Bruno Jovanovićs roman utforsker den tynne grensen mellom vold og kjærlighet, hva utenforskap koster og hva det er som binder mennesker sammen på tross av alt.
Foto: Reidar Engesbak.
Raseri og kjærlighet
Alt er tilsynelatende under kontroll. Damjan har fast arbeid, egen leilighet og en kjæreste han er glad i. Men så rakner det.
Han er rasende. Og han er fortvilet. Hovedpersonen Damjan i debutromanen til Bruno Jovanović kjenner på et sinne han har vansker med å tøyle. Også overfor kjæresten Filip. Hvor raseriet kommer fra, er uvisst, men det har trolig sammenheng med den psykisk syke mora hans.
Handlingen i Bruno Jovanovićs debutroman tar til i det Damjan er på vei til sykehuset for å hente sin mor. Hun er innlagt på psykiatriske avdeling for n’te gang. Han har fått nok av helsevesen og leger, de kan ikke hjelpe mora hans, hun blir aldri bedre.
Alt forvitrer
«Etter hvert vil øynene venne seg til mørket» er en fortelling om en identitet i oppløsning. Alt Damjan har holdt fast i, jobb, kjærlighet, mora, forvitrer mellom hendene på ham. Hvorfor det må bli slik, er ikke eksplisitt formulert, men henger tydelig sammen med at han bestemmer seg for å ta mora hjem. Han skal pleie henne frisk.
