Cinemateket og Vega Scene hyller Pasolini

Pier Paolo Pasolini var poet, skribent og intellektuell, og på begynnelsen av 1960-tallet tok han skrittet over i filmverdenen med filmen Accattone.

Accattone var Pier Paolo Pasolinis første film som regissør og handler om et miljø han også beskrev i sine litterære verk i 50-årene: Det Roma han oppdaget da han kom til hovedstaden fra Friuli i Nord-Italia sammen med sin mor i 1949. Roma blir ikke bare location, men også hovedperson, sett gjennom en nordboers øyne.

Accattone vises 31. mars kl. 20. på Vega Scene i Oslo. Irene Torp Halvorsen, kurator ved Cinemateket, innleder filmen med et foredrag om Pasolini. Foredraget er beregnet til å vare ca. 45. minutter. Filmen starter kl. 21.

Makabert mordmysterium

Pier Paolo Pasolinis ble anmeldt 33 ganger til politiet på grunn av filmene sine. Han ble ekskludert av kommunistpartiet to ganger for sin homoseksuelle omgang med unge gutter. I Italia er det makabre drapet på Pier Paolo Pasolini fortsatt et uløst mysterium.

I Italia var Pier Paolo Pasolini en av de mest leste forfatterne og særlig elsket for sin lyrikk. For resten av verden var han en av tidens mest kontroversielle filmskapere. Men den helt store berømmelsen kom først da han ble bestialsk myrdet i november 1975. En 16-åring gutteprostituert ble anklaget for mordet.

Vitner hadde sett Pasolini plukke opp Pino Pelosi ved Termini-stasjonen i Roma. Sammen kjørte de ut til stranda ved Ostia. Dagen etter ble liket av Pasolini funnet hardt forslått og først og fremst overkjørt av sin egen bil, flere ganger. Unggutten Pelosi innrømmet å ha slått Pasolini, som han hevdet ville tvinge ham til seksuelle gjerninger som ikke «inngikk i avtalen». Men han kunne ikke huske å ha kjørt over ham …

Politiet anklaget ham for mordet, men journalisten og forfatteren Oriana Fallaci var en av dem som ikke godtok politiets forklaring. Hun intervjuet vitner politiet ikke hadde snakket med, og fant spor de hadde oversett. Regissøren Bernardo Bertolucci påpekte dessuten at Pino Pelosis klær var uten en eneste blodflekk da politiet fant han, noe regissøren mente var usannsynlig på grunn av den groteske maltrakteringen av Pasolini.

Sex i bilen

Høsten 2005 sto den nå 46 år gamle Pino Pelosi fram i et tv-intervju og hevdet at det likevel ikke var han som hadde drept den homofile kommunisten og skandaleomsuste filmregissøren. Derimot kom han med nye overraskende opplysninger om at tre menn i førtiårene plutselig hadde dukket opp etter at han og Pasolini hadde hatt sex i bilen mordkvelden den 2. november 1975. De tre hadde dratt Pasolini ut av bilen mens de skrek skjellsord og drepte ham på bestialsk vis. Pelosi fortalte at han ikke visste hvem mennene var den dag i dag.

Selv om mange støttet Pelosis i kravet om å få gjenopptatt saken, blant annet ordføreren i Roma, besluttet domstolen i september i fjor at de nye opplysningene fra Pelosi selv ikke var god nok grunn til å begynne en ny etterforskning av den gamle drapsaken.

I et land som dyrker konspirasjonsteorier fortsetter spekulasjonene om Pelosi er uskyldig, eller om han var et redskap for krefter som ønsket Pasolini av veien. Og var disse kreftene høyresiden som ønsket ham vekk uansett? Eller kirken, som ikke visste om han skulle omfavnes eller lyses i bann? Eller kommunistene som hadde liten plass for en så uregjerlig, men meget synlig talsmann?

Uansett svar var mordet en brutal, men egentlig logisk slutt på et sjeldent stormfullt liv.

«Jeg er en pederast»

Det var aldri noen hemmelighet at Pasolini var homoseksuell, han hadde til og med vært oppe i rettssaker for det – i tillegg til over tretti rettssakene som kom i kjølvannet av filmene han laget. Selv hadde han ikke noe greit forhold til sin egen seksualitet, den formelig tøt ut av alt han skrev, og den var ganske synlig i filmene hans, selv om de aldri hadde homoseksualitet som hovedtema.

Det var bare det at filmene var overbefolket av den helt spesielle varianten unge menn som Pasolini foretrakk som sexpartnere. Han snakket om det også, motvillig og aggressivt på én gang: «Homoseksualitet er en æresbetegnelse. Jeg er ikke homoseksuell. Jeg er en pederast.»

Sånne uttalelser ble det bølger av, nå som da.

Selv om han ikke var den eneste homsen i datidens filmbransje (han hadde «selskap» av Luchino Visconti og Franco Zeffirelli), så var Pasolini en slags machopederast. Han ble nesten alltid observert i tettsittende jeans og typiske arbeiderklasseskjorter i rutete flanell. Han var en radmager beinete mann med et herjet ansikt, og ifølge et slags sosialistisk prinsipp foretrakk han meget uakademiske unge, heteroseksuelle gutter fra arbeiderklassen. De var som regel ikke profesjonelle prostituerte, men sånne som godt kunne la en halvgammel riking suge seg av hvis det falt seg sånn, og hvis de fikk skikkelig betalt. Pelosi var bare den siste i en uendelig rekke slike engangstreff.

Sodoma, porno og bæsj

Hans siste film – «Salò o le 120 giornate di Sodoma» («Sodomas 120 dager»som er den norske tittelen) – ble først vist under filmfestivalen i Paris i november 1975 bare tre uker etter mordet på Pasolini. Men i regissørens hjemland var filmen forbudt – og også anmeldt til politiet en rekke ganger.

Filmen måtte helt til Tyskland før den kunne få ordinær kinopremiere 30. januar 1976. Her ble den først konfiskert av myndighetene etter at byretten i Stuttgart slo fast at filmen var pornografisk og voldsforherligende, men bare noen dager senere ble filmen likevel vist i hele Vest-Tyskland.

«Salo. Sodomas 120 dager» er en filmatisering av en av tekstene til sadismens far, selveste Marki de Sade. Pasolini flyttet historien til trettitallets Italia, for å skildere fascismens virkelig vesen. En gjeng dekadente overklassemennesker av begge kjønn samler et flokk vakre unge gutter og jenter på et slott og utsetter dem for de mest horrible seksuelt betonte sadistiske overgrep før de dreper dem, nådeløst og systematisk, en etter en. Både sexen og sadismen er detaljert realistisk, og filmen er en fascinerende skrekkopplevelse selv for den mest rutinerte filmtitter.

Særlig mageregulerende effektiv er en scene der ungdommene serveres digre pølser av de voksnes bæsj med kniv og gaffel på hvite tallerkener, og tvinges til å fortære hver smitt og smule. I påtrengende nærbilder i sprakende farger og widescreen. Filmen er muligens viktig. Det står i hvert fall så i bøkene! Og vellaget og sterk er den. Men jeg håper jeg aldri kommer til å se en eneste scene fra den en gang til. Den er særdeles uappeguffen!

Anbefalt av pinsevennene

Her i Norge filmen totalforbudt fram til 2003, og ble først utgitt på dvd i fjor. Men ikke alle Pasolinis filmer ble møtt på samme vis. Elleve år før «Sodomas 120 dager» hadde den katolske kirken gitt Pasolini anerkjennelse for filmen «Matteusevangeliet». Historien vil også ha det til at norske pinsevenner ble anbefalt å se den av forstanderne på grunn av sitt bibeltro innhold og til tross for at de ikke fikk «lov til» å gå på kino. (Det hører med til historien at Jesus ble spilt av en Pasolinis unge elskere … )

Regissøren forsynte seg av litteraturens klassikere, enten de var fra bibelen eller greske tragedier. Filmatiseringene av «Kong Øidipus» og «Medea» gjorde ham til en eksklusiv, men respektert regissør. Og da han laget «Livets trilogi» der han filmatiserte erotiske fortellinger fra «Canterbury Tales», «Decameronen» og «1001 natt» ble han også populær blant folk flest. Men også tilsvarende upopulær blant moralens voktere som sørget for å klippe bort «oppreiste mannlige organer i bevegelse» og de var det mange av …

«Salo. Sodomas 120 dager» hadde premiere rett etter at Pasolini hadde vært i Sverige for å reklamere for sin kandidatur til Nobelprisen i litteratur. Likevel var det ikke den som forhindret ham i å få verdens fineste kulturpris. Før «Salo» nådde det internasjonale filmmarkedet, i de få landene som tillot den vist, var Pasolini død, med det maltrakterte liket sitt klint utover all verdens avisforsider.

Siden har verden aldri holdt opp å spekulere. Men en ting er sikkert, mange kommer fortsett til å prøve og løse gåten i framtida. Og Pasolinis filmer vil overleve. Både de vakre og de ekle. På godt og på vondt …