En mamma i krig

20. august 2018 la Christine Marie Jentoft ut en melding på Twitter:

«Hei alle skeive barn i alle aldre! Jeg vet at ikke alle av oss har foreldre som er glad i oss lenger. Men takket være en fb-video jeg nettopp så vil jeg bare opplyse at jeg faktisk er en mamma. Så om du trenger, og vil ha, en årntli’ mamma-klem, så stiller jeg gjerne opp!»

Så må vi spole fram til januar 2019.

Etter en rekke offentlige debatter på sosiale plattformer mellom transaktivister og Kari Jaquesson, som hadde gjort seg bemerket som kritisk til trans- og kjønnspolitikk, kjørte Jaquesson debatten enda et steg videre på Facebook og skrev: «queerbevegelsen = grooming».

Jentoft konfronterte Jaquesson på Twitter og fikk dette svaret:

«Var det ikke du som forsøkte å lokke til deg andres barn og skrev at du ville være ‘mammaen’ deres? Jeg husker den tweeten. Stemmer ikke det?»

Pedoanklager

I etterkant gikk det hardt for seg i sosiale medier og på avisenes debattsider, og i oktober i fjor politianmeldte Jentoft Kari Jaquesson som hadde postet et gammelt bilde fra 2012 av Jentoft og ekskjæresten, som hadde vært med i dokumentarserien «Unge Mødre» på kanalen FEM.

På bildet er også datteren. Da rant begeret over. I rekken av pedoanklager og feilkjønning hadde Jentoft nå fått nok.

– Datteren min har ikke samtykket til at bilder av henne blir brukt i kamp mot moren hennes. Min datter har ikke bedt om å bli trukket inn i dette. Det er ille nok at Jaquesson er villig til å bedrive en svertekampanje mot meg for å få folk til å tro at jeg er pedofil fordi jeg er transkjønnet, men å trekke inn barnet mitt er utilgivelig. Foten måtte settes ned, rett og slett.

I slutten av november kom beskjeden om at politiet hadde henlagt saken.

– Det var naturligvis trist, men ikke uventet. Men det forandrer ingenting. Vi må fortsette å anmelde når vi ser hat, og vi må si ifra når kjente eller ukjente sprer usannheter. Vi kan ikke la oss svekke av uredelig oppførsel som sverting og at barna våre trekkes inn i debatten.

Ølbrygging som terapi

Blikk møter Christine Marie Jentoft hjemme i leiligheten i Sandvika der hun bor sammen med samboeren Ina og datteren.

Navnet hennes står ikke på ringeklokka og søker du etter Jentoft på 1881, finner du ikke rett person. Slik har det blitt etter år med heftige diskusjoner i sosiale medier og på avisenes debattsider.

På bloggen, Facebook og Twitter deler Jentoft meninger og opplevelser, og deler av sin fra sin egen historie – den som begynte med at hun var «råner» i Lørenskog, og til livet hennes nå som småbarnsmor, aktivist og frisør.

Hun har fått hatmeldinger og dødstrusler fra anonyme profiler med ekstreme navn som «Trannykiller» og «Kill all transpeople».

– Hvordan klarer du å leve med dette?

– Jeg har brygget mye øl, for å si det sånn. Jeg har holdt på med ølbrygging i halvannet år og det er nå en viktig del av selvterapien min.

Jentoft har også brukt mye tid på å være sint på flere sosiale plattformer. Men i utgangspunktet liker Jentoft å diskutere med meningsmotstandere.

– Jeg foretrekker å gå rett på sak og ikke med personangrep. Når de feilkjønner meg eller stiller spørsmål om underlivet mitt, da er det ikke lenger en diskusjon, men et angrep. Da handler det ikke lenger om meningene mine, men om meg som person.

Skjermer datteren

Jentoft skjermer datteren mot stormene hun selv står i.

– Hun vet at det finnes mennesker som ikke liker at jeg og Ina er sammen. Men vi er bevisste på at hun ikke skal utsettes for det jeg utsettes for. Men det har vært et tilfelle der noen fortalte henne at noen har skrevet stygge ting om mammaen hennes på internett. Da forsto hun hvorfor mamma måtte dra på «snakkejobben» sin.

«Snakkejobben» er når Jentoft holder foredrag, deltar i paneldebatter eller gjør stand-up.

– Det er sånn datteren min beskriver jobben min og jeg synes det er godt oppsummert.

– Hvordan er det å være kjæreste og samboer med deg når det står på som verst?

– Jeg blir veldig fokusert når det stormer rundt meg. Jeg blir ikke så veldig lei meg, men jeg blir veldig kald. All ære til kjæresten min. Ina er fantastisk støttende. Når hun ser at det går for langt, ber hun meg legge bort telefonen.

– Gjør du det da?

– Av og til … Ina hjelper meg med å sette grenser, og hun sier ifra når det går for langt. Det hjelper å ha en familie å støtte seg på og ha trygge rammer rundt seg. Da spiller det ikke noen rolle hva disse menneskene sier til eller om meg. Jeg vet at jeg har et mennesker nær meg som er glad i meg og som sier noe helt annet enn de gjør.

Harde fronter

Seksten år gammel spurte Christine Marie, som den gang fortsatt var gutt, en venninne om hun kunne sminke han. Venninnen mente da at han måtte være homo. Ikke negativt ment. Snarere tvert imot. Venninnen gledet seg til å finne en guttekjæreste til kameraten sin.

Selv fikk Christine Marie angst og lukket seg. Hun visste godt hva som skjedde med homofile på skolen. De fikk juling. Hun var redd for å få bank selv, redd for hva folk kom til å si om henne. Og enda verre ville det bli hvis de fant ut hvem hun egentlig var.

Det skulle ta flere år før hun innrømmet for seg selv og sine nærmeste at hun ikke kunne leve livet som mann lenger. Året etter kom hun ut til resten av verden.

I romjula 2012 satt hun alene i en leilighet på Bjørkelangen i Aurskog-Høland, singel med ansvar for en datter på åtte måneder. Hun hadde skrevet en melding som snart skulle ut på Facebook.

Et eneste klikk, så var hemmeligheten ute. De fleste tok det bra.

– Hvis jeg for åtte år siden hadde visst at jeg i dag skulle sitte å krangle med hele Norges trimdronning i media … Nei, det hadde jeg aldri kunnet forutse. Da jeg begynte å blogge og å delta i samfunnsdebatten, hadde jeg ingen anelse om at debatten skulle havne der den har havnet. Det var nok kjempenaivt av meg å tro at debatten skulle bevege seg framover.

.

.

– Hvor åpen er du selv for kritiske røster?

– Det er bare å sjekke Facebook-siden min og Twitter. Der kan alle se at jeg kommuniserer daglig med mennesker som ikke nødvendigvis aksepterer transpersoner. Jeg har ikke problemer med å gå i dialog med folk som har et åpent sinn og som ønsker en diskusjon, men med årene har jeg blitt god på å sile ut de som kun er ute etter å tappe meg for energi med uendelige spørsmål og problemstillinger.

Strange bedfellows

Som lesbisk er Jentoft glad for støtten hun får fra andre lesbiske. De som for eksempel går med t-skjorter med budskapet «Transinkluderende lesbe».

– Jeg blir sykt glad og er veldig takknemlig, men samtidig er det så føkked up at de føler at de må gjøre det så tydelig.

– Føler du deg sett som lesbisk?

– Ja, men enkelte radikale, noen av dem lesbiske feminister, mener at jeg ikke skal få lov å ha identitet som lesbisk kvinne, de mener at jeg er en streit mann. Det er de samme folka som også går ut mot FRI og Skeiv Ungdom og tillegger dem helt ville intensjoner.

– Hva tenker du om at kristne grupperinger, folk langt ute på høyresiden og feminister har samme syn på transrettigheter?

– Strange bedfellows, er det noe som heter. De enes om en felles kamp mot den såkalte translobbyen og det rosa patriarkatet. Så lenge de kan stå samlet i det, er det ikke så viktig at de er uenige om alt annet. Det vitner om ekstreme privilegier når de kan fokusere på et felles hat, mens de samtidig ignorerer de problematiske aspektene hos hverandre.

Rikshospitalet feilbehandler

I det siste har såkalte «angrere» fått mye oppmerksomhet i media, de som angrer på at de har gjennomført behandling og/eller kjønnsbekreftende operasjoner.

– Først og fremst at vi må ivareta angrernes behov og anerkjenne deres følelser og opplevelser. Deres perspektiver og spesielt erfaringer med helsevesenet er viktige. Men jeg forstår ikke poenget med å skape en motsetning mellom angrere og transpersoner.

– Jeg mener at de som angrer, har blitt utsatt for feilbehandling. Mange av dem har blitt utredet med bakgrunn i utdaterte retningslinjer og nå brukes deres erfaringer i angrepet på andre transpersoner. Det er for jævlig. Både transaktivister og organisasjoner som FRI og Skeiv Ungdom, samt Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens, har i lang tid sagt at Rikshospitalet feilbehandler, uten å bli hørt.

Jentoft mener det er ufint å sette to grupper opp mot hverandre.

– En kompis som angrer på å ha kommet ut som kvinne, gjør ikke min identitet som kvinne svakere. Det blir uansett et negativt forsøk på å sette to grupper opp mot hverandre. Det er heller ikke slik at de som angrer, helt eller delvis slutter å henge med transfolk eller blir uvenner. Jeg tror de fleste er interessert i et best mulig helsetilbud.

Frittgående aktivist

Jentoft er ikke tilknyttet noen organisasjon, og hennes engasjement som samfunnsdebattant og aktivist er ulønnet arbeid.

– Nei, det er ingen penger i dette. Dette handler om meg og mitt liv. Jeg har fulltidsjobb som frisør og en familie jeg skal ta meg av. Det er viktig for meg å være fri og uavhengig. Jeg ønsker ikke å måtte forholde meg til en organisasjon fordi jeg ønsker å snakke om det jeg kan, som er transpolitikk. Og så er det jo sånn, at hvis jeg driter meg ut – og det skjer, så skal ikke en organisasjon lide for det.

– Kommer det i det hele tatt noe positivt ut av nettaktivisme? Hører man på hverandre?

– Kari Jaquesson og jeg har slåss på nett i over to år og jeg visste at hun ikke ville endre mening. Derfor bestemte jeg meg for at det ikke var henne jeg kranglet med lenger. Jeg kranglet på vegne av alle de som fulgte med på ordskiftet vårt på Twitter. Det er de som følger med og leser innleggene våre som blir påvirket.

– Enkelte mener at folk som Jaquesson burde ties i hjel. Hva synes du om en sånn strategi?

– Jeg synes absolutt hun har gått ut på dato. Men samtidig har hun en massiv følgerskare og er en kjent norsk profil. Derfor mener jeg hun må settes på plass. Hun har kommet med horrible påstander om meg som person, og da må jeg få lov å tilbakevise uriktige påstander og løgn.

Slåss mot hatet

Som stand up-komiker bruker Jentoft livet som transkvinne som materiale. Det faller henne helt naturlig, men det er samtidig en hemsko.

– Jeg er på en måte presset inn i den rollen. Det er det arrangører og publikum forventer at jeg skal snakke om. Men det er mye annen moro jeg kan snakke om. Men det får vente til jeg er gammel og grå. Når Skeiv Ungdom triller meg i en rullestol i paraden, og jeg kan si «da jeg var ung ...», haha.

– Tror du transtemaet er historie innen du fyller 60 år?

– Jeg tror det alltid vil være slik som det er nå, med hensyn til transspørsmål og rettigheter. Men jeg håper det innen den tid vil tas seriøst av media, og tas på alvor av politiet.

– Hva mener du med det?

– Altså, når motstandere skriker om en framtid hvor man havner i fengsel hvis man feilkjønner noen … Det er ikke det transfolk slåss for. Det er hatet mot transpersoner vi slåss mot. Vi slåss mot pedoanklager, hatkriminalitet og mye annet rask.

– Transpersoners eksistens er ikke en fare for kvinners eksistens. Transpersoners rettigheter innebærer ikke færre rettigheter for kvinner. Det er ikke en kake som skal deles.

.