Den lesbiske dirigenten

Prosjektet startet med en bilulykke. Regissøren Todd Field hadde ikke laget en eneste spillefilm siden «Little Children» i 2006. I løpet av tolv uker i begynnelsen av pandemien skrev han manus for «Tár» med Cate Blanchett i tankene, men uten at hun visste noe.

I september 2020 satt den amerikanske regissøren bak rattet mens han snakket på telefon med Blanchett’s agent, Hylda Quelly. Hun hadde nettopp gitt han den dårlige nyheten om at Hollywood-ikonet var fullbooket de neste tre åra, og dermed ikke kunne spille i filmen hans.

Så gikk det galt, og Field krasjet med agenten på tråden.

«Jeg tror Hylda syntes synd på meg. Hun gikk med på at jeg kunne få sende henne manuskriptet dersom jeg ikke var alvorlig fysisk skadd og klarte å komme meg hjem», forteller Fields til Variety.

Maktmisbruk og skam

I sentrum for historien står Lydia Tár. En fiktiv, verdensberømt, lesbisk og plaget dirigent som leder et prestisjefylt orkester i Berlin. Hun er på toppen av karrieren og skal framføre Gustav Mahlers femte symfoni. Så blir hun innhentet av eget maktmisbruk og feiltrinn.

På utsiden er dette historien om en berømt dirigent som blir kansellert. Men en stor del av filmen handler om det skjer på innsiden av Lydia Tár.

– Vi får se hennes indre portrett, sier skribent og filmkritiker i Slate, Dan Kois, til Blikk.

– Filmen bruker den ustoppelige karismaen til Blanchett på en fascinerende måte. Den bergtar seerne fullstendig i begynnelsen. Så får den deg til å krympe deg og føle flauhet og skam på hennes vegne på slutten, sier kulturredaktør Samantha Allen i Them.us.

Blanchett forteller at hun visste fra starten av at dette var virkelig stort. «Det var metafysiske og eksistensielle ting som jeg er interessert i, så jeg leste veldig raskt og sa ja umiddelbart», sier Blanchett til Variety.

Ubønnhørlig mot døden

Mengden med detaljer og hint i filmen er mildt sagt imponerende. Selv en skranglelyd i Porschen til Lydia Tár, er i virkeligheten en lyd som Fields egen bil begynte å lage etter bilulykken.

«Jeg tror ‘Tár’ handler om et øyeblikk i en kvinnes liv hvor hun beveger seg ubønnhørlig mot døden. Vi prøver å løpe fra alt. Vi prøver å løpe fra de usmakelige sidene av oss selv. Vi prøver å gjemme oss», forklarer Blanchett.

Lydia Tár var egentlig Linda Tarr fra et arbeiderklassehjem på Staten Island. Denne fortida har hun forkastet. Nå lever hun et overklasseliv i en luksusleilighet i Berlin med sin tyske fiolinistektefelle og deres unge datter.

Tár er på høyden av karrieren når filmen begynner. Hun har gitt ut bok. Hun skal spille inn et svært prestisjefylt verk, Gustav Mahlers femte symfoni. Så kommer det fram at hun har mishandlet unge kvinner hun skulle være mentor for. Én av dem tar sitt eget liv. Så mister Tár alt.

Ensporet kunstmonster

Kois beskriver Lydia Tár som et «kunstmonster» som likner skikkelser Vladimir Nabokov skapte i litteraturen.

– Dette er figurer som jakter på storhet på en veldig ensporet måte. Tár er overbevist om at det hun jakter, betyr mye mer enn alle andre mennesker og institusjoner. Og at alt kan forsvares i jakten på stor kunst. Tár er genial, men hun er også slem og gjør fryktelige ting, forklarer Kois.

Filmen trekker publikum inn i den svære debatten om kanselleringskultur og er åpenbart inspirert av metoo-bevegelsen.

– Debatten omfatter mange temaer: Blir kunstnere avkrevd en urimelig høy standard? Hva gjør vi med stor kunst laget av dårlige mennesker? Er sensuren av upopulære meninger gått så langt at det hindrer folk fra å si det de mener?

At Tár er lesbisk, gjør henne litt annerledes fra mange andre maktpersoner som er blitt kansellert.

– Hun beskriver seg selv i filmen som en «U-haul»-lesbe, (et uttrykk for lesber som flytter sammen etter andre date, red. anm.), samtidig som hun forsøker å distansere seg fra kjønn hver gang hun blir spurt om det. I motsetning til mange ‘kunstmonstre’ ser Lydia Tár også ut til å føle noe skyld og tvil rundt sine egne handlinger, sier Kois.

Drama og glamour

Blanchett har allerede vunnet to Oscar-statuetter: for «The Aviator» i 2005 og «Blue Jasmine» i 2014. Foruten «Tár» har Blanchett også blant annet spilt i skeive dramafilmer som «Carol» og «Notes on a Scandal». Hun omtales ofte som et lesbisk ikon.

«Det er så hyggelig! Jeg vet ikke hva det betyr, men det er hyggelig», sier Blanchett selv til Attitude Magazine når hun blir spurt om det.

Hun har en upåklagelig evne til å velge materiale og regissører. Hun har jobbet med flere store og viktige skeive regissører på 1990- og tidlig 2000-tall.

– Hun omfavner roller som er enorme på mange måter og fylt med drama og glamour som i gamle Hollywood. Det tror jeg er utrolig tiltrekkende for mange seere. Kanskje særlig mange skeive, mener Kois.

– Få ting samler det skeive filmpublikummet som vår kjærlighet for Cate Blanchett. Stjernas fengslende tilstedeværelse på lerretet grenser mot det magiske, særlig når hun gjør komplekse lesbiske karakterer levende, konkluderer Allen i Them.us.

Til tross for all erfaringen, sier skuespilleren selv at hun var livredd før hun ga seg i kast med «Tár». Hun lærte seg tysk før filmen. Hun lærte også å spille piano. Og hun studerte musikken til Mahler.

Intens og tvetydig Tár

Den australske skuespilleren forteller at hun lyttet til opptak med Susan Sontag for å få stemmen til å likne en intellektuell og skeiv person fra New York-eliten. For Blanchett minnet dessuten rollen som Tár henne om da hun spilte Henrik Ibsens verdensberømte Hedda Gabler-figur, som hun gjorde i 2004.

«Hun er en intenst tvetydig rollefigur», sier Blanchett

– Det er en veldig mektig prestasjon fordi Blanchett ikke skygger unna hvor brutal og ensporet Lydia Tár kan være, mener Kois og beskriver flere scener hvor Tár opptrer hensynsløst og slemt mot medarbeidere, assistenter, elskere og til og med en ni år gammel jente i en skolegård.

– Blanchett leverer de scenene med en fullstendig selvtillit. Hun framstår som en person som aldri får høre et nei. Dette er selvsikkerheten til de utrolig mektige, de superrike eller supertalentene.

Tidligere president Barack Obama plasserte filmen på lista over sine favoritter fra 2022, ifølge Deadline. Og «Skyene lettet da jeg opplevde Todds film ‘Tár‘», sa den legendariske regissøren Martin Scorcese under New York Film Critics Circle Awards i januar.

Sjokkert dirigent

Men en som imidlertid ikke liker filmen, er den kjente lesbiske dirigenten Marin Alsop. Hun er den første kvinnen som ble sjef for et stort orkester i USA, og for store orkestre i Sør-Amerika, Østerrike og Storbritannia. Hun er som New York Times beskriver henne, ikke bare «en formidabel musiker og en kraftig formidler», men også «en dirigent med en visjon». I 2013 var Marin den første kvinnen som dirigerte «Last Night of the BBC Proms».

Alsop blir selv nevnt i filmen, men da hun så den i fjor høst, ble hun sjokkert over at så mange «overfladiske» sider ved Tár likner på henne.

Som Tár er hun selv åpent lesbisk og gift. Hun underviser på konservatorier, driver stipendordninger for kvinnelige dirigenter, og akkurat som fiktive Tár, har hun den kjente dirigenten Leonard Bernstein som mentor og forbilde.

«Jeg ble fornærmet som kvinne. Jeg ble fornærmet som dirigent. Jeg ble fornærmet som lesbisk», sa Alsop om filmen i et intervju med The Times. Hun beskriver det som «hjerteskjærende» å se en film hvor en kvinne i den posisjonen, viser seg å være en mishandler.

Makt korrumperer

«Jeg synes alle kvinner og alle feminister bør være plaget av denne typen beskrivelser fordi det egentlig ikke handler om kvinnelige dirigenter, gjør det vel? Det handler om kvinner som ledere i samfunnet vårt, sier Alsop som mener at filmen heller skulle vært basert på faktiske menns atferd.

«Filmen plasserer en kvinne i en posisjon, men gir henne alle egenskapene til mennene som finnes i virkeligheten. Det føles anti-kvinnelig. Å anta at kvinner vil oppføre seg enten identisk med menn, eller blir hysteriske og gale, er noe vi allerede har sett på film mange ganger før», slår Alsop fast.

Blanchett selv mener filmen er laget for å skape samtaler og debatt.

«Den er en studie av makt, og makt er kjønnsløs. Karakteren er fullstendig fiktiv. Det er en veldig lite bokstavelig film», sier Blanchett som samtidig hevder at en mann ikke kunne ha fanget akkurat de samme nyansene.

«Jeg tror makt er en korrumperende kraft uansett hvilket kjønn du er. Det påvirker oss alle».