kolstad.

– Jeg ble faktisk enormt lettet, for jeg tenkte at da slipper vi denne speilingen.

Sønnen og boka har levd i sin egen symbiose, den ene i Kolstads voksende mage, den andre i hennes skapende fantasi.

– Jeg leverte manus på dagen jeg hadde termin, så det var litt hektisk, ja.

Grenseoverskridende

«To ord for ødeleggelse» handler om forelskelse og lengselen etter et liv der Frida ikke behøver å være alene om å være og bære seg selv. Et av hennes sterkeste barneminner er av havet. Ikke som hun selv opplevde det, men slik mora pekte det ut for henne. Siden lengter Frida alltid vekk fra den uklare randsonen som stranda danner mellom land og sjø, men uten å våge å ta havet i besittelse.

Nina på sin side, er ikke redd for å erobre. Eller forlate. I hennes kjølvann dupper en hel rekke kvinner som tror de er den eneste for henne.

– Nina er en slags vampyrtype, sier Kolstad.

Nina er teaterregissør, Frida er frilansjournalist. Samtalene deres handler ofte om språket, om språkets evne til å gripe og utsi noe sant og om hvorvidt språket danner en virkelighet, eller beskriver virkeligheten.

– Språket er for dem bokstavelig talt livgivende, fastslår forfatteren.

Så hvorfor slutter Frida å skrive når Nina drar for å sette opp et teaterstykke i Malmø? Språkets grunnpilar er forskjell, en ting er en ting fordi den ikke er en annen ting. Hva med mellomrommet? Nyansene og gråsonene? Vi lever for det meste våre liv der, men å si noe om kreftene som styrer oss er ofte vanskelig fordi vi ikke har ord for våre innerste beveggrunner, kanskje ikke engang kjennskap til dem. Slike spørsmål opptar Kolstad.

– Jeg har reflektert mye over individet som størrelse, hvor det begynner og hvor det slutter. I vår tid tror alle at vi er, eller i det minste burde være, så unike. Men vi er mye likere enn vi tror. Vi bærer alle med oss bilder, minner om noe annet, en uro, en erfaring av kjærlighet. Det grenseoverskridende i rus og forelskelse interesserer meg, dette at vi ønsker å være en, men også del av noe større.

Usunne koblinger

I sin musikalske karriere har hun kontinuerlig beveget seg mellom å skrive tekst og komponere, framføre sine egne verk og delta i andres.

– Hvordan skriver du?

– Jeg dundrer på! Jeg lar intuisjonen styre og ordene komme, det ubevisste får ta plass. Jeg har jo skrevet sanger lenge og andre typer tekster, men ikke gitt ut noe litterært før.

– Hvorfor skriver du?

– Jeg skriver for å finne noen tråder og finne ut av noen tråder … jeg tenker på teksten nesten som å veve en stor vev, noen tråder går langt bakover, andre strekker seg framover. Jeg har brukt mye tid på Carl Jungs psykoanalyse, og syns vi har en plikt som mennesker til å dypdykke i oss γ selv, til å undersøke det i oss som ligger skjult, det som ligger i skyggene.

En tråd som går igjen i romanen er forhandlingen mellom hvordan man skal kunne være autentisk, når man ikke ser verden eller seg selv med sine egne øyne, men gjennom en annens blikk. Både Frida og Nina har usunne koblinger til sine mødre, som igjen spiller inn på forholdet deres. Mødrene på sin side, er urolige for døtrene. Den ene for skaden barnet hennes kan volde, den andre for at barnet hennes skal bli skadet som hun selv.

– Hva ligger i tittelen «To ord for ødeleggelse»? I teksten finner jeg bare to ord som er gjentatt to ganger på samme vis: takk og unnskyld?

– Jeg tror de to ordene er så ødeleggende hvis man bruker dem hele tida. Og Frida gjør det. De tar mye plass i hennes liv. Og jeg synes det er en jævlig kvalitet, sier Kolstad, som ikke legger to pinner i kors for å sable ned selvhjelpsbøker som ber deg om å finne tre ting å være takknemlig for hver dag.

– Du kan ha en forferdelig jobb, eller et grusomt forhold, og så ber de deg om å være takknemlig! Det er å be deg om å rette sinnet innover, en usynlig maktstruktur ber deg bruke kreftene på feil sted. Rett sinnet utover! Mot kreftene som gjør at du har det slik!

Lydige Frida

Nina blir rasende på Frida når hun drikker seg full, hun beskylder henne for å bli en annen. Men Frida vet ikke hvem hun er, verken edru eller full. Kolstads roman tematiserer kravet om autentisitet og individualisme, lengselen etter og frykten for fellesskap. Når Frida møter Nina, kaster hun seg inn i forholdet. De to foretar en klassisk lesbisk manøver og flytter sammen nesten med én gang. Og de har det fint, de klaffer seksuelt. Frida har aldri hatt det bedre i senga og her vil hun bli.

Men Nina er ikke den trygge personen de brede skuldrene indikerer, Frida kan ikke hvile hodet der, for brått reiser Nina seg, hun drar av sted, gjør seg utilgjengelig så lenge det passer henne. I fraværet mister Frida ordene og får ikke til å skrive.

Et spørsmål mange likekjønnede par får, er hvem som er mannen og kvinnen i forholdet. Selv om oppdelingen er unødvendig, sniker rollene seg innpå likevel. I boka konkretisert ved at Nina tar på seg en strap-on. Frida stiller seg lydig opp mens hun tenker at hun kan dette, at hun er flink til å late som om hun har lyst.

Men kanskje kommer kjønnsrollene mye sterkere inn i forholdet deres fordi språket vi bruker for å nå hverandre, er fylt av kjønnede bilder og forventninger. Er du ikke det ene, må du være det andre. For at det skal finnes et JEG må det finnes et DU. Men for Frida oppleves forskjell som truende. Det er i dette flytende landskapet av identitet og ikke-identitet Kolstads tekst beveger seg; hvem er jeg når du ikke er der?

– Det har alltid opptatt meg hvor mye som er «jeg» og hvor mye av oss som er «oss». Jeg tror at vi lekker. At det ikke er tette skott, og at vi frykter dette vi ikke har oversikt over, dette vi ikke kjenner. Mye i oss er ikke vakkert. Vi bærer på mye grums som er smertefullt i seg selv.

Å slå seg hel

Frida har ikke skarpe grenser, men når ikke inn til Ninas innerste. Frida blir stum, taus i dialogen med seg selv. Nina på sin side, iscenesetter sitt selvbilde ved å spille på andres kjærlighet og tillit, for så å bryte den. Slik holder hun andre på avstand og seg selv sammen. En sideeffekt er at Ninas harde skall blir et sted der Frida slår seg så kraftig, at hun etter hvert merker sitt indre omriss. Ett sted går også hennes grense.

To kvinner i et kjærlighetsforhold ligner hverandre. Men de er ikke like. Prosessen med å innse og akseptere det, kan være pinefullt langsom.

– Jeg tror på det vakre i det sammensatte, i det vanskelige, jeg tenker på det vonde som at vi har voksesmerter, sier Kolstad.

– Når jeg skriver sangtekster, improviserer, bare lar det flyte, hender det at når jeg hører igjennom det etterpå, så sier jeg «Faen! Er det slik jeg har det?!».

For Frida er det først når hun støter mot og bryter med Nina at hun skjønner hvordan hun egentlig har det. I bruddflatene kommer endelig hennes egen stemme gjennom, Frida kan se direkte på verden og si høyt hva hun ser. Hun har endelig kommet til Ordet.