Sofia Knudsen Estifanos

– De fleste av oss vil gjerne gå gjennom livet og være ålreite folk. Men idet vi blir gjort oppmerksomme på at vi har tråkka feil tar vi det personlig og går i forsvar i stedet for å stå i det og prøve å lære, sier Sofia Knudsen Estifanos.
– De fleste av oss vil gjerne gå gjennom livet og være ålreite folk. Men idet vi blir gjort oppmerksomme på at vi har tråkka feil tar vi det personlig og går i forsvar i stedet for å stå i det og prøve å lære, sier Sofia Knudsen Estifanos.

Slampoet i rampelyset

Hun snur opp ned på norske folkeeventyr og stikker en teatralsk finger inn i identitetspolitikken. I november utfordrer Sofia Knudsen Estifaons publikum på SPKRBOX-festivalen i Oslo.

Publisert Sist oppdatert

Sofia Knudsen Estifanos (33)

Kommer fra/bor: Lillestrøm / Oslo.

Sivil status: Kjæreste og samboer.

Gjør: Skuespiller og slampoet, foredragsholder og skrivekursholder. Styremedlem i Oslo Pride.

Aktuell: Under SPKRBOX-festivalen i Oslo spiller Campingkompaniet «Askeladden og de beste hjelperne» på Det Norske Teatret lørdag 21. november. Slampoesiforestillingen «Eid av Oslo kommune» spilles 28. og 30. november, og 1.- 2. - 3. desember på Nationaltheatret.

Skuespillere og artister oppfattes som personer hvis oppgave er å selge seg selv. Få ut budskapet og sette seg selv på kartet: «Her er jeg!». Likevel hoppet ikke Sofia Knudsen Estifanos av entusiasme da Blikk spurte om et intervju.

– Jeg vil ikke være en sånn skuespiller som stiller opp i media for å snakke om at «hun ikke liker å snakke med media», liksom.

Vi møtes på utestedet Postkontoret på Tøyen Torg, østkantens nå hippe og pulserende sentrum. Antallet restauranter, utesteder og kafeer på det som før het Tøyensenteret, øker raskt. Rett bak ligger Kampen der hun bor sammen med kjæresten.

– Vi kjøpte leiligheten for under ett år siden og trives veldig godt. Nå bor mange av vennene mine i området også. Jeg føler meg hjemme på Kampen og Tøyen. Det er denne siden av byen jeg føler meg mest komfortabel i.

– Så du har litt skyld i den omdiskuterte gentrifiseringen her?

– Ja, som ung kunstnerperson har jeg selvfølgelig det. Men på den annen siden bidrar jeg til lokalmiljøet som kulturarbeider, og har gått tre år på Nordic Black Xpress NBX, Nordic Black Theatre sin teaterskole på Grønland, som ligger i nærheten.

Campingkompaniet er et omreisende musikk- og teaterkompani som Sofia har sammen med kompiskollega Lisa Birkenes Thun. Med denne bilen, Hyundai H1 2005-modell, har de kjørt Norge rundt for å spille barneforestillinger og visekonserter.
Campingkompaniet er et omreisende musikk- og teaterkompani som Sofia har sammen med kompiskollega Lisa Birkenes Thun. Med denne bilen, Hyundai H1 2005-modell, har de kjørt Norge rundt for å spille barneforestillinger og visekonserter.

Mors svette ører

Mange har nok sett Sofia i serien «Hellums kro» som gikk på NRK i fjor høst, eller som programleder i NRK Super. Andre har kanskje opplevd henne på scenen som slampoet under Oslo Pride eller Slottsfjellfestivalen. Å oppleve henne på scenen, er som å bli dusjet i ord som forfører og gir forventninger om mere. Et sted å lande. Men det haster ikke. For underveis tar hun publikum med ut på en ferd full av avstikkere, overraskelser og ordglede.

– Jeg har et stort ordforråd. Det har jeg hatt siden jeg var liten. Jeg var nok et slitsomt barn. Veldig pratsom, sier Sofia som forteller at ifølge mora, så fant hun samtalepartnere overalt. Når mors ører var svette, fant hun bare andre å snakke med.

– På togturer, for eksempel. Jeg fant alltid noen å prate med og så gjenfortalte jeg det til mamma.

– Første gang jeg sto på en scene var i barnehagen da jeg var fire-fem år. Etter hva jeg har blitt fortalt, spilte jeg rollen som troll i stykket «De tre bukkene Bruse.

Skuespilleryrket er likevel ingen barndomsdrøm, den kom først i ungdomsårene. Og høsten 2016 debuterte hun på Torshovteateret med den selvskrevne slampoesiforestillingen «På vei mot no’ innmari ålreit».

– Slampoesi oppstår i grenselandet mellom rap, monolog og poesi. Det er en åpen sjanger. Det som er konstant, er at slampoesi er skrevet for å formidles, ikke bare leses. Slampoeter er alt fra forfattere til rørleggere. Min innfallsvinkel som skuespiller er å ha formidlingen som grunnmur, forklarer Sofia.

Slampoesi

Slampoesi har sin opprinnelse i Chicago i USA i 1984, da bygningsarbeideren og poeten Marc Smith startet en poesiopplesningsserie på en jazzklubb i byen. Målet var å folkeliggjøre poesien ved å flytte poesiopplesninger fra akademiske fora til mer folkelige scener. Siden har slampoesi spredt seg til store deler av verden og Norges første poesislam ble arrangert i 2005.

På med selvtillitstrusa

Det ligger et opptak av Sofia på NRK som ble filmet under fjorårets Melafestival. Fra scenen forteller slampoeten om ei bok hun fikk låne. I boka lå et hårstrå på side 34. Det var ikke Sofias hårstrå. Så hvem kunne det være sitt? Hvem hadde lånt boka før henne? Da boka ble levert tilbake til eieren, lå et nytt hårstrå mellom sidene. Kanskje ville neste låner børste det bort? Eller kanskje ville eieren av boka oppdage det og huske at hen savner Sofia? Nært, intimt og samtidig sårt. Den skeive lengselen ligger i ordene som strømmer ut.

– Er skeiv kjærlighet mer sårbar?

– Ja, kanskje … Det er sikkert slik. I alle fall hvis det er usikkerhet rundt hvordan begjæret blir oppfattet, sier Sofia som synes spørsmålet nesten er umulig å svare på.

– Begjær er trøblete, som oftest. Vi setter den vi begjærer på en pidestall og tror at de er uoppnåelige. Er det ikke slik?

– Nettopp! Da er det lurt å ta på seg selvtillitstrusa, sier Sofia.

De gangene hun glemmer den, har hun heldigvis en kjæreste som minner henne på den.

– Det siste året har hun jobbet i Stockholm. Men da koronaen kom, fikk hun som mange andre beskjed om å ha hjemmekontor. Jeg hadde i grunnen bodd alene fram til da. Vi har ikke vært så tett på hverandre som vi er nå, sier Sofia, som er glad for at kjæresten er hjemme i Oslo.

– Trikset er å bo så langt fra hverandre som mulig en stund. Da setter man større pris på hverandre når man er sammen. Det er gull rett og slett.

– I vennekretsen min er det veldig lov å stille «dumme» spørsmål, og å tenke høyt. Og sånne folk er viktig å ha, og viktig ikke å ta for gitt, sier Sofia Knudsen Estifanos.
– I vennekretsen min er det veldig lov å stille «dumme» spørsmål, og å tenke høyt. Og sånne folk er viktig å ha, og viktig ikke å ta for gitt, sier Sofia Knudsen Estifanos.

Norge rundt

I november er Sofia aktuell med to forestillinger under SPRBOX-festivalen i Oslo. Festivalens mål er å utforske kulturelle klasseforskjeller, utfordre det etablerte teatret og inspirere hiphop- og teatermiljøet til å samarbeide. Sofias bidrag er to forestillinger, Campingkompaniets «Askeladden og de beste hjelperne» og sin egen forestilling «Eid av Oslo kommune».

Campingkompaniet er et omreisende musikk- og teaterkompani som Sofia har sammen med kompiskollega Lisa Birkenes Thun.

– Vi startet Campingkompaniet høsten 2016 og målet vårt er å tilby lavterskel kvalitetskultur til folk der de er. Siden sommeren 2017 har vi pakket kostymekista, instrumenter, madrasser og soveposer inn i den fargerike bilen vår og kjørt Norge rundt for å spille barneforestillinger og visekonserter.

Reiserekorden er 9.000 kilometer på halvannen måned, som tilsvarer fem kjøreturer strekningen Oslo – Kirkenes.

– Vi har spilt overalt, foajeen i kulturhuset Kilden i Kristiansand, inni en lavvo på Karlsøyfestivalen i nord, både utenfor og inni små fjellsetre på Sjusjøen litt sånn i midten. De siste to somrene har vi også fått støtte av Oslo kommune til å gjennomføre en nabolagsturné i Oslo der hvem som helst kunne booke oss gratis til sitt nabolag.

SPKRBOX

Norges første og eneste hiphopteaterfestival. Siden 2014 har festivalen vært en møteplass for norske og internasjonale artister og utøvere. Fra 14. november til 3. desember inntar SPKRBOX scener over hele Oslo, på Det Norske Teatret, Rommen Scene, Nordic Black Theatre/Caféteatret, Vega Scene og Nationaltheatret.

Mer info: spkrbox.no

Ester får Prinsessa

Forestillingene til Campingkompaniet beskriver Sofia som fjasete og fargerike fortellerteaterversjoner av norske folkeeventyr. Blant annet møter ikke publikum Espen Askeladden, men Ester Askeladd.

Som melaninrik og skeiv har jeg fortsatt til gode å se mitt eget liv reflektert på norsk tv og film.

Sofia Knudsen Estifanos.

– Barn bryr seg ikke om at vi justerer litt på historier som de voksne føler er «skrevet i stein». Barn bryr seg om å bli sett og bekreftet. Og hvis det sitter en skeiv kid og ser at Ester får Prinsessa, forteller vi den kiden at hen finnes, at det kan gå bra, og at hen kan være helten. Og det betyr noe, sier Sofia, som gleder seg til å spille stykket på Det Norske Teatret lørdag 21. november.

Hennes selvskrevne slampoesiforestilling «Eid av Oslo kommune» får urpremiere uka etter på Nationaltheatret.

– Den handler på mange måter om å ha innsett at man aldri fikk oppleve å bli sett og bekreftet. At historiene man er oppvokst med og har elska, aldri egentlig har rommet en selv. Jeg oppdaget at det muligens er en konsekvens av en av eventyrenes aller mest dustete regler om at å prøve akkurat det samme tre eller sju ganger, liksom skal gi et nytt resultat. Det gjelder jo ikke bare i eventyrenes verden. Som melaninrik og skeiv har jeg fortsatt til gode å se mitt eget liv reflektert på norsk tv og film, for eksempel.

Sofia Knudsen Estifanos’ «Eid av Oslo kommune» er en slampoesi-teaterforestilling om ord, identitet og historiefortelling. Om hvordan ord har makt til å både bekrefte og ta fra deg hvem du selv opplever at du er. Om å være massevis av «litt», men ikke «nok» noe som helst. Og om å være ei Prinsesse som er Jævlig. Lei. Av eventyr.
Sofia Knudsen Estifanos’ «Eid av Oslo kommune» er en slampoesi-teaterforestilling om ord, identitet og historiefortelling. Om hvordan ord har makt til å både bekrefte og ta fra deg hvem du selv opplever at du er. Om å være massevis av «litt», men ikke «nok» noe som helst. Og om å være ei Prinsesse som er Jævlig. Lei. Av eventyr.

«Hvor kommer du fra?»

Tematikken i stykket går rett inn i dagens brennheite debatt om identitetspolitikk, og minoriteters opprør mot og oppgjør med strukturelle og institusjonelle majoritetsprivilegier.

– Jeg synes identitetspolitikk er litt vanskelig å snakke om og å sette ord på, egentlig. Det er sikkert derfor jeg lager teater om temaet i stedet, haha.

Som alle Blikks intervjuobjekter har hun fått det faste spørsmålet «hvor kommer du fra?». Men for melaninrike skjønner vi at spørsmålet kan oppfattes dobbelt. At det ikke bare er stedet man er oppvokst på man skal fortelle om, men også opprinnelsesstedet til, om ikke seg selv, så til foreldrene og gjerne hele slekta. Som i tv-serien «Norskish», hvor norskiranske Fariba kommer hjem fra USA, og blir dritsur i passkontrollen når hun blir spurt om «hvor hun kommer fra». Etter en lang tirade om at hun er har norsk pass og har bodd i Norge hele livet, forklarer den tålmodige passkontrolløren at han bare vil vite hvilket fly hun kom med.

– Sånne misforståelser har jeg opplevd selv, haha! Av og til er det vanskelig å skulle svare på slike spørsmål selv om det ikke burde være det. Familien min kommer jo fra Lillestrøm!

Vi burde bli bedre på å se mangfoldet, inkludere og feire ulikhetene.

Sofia Knudsen Estifanos

Oslo Pride

I kjølvannet av debatten om identitetspolitikk, opplever mange at polariseringen splitter, at den trekker folk fra hverandre og ikke nærmere hverandre. Også Sofia bekymrer seg for dette.

– Bare ordet identitetspolitikk i seg selv er problematisk. Jeg har brukt det selv også, men jeg opplever begrepet som reduserende overfor gruppene det gjelder. Som om man ikke har hatt en identitet tidligere … Vi burde bli bedre på å se mangfoldet, inkludere og feire ulikhetene.

I sommer ble Sofia valgt inn i styret til Oslo Pride.

– Jeg vil gi noe tilbake til en bevegelse som har gjort veldig mye for meg. Og så er det kanskje samtidig en måte å skrive meg selv inn i den skeive historien, og ta den plassen på.

Sin første Pride-opplevelse hadde hun i 2008.

– Det var jo året den nye ekteskapsloven ble vedtatt. God stemning! Jeg har satt stor pris på Pride, både for fest og moro, men særlig som læringsarena. Men jeg har hatt Pride litt på avstand oppigjennom livet. Som en klassisk «usynlig» bi/pan-aktig dame har jeg vært usikker på om jeg har hatt rett til å være der, og til å ta plass i egen kultur. Sånn sett er det jo litt ironisk at jeg takket ja til å sitte i Oslo Pride-styret. Da hadde jeg selvtillitstrusa godt trukket på, haha!

Powered by Labrador CMS