CHRISTER ANDRÉ

Som kjønnskreativ, har Christer André Sandberg Gudmundsdottir flere forbilder.

– Blant andre Joe Stevens, kjent fra dokumentarfilmen «Real Boy». Og Luca Dalen Epseth, hvis det ikke hadde vært for hans åpenhet tror jeg ikke at jeg ville vært den jeg er i dag. Esben Esther Pirelli Benestad som jeg først ble oppmerksom i «Skal vi danse» og «4-stjerners middag», er et forbilde. Daniel Mariblanca også. Han er en person av gull og en ildsjel. Jeg føler meg beæret som får være en del av «71bodies, 1dance»-prosjektet hans.

– Hva mener du er den farligste myten om trans/ikke-binære?

– Dersom noen faktisk tenker at det å være trans, eller ikke-binær er så skummelt, er det kanskje på tide å øke kunnskapen sin om hva et menneske er. Hvor vanskelig er det å henge med i svingdøra på at folk er folk, eller at kropp er kropp?

– Hvordan opplever du dagens transdebatt i media?

– Jeg opplever den som trist, skummel, ekkel og farlig. Derfor unngår jeg den helst. Nylig lærte jeg at det faktisk er sunt at jeg ikke oppsøker transdebatten. Det er likevel viktig å være synlig, og åpen i media. Vise at man ikke lar seg skremme, eller blir krenket. Jeg deltar ikke i transdebatten med leserinnlegg eller kronikker. Jeg deltar med kunsten min. Gjennom kreativitet er jeg en transartivist.

En trang bås

I begynnelsen av sin egen utforsking av seg selv er, følte Gudmundsdottir seg hjemme i lhbtq+ bevegelsen.

– Men etter at jeg ble ærlig og åpen overfor meg selv, nei. Å være en ikke-binær transperson som er alternativ, kunstner og kreativ med mer, har vært en kamp. Jeg har faktisk følt at jeg måtte velge hvilken bevegelse jeg skulle føle meg hjemme i, og jeg har overraskende nok ikke blitt enig med meg selv om hvor det er. I mitt drømmeland går det helt fint an å kombinere en alternativ bevegelse, lhbtq+ bevegelse og livssynsbevegelse til en hel bevegelse. For i det store å hele handler alt om respekt, anerkjennelse og menneskerettigheter. Til syvende og sist er vi alle mennesker som fortjener den samme respekten.

– Når opplever du at kjønn er en trang bås?

– I enkelte familierelasjoner. For å unngå det, velger jeg å lyve til meg selv, og være noen jeg ikke er. Noe jeg vet at ikke er bra, men helheten er mye bedre enn konstante konflikter og krangling. Derfor håper jeg før eller siden at alle transfobidebatter roer seg, slik at det potensielt skal bli enklere for meg å synliggjøre hvem jeg er som menneske til familien min. Jeg har opplevd i flere sammenheng at kjønn er og blir en trang bås; i arbeidslivet, i helsesektoren og i en jobbsøkingsprosess.

Sin egen sjef

Gudmundsdottir føler seg helt fri når hen jobber kreativt.

– Gjennom hele oppveksten min har jeg hatt et øye for kunst, kultur og kreativitet. Når jeg selv har muligheten til å engasjere meg, utøve og bidra med min kunst, er jeg helt fri. For da er jeg min egen sjef og blir anerkjent for hvem jeg er. I det siste halve året, har jeg blitt enda mer fri ved at jeg konsekvent jobber med å komme meg ut av noe jeg har begynt å kalle for «lært hjelpesløshet». Det handler om at jeg gjennom hele oppveksten min, og den dag i dag, har hatt og har andre som tar avgjørelser på mine vegne som jeg ikke får være en del av. Følelsen av ikke å ha kontroll over sin egen autonomi er trist, leit og slitsomt.

– Hvem så du i speilet for fem år siden?

– Et menneske som var slitsom og lei. Lei av en verden hvor ingen forsto hvem, eller hva jeg var for noe. Jeg så en som kjempet veien sin ut av et kaotisk nettverk av usikkerhet.

– Og hvem ser du nå?

– En person som stråler av selvsikkerhet, målbevissthet og stolthet. En som ikke er redd for å bane vei for de som ikke har muligheten til å gjøre det selv. Jeg ser en som står opp for seg selv og viser det ektefølte i opplevelser og situasjoner. Jeg ser også en som faktisk påvirker andre til å føle seg gode og trygge på sin identitet.