Celine Sciamma.
Celine Sciamma.

Ingen flamme uten røyk

Den kritikerroste filmen «Portrett av en kvinne i flammer» har norsk kinopremiere 25. desember. Blikk har møtt regissør Celine Sciamma og snakket om lesbisk representasjon, trans-tematikk og kvinneblikk.

Publisert

– Har jeg tid til en røyk, spør den lesbiske filmskaperen når Blikk møter henne på ærverdige Gimle Kino for å snakke om «Portrett av en kvinne i flammer». Celine Sciamma er i Oslo for å promotere sin fjerde spillefilm, som har norsk kinopremiere 25. desember.

«Portrett av en kvinne i flammer» er et historisk drama lagt mot slutten av 1700-tallet på en øy i Bretagne, Frankrike. En ung kvinne, Héloïse som mot sin vilje, skal giftes bort til en velstående mann i Milano, men kun om han liker portrettet hennes.

Men Héloïse nekter å bli portrettert. Marianne, en ung maler opplært av sin far, får derfor oppgaven med å utgi seg for å være selskapsdame for å male henne i all hemmelighet. Etter hvert som Marianne og Héloïse kommer nærmere og nærmere hverandre, blir portrettet en vegg mellom dem. Skal Marianne fullføre portrettet, selv om det betyr at hennes elskede blir giftet bort?

«Portrett av en kvinne i flammer» forteller kjærlighetshistorien mellom unge Héloïse (Adèle Haenel) og maleren Marianne (Noémie Merlant). – Vi brukte ordet lesbisk veldig bevisst i vår markedsføring, at ordet lesbisk er sagt av lesbiske, er viktig for oss, sier Celine Sciamma.
«Portrett av en kvinne i flammer» forteller kjærlighetshistorien mellom unge Héloïse (Adèle Haenel) og maleren Marianne (Noémie Merlant). – Vi brukte ordet lesbisk veldig bevisst i vår markedsføring, at ordet lesbisk er sagt av lesbiske, er viktig for oss, sier Celine Sciamma.

Glemte kvinner
Sciamma er en av de mest anerkjente filmskaperne i Europa, og lager filmer med sterke skeive og feministiske rollefigurer og tema. «Portrett av en kvinne i flammer» vant Queer Palm og Best Script i filmfestivalen i Cannes i mai i år, og har fem nominasjoner fra The European Film Awards.

– Dine tidligere filmer er satt i mer samtidig og urbane settinger, mens denne filmen er veldig klart satt i en annen tid med kostymer og alt som inngår. Hvorfor du valgte du å gjøre det?
– Dette er en historie som ikke har blitt fortalt før, men som likevel tilhører nåtida. At filmen finner sted i fortida gjør at det er en utfordring å gjøre den aktuell, som jeg alltid streber etter å gjøre i mitt arbeid. Jeg har skrevet et originalt manus, altså ikke en adapsjon av en bok, eller om historisk hendelse eller person. Hele poenget med å skrive denne originale historien var å rette søkelyset mot kvinnelige kunstnere som har blitt gjemt og glemt. Forberedelsene jeg gjorde var derfor veldig viktige for filmen. En veldig stor andel kvinnelige kunstnere og malere fra den tida produserte mye, men deres verk har blitt slettet fra kunsthistorien, eller mannen eller faren deres fikk æren for deres arbeid.

Celine Sciamma.
Celine Sciamma.

Det mannlige blikket
Det filmskaperen finner spesielt interessant er at vi allerede på den tida ser et female gaze, et kvinneblikk, som går bort fra det tradisjonelle mannlige blikkets fetisjering og objektifisering av kvinner.
– Det gjorde meg ganske melankolsk fordi det er et blikk som har manglet fra kunsthistorien- og bransjen, men også i mitt eget liv, fra våre liv. Dette er bilder som har hatt andre måter å framstille kvinner på, som skilte seg fra måten å se på kvinner som passive muser. Og nettopp fordi de viste noe annet, så har samfunnet slettet eller undertrykket dette blikket.

Sciamma jobbet sammen med en sosiolog for å finne opp en maler som var historisk riktig, og som ble til rollefiguren Marianne.
– Men jeg ville ikke ha den tradisjonelle fortellingen om en talentfull person som må overkomme vanskeligheter for så å lykkes til slutt. Det er ikke et narrativ som passer meg som filmskaper. Jeg ville heller at publikum skulle se en kvinnelig kunstner i handling, i øyeblikk av skapelse. Jeg ville ikke at hun skulle overkomme eksterne, samfunnsmessige hindringer, men heller utforske utfordringen i å lage et portrett, og hvordan dette er en symbiotisk prosess mellom maler og subjekt, forklarer Sciamma.

Kjærlighet uten maktkamp
I tidligere intervjuer har hun snakket om at hun ønsker å lage rom i filmene sine til å utforske følelser og stemninger, og at disse ofte er begrenset av tid og omstendigheter. Noe hun nettopp gjør i «Portrett av en kvinne i flammer», der det meste foregår på en øde øy i løpet av to uker.

– Hvilke andre virkemidler bruker du for å skape dette rommet?
– Om du virkelig vil vise en kvinnelig opplevelse, særlig i den tida filmen er satt til der undertrykkelsen av kvinner var åpenbar, så må du kutte ut mennene. Derfor er Marianne og Héloïse så godt som alene på øya. En annen grunn til at jeg ikke har menn med i filmen, er at jeg ikke vil objektifisere menn, jeg vil ikke gjøre det med noen. Jeg ville skrive en kjærlighetshistorie om likhet og få til en kreativ dialog om likhet. Det er ingen kjønnsdominans mellom Marianne og Héloïse fordi de begge er kvinner. Vi ville heller ikke ha noen form for intellektuell dominans eller konkurranse, ei heller at sosialt hierarki som kunne påvirke forholdet deres. De skulle ha en så likeverdig opplevelse av hverandre som mulig. Mange kjærlighetshistorier på film og i kunst dreier seg jo nettopp om denne konflikten med makt og ulikhet. Det nye narrativet i denne filmen er ganske politisk nyskapende, men også rent filmatisk siden den ikke handler om den tradisjonelle forhandlingen mellom to kjønn, eller to personer.

«Portrett av en kvinne i flammer» ble første gang vist i Norge under Oslo/Fusion, den skeive filmfestivalen, i september. 25. desember får den norsk kinopremiere.
«Portrett av en kvinne i flammer» ble første gang vist i Norge under Oslo/Fusion, den skeive filmfestivalen, i september. 25. desember får den norsk kinopremiere.

En intellektuell dynamikk
Også publikum blir overrasket over mangelen på maktkamp, og at det lager en slags ny spenning og medfører noen uventede vendinger, mener Sciamma.
– Og det er i essensen selve kvinneblikket, the female gaze. Det handler ikke om ikke å undertrykke noen, eller objektifisere noen, for det er ikke vanskelig å unngå. Men det handler om å lage nye måter å fortelle historier og å vise forholdsdynamikk på. Og å engasjere publikum som aktive seere.

– Du har ofte sterke skeive og feministiske historier i filmene dine. Hvordan har synet på dette endret seg siden du kom med din første spillefilm i 2007?
– Film og kunst er veldig kollektive media, og filmen tar jo opp det også, hvordan alle i rommet påvirker filmen og dermed motsier ideen om at kvinnen er inspirasjonskilden kun fordi hun er passiv og vakker. Når jeg sier vi, så snakker jeg om meg selv og min produsent, og Adèle Haenel som spiller Héloïse, og skuespillerne generelt. Det er en intellektuell dynamikk som vi har bygget opp sammen. Men jeg føler at vi opplever et backlash nå nettopp fordi vi er ganske radikale, og har fått flere plattformer å uttrykke oss på. Og fordi «Portrett av en kvinne i flammer» er en lesbisk kjærlighetshistorie.

– Hvordan opplever du at «Portrett av en kvinne i flammer» blir mottatt i andre land sammenlignet med i Frankrike?
– I hvert land jeg har vært i, har journalister og publikum adressert de feministiske aspektene i filmen. I mitt eget land fikk jeg ikke disse spørsmålene, eller de ble stilt på helt feil måter. De yngre journalistene og akademikerne spør meg om slike ting, men de har ikke fått makt og innflytelse ennå. Jeg ser optimistisk på framtida, men vi lever i en tid med mange motsetninger og fraksjoner, spesielt i Europa.

Celine Sciamma.
Celine Sciamma.

Bruker lesbisk bevisst
Hennes tidligere filmer har handlet mye om oppveksthistorier, som hun mener blir oppfattet som litt mer uskyldige selv når de er skeive.
– Men denne filmen er en fullstendig lesbisk kjærlighetshistorie på alle vis. Vi brukte ordet lesbisk veldig bevisst i vår markedsføring, at ordet lesbisk er sagt av lesbiske, er viktig for oss. Når en streit fyr sier det, som regissøren av «Blå er den varmeste fargen», blir det kjempesuksess og han får hovedprisen i Cannes og tusenvis av solgte billetter. Når lesbiske sier lesbisk, oppfattes det som politisk og en nisje. Vi er feminister, vi er politiske, og vi får mye kritiske og negative tilbakemeldinger. I Frankrike syns de ikke konseptet om det kvinnelige blikket er interessant eller relevant. Jeg trodde ikke vi var så avant garde, men det er vi altså ansett som i mitt land.

– Hvor du står i spørsmålet om representasjon på film? Altså debatten om at det er viktig at transpersoner får spille transroller og lesbiske får spille lesbiske roller?
– Jeg syns det er et aktuelt spørsmål, det er et øyeblikk i kulturen vår som vi må anerkjenne. Jeg tror det er viktig å ha ømhet når vi håndterer denne debatten. Det er som menn i metoo-diskusjoner: hold kjeft og lytt. Det handler ikke om hva du syns, det handler om innstillingen din. Vi må innse at vi er uvitende om noen ting. Vi ser hvordan det går om fem år, kanskje det er ny representasjon vi må tenke på som vi ikke har erfaring med. Det handler om empati, om du vil. Om du ikke har erfaring, så er dine meninger om en annens opplevelse nettopp det; en mening.

Perspektivet til offeret
Netflix, Amazon Prime, FX og HBO har egenproduserte serier som gir mye frihet og rom til skeive, feministiske historier og opplevelser.

– Er du interessert i å være med på denne bølgen?
– Ja, absolutt! Folk er ikke dumme, de ser ikke på tv fordi de vil sitte i sofaen, de vil se disse seriene fordi de representerer nye tema og stemmer. Disse seriene er fiksjon fra perspektivet til offeret, som jeg heller vil se på enn såkalte respektable arthouse-filmer. «The Deuce» for eksempel, er en serie jeg syns er veldig interessant med tanke på vinkling og hvilken stemme vi hører. Markedet er progressivt, kanskje på grunn av opportunistiske økonomiske grunner, men for å være helt ærlig bryr jeg meg ikke, så lenge det får jobben gjort.

«Portrett av en kvinne i flammer» har norsk kinopremiere 25. desember. Vises også 19. desember kl. 18 og 21. desember kl. 14.30 på Gimle kino, Bygdøy allé 39, Oslo.