Det skeive patriarkatets barnevakt

Blikk møter Brita utenfor Elsker i Oslo. Hun trer seg ut av taxien med en koffert fylt til randen av bruktdresser fra Elverum, ledsaget av chihuahuaen Moshe, som til tross for sin beskjedne størrelse, har tilstedeværelsen til en årvåken schæfer.

– Etter at jeg begynte å poste bilder av dressene i sosiale medier, tror folk at jeg er en slags influenser. «Jeg liker motebloggen din», sier de. Jeg har da ingen moteblogg! Hva i all verden er det du snakker om? Jeg liker bare å surre rundt i bruktbutikker og finne skatter.

Britas nye giv

Brita snakker oppglødd og gjør raske skift mellom vidt forskjellige tema. Hun forteller om engasjementet i «transdebatten», sin nye stormforelskelse og podkastprosjekter. Hun har også fått rollen som intervjuer når selveste Fran Lebowitz kommer til Norge i juni på turnéen med «Fran forklarer Amerika». De siste månedene har Brita fått ny giv, på alle punkter i livet.

– Jeg forsøker å ta tilbake en identitet jeg føler jeg har slurva bort de siste tiårene. Nå er jeg i midten av femtiåra. Og jeg kan ikke sløse bort resten av livet på å være stille.

Selv om hun er redd for å kaste bort de kommende årene, kan ingen anklage henne for ikke å ha brukt de tidligere årene godt. Hun har vært filmviter, journalist, spaltist, kommentator, redaksjonssjef, redaktør og nestleder i LLH, som nå heter FRI. Før hun brått forsvant fra offentligheten.

– Etter at jeg kom ut av hiet, oppdaget jeg at det finnes så mange praktfulle mennesker der ute og så mye ålreit å gjøre.

Noen massive sammenbrudd

«Hiet», som hun kaller det, er et tiår med depresjoner, angst og innleggelser.

– Jeg har hatt noen massive sammenbrudd og var veldig syk. Jeg har brukt lang tid på å finne noe i livet som gir mening. Det er ganske jævlig å falle ned i avgrunnen og ikke vite hvordan man skal komme seg opp igjen. Og det tar veldig lang tid.

Det finnes ingen mirakelkur når du lever med en kronisk psykisk lidelse. Du har en «dobbeltoppgave»: både å overleve de mørke periodene og å innse at du skal leve med lidelsen resten av livet.

– Solskinnshistoriene er fine de, men vi må også snakke om de som hele livet skal slepe på ryggsekken som heter angst og depresjon. Og gå på medisiner, som jeg må. Jeg er kjemperedd for at det skal komme tilbake, redd for å skulle inn i systemet igjen. Jeg orker ikke tanken på én person til i hvit frakk.

Etter den andre innleggelsen fikk hun tilbud om elektrosjokkterapi. Uten å nøle, takket hun ja.

– Det var heldigvis ikke som i «Gjøkeredet» da, man får narkose. Jeg tror jeg hadde sju eller åtte behandlinger. I tida etterpå forsvant korttidshukommelsen min. Jeg sto i hybelen min og så ned på Meny og visste at jeg måtte handle, men hadde ingen idé om hvordan jeg skulle komme meg ned dit. «Ja vel, jeg får gå på Kiwi da», tenkte jeg. Etter hvert ble jeg heldigvis bedre. Om det var elektrosjokk som hjalp, vet jeg ikke, for jeg vet jo ikke hvordan jeg hadde vært uten.

En av de skarpeste hjernene

Et av de kommende prosjektene hun gleder seg mest til, er å intervjue forfatteren og legenden Fran Lebowitz. Da Brita ble spurt, svarte hun rolig at hun var interessert. Da samtalen var over, var hun i ekstase. Hun «kom i stemmeskiftet», som hun selv beskriver den som.

– Jeg både gleder og gruer meg. Fran vil ikke ha spørsmålene på forhånd, men det er egentlig deilig. Jeg har jo sett intervjuer med henne og tror løsningen er bare ikke å være dum.

Brita har ett tips til alle skuelystne publikummere som skal ta turen til Folketeateret i juni: tenk deg godt om før du stiller spørsmål. I Stockholm hadde det nemlig gått helt skeis da det ble åpnet for spørsmål fra publikum. I tillegg til å bli spurt om barneoppdragelse (sic!), fikk Lebowitz spørsmål om det finnes noe sånt som «en typisk New York-jøde». «Ja, om du er antisemitt», var det korte svaret fra den tydelig irriterte forfatteren.

– Du har en av de skarpeste hjernene i USA på besøk. Hun har vært igjennom ganske mange tiår med forskjellige bevegelser og opprør, og har evnen til å sette det som skjer i USA inn i en kontekst. Ikke spør om hun liker norske fjorder, sukker Brita.

– Har du valgt ut en dress for kvelden ennå?

– Det kan være at jeg må ut på et raid i bruktbutikkene oppe på Hedmarken og se hva jeg finner. Jeg vet jo hva hun pleier å gå i. Vil jeg fornærme henne hvis jeg har på meg det samme?

Mann, dame, hen

I klesskiftene under foto-shooten får Blikks journalist og fotograf opplæring i designermerker. I kofferten hennes skjuler det seg skatter fra blant annet Armani, norske Frislid, franske Lapidus og finske Turo. Klær er en av de sterkeste identitetsmarkørene vi har, ifølge Brita.

– Jeg har blitt spurt om jeg egentlig vil være mann, eller om jeg er en hen. Er det så viktig? Hvis du blir forvirret over at jeg bruker dress, må du i grunnen gjøre hjemmeleksen din. Og den må du gjøre selv, for jeg har ikke tid til å trene deg opp. Folk blir urolige når du kler deg annerledes, slår Brita fast.

– De lurer på hva du vil med klærne, om de betyr noe. Kanskje betyr de noe, kanskje ikke. Kanskje bruker jeg disse klærne fordi jeg synes de er pene, kanskje fordi jeg vil skremme deg.

– Er det mange som blir skremt?

– Nei, heldigvis ikke. Men jeg var i et juleselskap hvor en fyr sa: «Er det mannfolk i huset?». Gud forby at en kvinne skulle gå i dress. Nå er det heldigvis «in» igjen da. Jeg så nylig en moteartikkel med bilder av en av disse «Carcrashian»-søstrene. Overskriften var «Nå er det lov for kvinner å gå i dress igjen». Jeg er så glad for at de endelig har opphevet den loven.

Slåss mot mørkekvinner

Britas nye giv kom tydelig til syne i februar i Dagbladet- kronikken «Mørkekvinner», der hun gikk i strupen på Tonje Gjevjon, som hun mener er frontfigur for en norsk anti-transbevegelse.

– Raseriet kom like mye fra den åpenlyse transfobien som fra irritasjonen over hvordan de bruker kanselleringskultur som et skjold. Transfobene sier at vi må verne om ytringsfriheten, men de har ikke noe problem med sin ytringsfrihet. Det de derimot forsøker å gjøre, er å begrense ytringsfriheten til andre.

Tittelen «Mørkekvinner» henspiller på begrepet mørkemann, altså en motstander av opplysning og tankefrihet.

– Jeg kan ikke forbli stille når jeg er vitne til at vi begynner på nytt, 30 år etter at vi sloss mot mørkemennene, sier hun med referanse til Kirken og kristnes kamp mot homorettigheter på 90-tallet.

– Da måtte homser og lesber fekte vekk kristenfolk og andre moralister. Disse lesbeterferne bruker nå den samme moralske arrogansen mot transpersoner, ikke-binære og andre som tilhører den skeive storfamilien. Det er bra at du sloss for kvinners rettigheter, men er du nødt til å slå noen andre i hodet samtidig? Kan du ikke bare la være å være drittsekk?

En ideologisk plattform?

Det er noe interessant, men også tragisk, som er i ferd med å skje, ifølge Brita.

– Lenge var homokampen et spørsmål om moral og verdier. «De ødelegger kjernefamilien!», var Nina Karin Monsens argument for at det heterofile ekteskapet ble mindre verdt hvis homofile fikk gifte seg. Så gikk det fra et spørsmål om moral til å bli et spørsmål om juss og konkret likestilling. Nå er det som om pendelen svinger tilbake til de samme gamle følelsesstyrte argumentene. Men denne gangen må familien beskyttes mot transpersoner, ikke-binære og «ekstremhomoer».

– Ordet «transideologi» dukker stadig opp i kronikker og debatter. Hva er ditt forhold til begrepet?

– Jeg kan ikke huske at vi snakket om «homoideologi». Rørsla har i alle fall aldri brukt det om seg selv. Det er da ikke noen som har skrevet en ideologisk plattform?! Noen er bare fortørnet over at transbevegelsen er så koordinert, at folk har kampanjer og vet hvordan de skal organisere seg. Ja? Så fint? Det burde da enhver frihetskamp være. Transfobe er som krokodiller som tar det mest forsvarsløse dyret i flokken, og det er feigt og råttent.

En hard kokokjerne

Homokampen ble ikke vunnet uten streite allierte. Solidaritet koster lite for de som ikke rammes av diskusjonens utfall, påpeker Brita.

– Jeg risikerer ingenting ved å gå inn i transdebatten. Hvis du vil holde avstand til en diskusjon om transpersoner fordi du synes den er vanskelig, så er du privilegert fordi du kan velge å ta avstand.

– Mener du at cispersoner har ansvar for å engasjere seg i transkampen?

– Ja! Det minste vi kan gjøre er å løfte flagget for dem. Vise at du tar avstand fra de som insisterer på bare å ta vare på homofile og lesbiske. Er det noe vi skal lære av de som gikk foran oss, så er det at du ikke lar noen ligge igjen.

Reaksjonene på Dagbladet-kronikken lot ikke vente på seg. Det ble etter hvert høy temperatur i debatten, blant annet på Britas egen Facebook-vegg.

– Flere fra en ganske hard kokokjerne har sendt meg meldinger og kommentert kronikken. Noen er åpenbart kristne, noen sutter litt på en mer rasistisk tankegang og noen kommer fra nyradikale miljøer. Ofte refererer de fra noens blogg som et sannhetsvitne. Hva er vi redde for i 2022? 5G, vaksiner, Bill Gates, chemtrails, mikrochipper og transpersoner.

– Oppsto det noen konstruktiv debatt i kommentarfeltet da?

– «Transkrigere» og «allierte krigere» forsøkte å snakke med disse transfobene, og samtalene gikk over flere dager, men det gikk ikke. De er ikke interesserte i å forstå hva språket deres gjør, hva «aktivismen» deres gjør, at det faktisk har menneskelige kostnader.

Meldinger fra far og mor

Etter at kronikken sto på trykk, fikk Brita en melding fra faren til en ikke-binær tenåring. Han takket Brita for å ha valgt å engasjere seg i transkampen. Selv orker han ikke å delta fordi han har «mer enn nok med den daglige kampen for å hjelpe tenåringen å overleve, og kanskje en dag til og med være glad i livet og i seg selv».

Meldingen var ikke den eneste av sitt slag. Hun ble overrasket over hvor mange foreldre som tok kontakt. En annen melding kom fra en mor til et ikke-binært barn. Mora skrev at hun gruet seg til å komme hjem fra jobb i frykt for å finne barnet sitt gråtende. Små ting som «Debatten»-episoden om trans på NRK kan gjøre sterkt inntrykk på tenåringen.

– Men hun skrev også at 19-åringen nå er så hardhudet at hen skjønner at hen ikke skal se på sånt alene. Tenk å være 19 år og allerede måtte være hardhudet! På grunn av disse nepene! Jeg håper de er flaue, men det er de antakeligvis ikke.

Patriark med utestemme

I Tonje Gjevjons motsvar i Dagbladet, karakteriserte hun Brita blant annet som «det skeive patriarkatets barnevakt». Brita ble ikke spesielt provosert, tvert imot. Hun fikk sporenstreks spesiallaget to capser i transflaggfarger. Den rosa med påskriften «Skeiv patriark», den lyseblå med «The Terfminator». Disse ble auksjonert bort til inntekt for FRIs Solidaritetsfond.

– Det er veldig gøy å provosere og irritere terfs, å få dem til å miste hodet og se meningene deres i klartekst. For det gjør de jo. Men hvis dette skal være en utmattelseskrig, så vinner ikke de.

– Vil holdningene deres legitimeres av at du går i dialog?

– Det er jo ikke en dialog. Jeg bruker bare samme utestemme som de gjør. Homokampen var ikke så vennligsinnet og ufarlig den heller. Man måtte kunne bruke litt grovt språk. Hvis vi ikke kan snakke sammen, må man bruke kraftige virkemidler for å få folk til å forstå at det de sier er menneskefiendtlig, arrogant og nedlatende.

Stormforelsket

Britas mobil lyser plutselig opp. Et tapt anrop. Straks blir det tydelig at stormforelskelsen overtar konsentrasjonen hennes.

– Kan du bestille regningen, hvis det ikke er noe mer du vil vite, spør Brita brått.

Forelskelsen kom som lyn fra klar himmel. De møttes på nettet rundt nyttår og har truffet hverandre så ofte de kan siden. Brita legger heller ikke skjul på at den nye flammen kan ha hatt en viss innvirkning på det høye aktivitetsnivået hennes den siste tida.

– De siste ukene har jeg vært så forelsket at jeg i perioder verken har spist eller sovet. Nå sitter jeg egentlig bare og venter på at jeg kan ringe henne.