Kulturgayden

I danseprosjektet «Butch Tribute» møter vi Marte Reithaug Sterud og Ann-Christin Kongsness i tre forskjellige forestillinger. – Vi ville at både musikken og kostymene skulle være tett knyttet til butchen. Karakterene er komplekse, mens strukturene i dansen er enkle.

En hyllest til butchen

I danseforestillingen «Butch Tribute» hyller Marte Reithaug Sterud og Ann-Christin Kongsness skeiv, kvinnelig maskulinitet.

Publisert Sist oppdatert

«Butch Tribute» er delt opp i tre enkeltstående scener, fra forføreriske «Flørt», til den dramatiske og nesten truende «Roser», før «Flanelldrøm» avslutter det hele med en lidenskapelig og håpefull romanse. Og med de tematiske overgangene forandres også kostymene, laget av Alva Brosten og musikken komponert av Ragnhild Nelvik Bruseth og Kari-Helene Blystad.

Dansekunstnerne Marte Reithaug Sterud (36) og Ann-Christin Kongsness (34) skifter inn og ut av stereotypiske, butche antrekk. Fra dress og hvit skjorte, til løse bukser, klumpete vernesko og ermeløse overdeler, til butchens hellige plagg: Flanellskjorta.

«Butch Tribute» hadde premiere 28. august på Teater Innlandet og har nå lagt ut på Norgesturné, og vises på Black Box i Oslo i begynnelsen av oktober.

Stereotyp og individuell

«Butch Tribute» oser av varme og omsorg for butchen. Ifølge de to skaperne er den en hyllest til skeiv kvinnelig maskulinitet.

– Mens vi har jobbet med forestillingen har vi spurt oss: What would butch do? Hvordan beveger butchen seg? Hvordan forholder butchen seg til publikum? Butchen har blitt gjort til en slags stereotypi for lesbiske og skeive kvinner slik skrulla er for homofile menn. Den har ikke hatt så høy status. Vi tenker at stereotypier dannes når noen får lite plass og synlighet og derfor fremstilles som endimensjonale. Med denne forestillingen vil vi vise at butch-identiteten er kompleks og individuell, forteller Kongsness som også er med i dragkinggruppa Gutta.

Hun mener det er mye felles grunn for «Butch Tribute» og Gutta, men at de skilles av en vesentlig forskjell.

– I «Butch Tribute» vil vi hylle en maskulinitet som er hakket mer sympatisk enn den i hvert fall jeg, som Robin, jobber med i Gutta.

Et synlighetsprosjekt

Dansekunstnerne har laget forestillingen for et kvinnelig, skeivt publikum.

– Først og fremst er dette et synlighetsprosjekt, slår Sterud fast.

– Alle må gjerne komme, men vi vil at skeive kvinner skal kjenne seg igjen og se noe av sitt eget i forestillingen, sier Kongsness.

De møttes mens de studerte dans på Skolen for Samtidsdans (nå Høyskolen for Dansekunst), og opplever at det har vært lite bevissthet rundt kjønnsuttrykk, identitet og seksualitet i dansetradisjonen generelt.

– Vi har mange faglige selvfølgeligheter i oss selv, og ville jobbe i en annen retning enn det vi vanligvis gjør som dansere. I «Butch Tribute» er vi tydelige og direkte, og det er litt uvant i feltet vårt. Vi er ganske ovenpå, haha!, sier Kongsness.

– Gjennom mannlige koreografers posisjon i dansetradisjonen opplever jeg at dans i dag fortsatt styres av et mannlig blikk, selv om det ikke finnes noe forskning på dette, sier Sterud.

– Og selv om det også er mange kvinnelige koreografer, er det ikke så lett å ta av seg det mannlige blikket. Du finner det overalt, sier Kongsness.

Den kvinnelige maskuliniteten

De to dansekunstnerne tror vi er mer bevisst det feminine uttrykket fordi vi læres opp til at det maskuline er nøytralt.

– Maskuliniteten er normen, og den er påstått objektiv. Mannen er normen og kvinnen er alt som kommer i tillegg. Femininitet blir ofte sett på som noe kunstig og overdrevent. Så idet du skal stå på en scene, tyr du fort til det feminine. Bare se på dragdronninger. Det er det samme med scenisk dans. Idet du skal utøve maskulinitet, må du plutselig bruke helt andre strategier, forklarer Kongsness.

Alle må gjerne komme, men vi vil at skeive kvinner skal kjenne seg igjen og se noe av sitt eget i forestillingen.

Ann-Christin Kongsness

De to dansekunstnerne har lest skeiv teori underveis i arbeidet. Spesielt Jack Halberstams «Female Masculinity» (1998), ble viktig for dem.

– Halberstam mener vi må skille maskulinitet fra mannskroppen for å gjøre den synlig. Den kvinnelige maskuliniteten har potensialet til å bryte ned eller velte makten i samfunnet fordi du eksponerer makten og peker på at den posisjonen ikke er nøytral, sier Sterud.

– Ja, og viser at det maskuline er noe alle kan tre inn i. Også kvinner, sier Kongsness.

Ånnevik tolker Preus

Forestillingen avslutter med en roligdans til låta «Vrimmel» av Anne-Grethe Preus. I «Butch Tribute» får vi høre Frida Ånnevik tolkning.

– Da vi bestemte oss for å bruke «Vrimmel» tok vi kontakt med Frida, og spurte om hun ville synge en tolkning av låta spesielt for forestillingen, forteller Sterud.

– Jeg har hørt på Anne-Grethe Preus siden jeg var liten. Da jeg hørte på «Vrimmel» som ung, fikk den en annen betydning. Jeg kan nesten ikke høre linja, «at det vi har er hellig står ikke i noen bok, men jeg vet det likevel», uten å gråte. Det ble som et mantra for meg, en påminnelse om at jeg måtte stole på at det jeg følte som skeiv var riktig, selv om jeg ikke hadde det privilegiet å få det bekreftet utenfra.

Sterud/ Kongsness, Butch Tribute, 6. – 8. oktober, Black Box teater, Marstrandgata 8. Aftertalk 7. oktober, etter forestillingen med Ann-Christin Kongsness, Marte Reithaug Sterud, moderator er Louis Schou-Hansen.

Mer info: blackbox.no

Powered by Labrador CMS