Claus Drecker

CLAUS DRECKER var homoaktivist, samfunns­debattant, operaelsker og en anerkjent arkitekt. Han kom til Norge for mer enn 50 år siden og var homoaktivist det meste av tiden siden.

Han har på sine hjemmesider gitt en munter beretning om sin seksuelle oppvåkning. Han gikk i snekkerlære i hjembyen Wupperthal i Tyskland og ble svenn etter hvert. Før den tid forførte han den litt eldre snekkersvennen. Men det ble den gamle historien om igjen. Noen liker ikke at andre opplever noe fint.

Det var også en nedtur å komme hjem til Wupperthal fra militærtjenesten i Hamburg. Det var nesten slik som i tv-serien «Little Britain»: «I am the only gay in the village».

Men dette hadde lillesøster Erika bedre rede på. Viste det seg. Hun hadde hørt om «et sted» nemlig. Slik gikk det til at Claus og Herbert Möller fant hverandre og etter hvert var de på besøk hjemme hos hverandre.

FAREN OTTO VAR urmaker og optiker og moren het Irene og var husmor samtidig som hun også hjalp sin mann i forretningen. «Hun var gratis­arbeidende», understreket Claus.

Han husker sin mor som et hjertegodt menneske, faren var mer distansert slik fedre ofte den gangen var. Men så må man kanskje også ta i betraktning at faren ble skadet under krigen. For øvrig ble familiens hus bombet i stykker. Og familien måtte bo en tid på landet under kummerlige forhold.

Når det gjaldt den mer skeptiske Otto Drecker, ble det etter hvert en endring. Mot slutten av sitt liv ba han fra sykesengen om at det måtte hilses til Herbert.

Dette var den store kjærligheten i livet – for begge de to guttene, selv om de av ulike grunner ikke kunne bo sammen livet ut. De var forskjellige som personer, men de hadde felles interesser, ikke minst musikk og ikke minst opera. Herbert var super-super fan av Maria Callas (og det merktes).

De to tyske guttene reiste sammen til Norge i 1964. Det var til dels eventyrlyst. Til dels var det med et håp om at det kanskje kunne være noe bedre å være homoseksuell i et skandinavisk land.

Men Herbert døde tidlig. Claus skrev en rørende «brevroman» på nettet om deres forhold. Den gir et tidsbilde fra 60-tallet der den gamle moral er på vei ut og den nye frihet er på vei inn. Senere ble Martin Claus’ gode hjelper og partner.

CLAUS DRECKER satt i landsstyret for DNF-48 i årene 1971-1977 og styreleder i de to siste årene, og var med på arbeidet med opphevelsen av paragraf 213. Han var leder på den tiden forbundet vedtok at man skulle være stolt av å være homo og lesbisk, og at homofili skulle være en verdifull livsform. Vedtakene fikk litt motbør. En seksuell preferanse er en del av livet, javisst. Men neppe noe så stort og totalt som en livsform.

Noen mente jo også at etter revolusjonen ville de sosiale og materielle betingelsene bli såpass mye bedre at folk bare ville la være å bli skeive. Det var den gang. På den annen side, vi som var aktivister i homobevegelsen hadde det så travelt med frigjøringskampen at den ble en livsform uansett. Og ved innføring av ordet stolthet fikk de homofobe kanskje noe å gruble på. I det minste ble noen livskraftige frø sådd ved hjelp av en ny bruk av språket.

TATT I BETRAKTNING FÅ medlemmer og relativt kort levetid, gjorde aksjonsgruppa Soperligaen mye ut av seg. Et hovedformål var å markere seg i homoparadene på 70 tallet. Claus gikk nedover Karl Johan i grønn lang kjole sammen med to andre og en informasjonsplakat som fortalte at homofile ser ut som folk flest. Dette opptrinnet var et pek også mot en del pene, straighte homofile menn som ble forarget.

Claus bemerket til en avis at nedvurderingen av feminine menn egentlig representerer en nedvurdering av kvinner. Og han forsto at dersom heterofile menn, og andre menn, kunne få et mer avslappet forhold til dette, så ville de få det bedre både med seg selv og sine omgivelser.

En dag sperret Soperligaen inngangen til en kristelig bokhandel fordi den spredte falsk informasjon om homoseksualitet. Claus var stolt over å ha blitt arrestert av politiet. Andre kampsaker var retten til å avtjene verneplikten, bedre informasjon i skolen og anti-diskrimineringsparagraf. Homofobi og hatkriminalitet forekommer fortsatt. Derfor er homofili ikke bare en privatsak. Det er et samfunnsanliggende.

HAN VAR SKEPTISK til å kalle seg homse, Syntes det hørtes altfor søtt og yndig ut. I alle fall i tyske ører. Homofil er riktignok et greit nok uttrykk dersom man vil ha fortalt at homofile faktisk er hele mennesker med et helt følelsesregister som alle andre. Men så lenge vår seksualitet ikke er fullt ut forstått, har betegnelsen homoseksuell sin funksjon, tenkte Claus.

Men det skulle ikke være noe mål å bli akseptert til de grader at vi kunne sømløst gli inn i heterosamfunnet som en variant av det normale og bli usynlige igjen. Kanskje skulle vi heller ikke gå inn for ekteskap som en total etterligning av de heterofiles ekteskap. Kanskje er det et poeng å ta vare på uavhengig homoidentitet, en egen stil, kultur og historie.

Claus var redaktør av forbundets magasin Fritt Fram og arbeidet også mye med lay-out og det tekniske, og en minst har han gjort en like stor innsats i ettertid med å få plassert alle årganger på nett.

Senere var han mediekontakt for Fellesrådet for homofile organisasjoner.

ARKITEKTEN DRECKER var utdannet ved Werkkunstschule i sin hjemby og ble interiørarkitekt. Han fikk snart jobb. Gjennom erfaring, videreutdannelse og dyktighet oppnådde han tilstrekkelig kompetanse til å bli medlem av Norske arkitekters landsforbund.

Han har blant annet designet interiører til bolig- og industribygg, universitetsbygg og sykehus. Fra 1976 jobbet han for offshore-industrien, både med design for boligplattformer og konstruksjon av tekniske installasjoner. Han har blant annet fortalt om konstruksjon av gangbroer mellom plattformene. De klarte å beskytte folk mot vær og vind - men ikke mot den forferdelige lyden som oppsto da vinden forsøkte å presse seg gjennom materialene.

Etter hvert ble det mindre konkret tegnearbeid, men mer administrasjon og prosjektstyring, og alt hva det innebærer av arbeid med tekniske spesifikasjoner gjennomgang av anbud, overoppsyn med fremdrift og mye annet.

PÅ HANS NETTSTED finnes det en mer detaljert oversikt og i alle fall en del dokumentasjon i form av tegninger og fotografier som viser Claus sitt arbeid med design - med enkle og vakre linjer og funksjonelle løsninger. Og det er en del fine eksempler på arkitektur-fotografi og kunst.

Blant arbeidsgiverne nevnes arkitektfirmaet Motzfeldt og Platou Offshore Design. Han var hos sin siste arbeidsgiver i nesten 25 år og på vegne av dette firmaet ydet han konsulenttjenester til Norsk Hydro og Kværner.

Claus merket seg at på flere av arbeidsstedene hadde de noen besynderlige former for lunsjpauser: På Blindern drev de med luft­pistolskyting i lunsjen og skjøt tvers gjennom alle arbeidsbrakke-modulene.

Hos Motzeldt spilte de Yatzy. Det kunne ta sin tid å spille ferdig. I et annet firma var det pengepoker. Vi sier ikke hvor det var og det var heller ikke et spill som interesserte den lovlydige Claus Drecker.

MUSIKK VAR HANS hovedinteresse i oppveksten og har egentlig vært livskraften til Claus også siden. Allerede som åtteåring ønsket han å spille piano. Han kunne ikke ha tenkt seg et liv uten klassisk musikk. Han likte også visesang og gladjazz, men ble mest grepet av Richard Wagner, Gustav Mahler og Richard Strauss.

Han hadde fast sete i konserthuset og i operaen. Som voksen lærte han raskt norsk og da åpnet det seg for ham en enda større verden av litteratur.

Claus var interessert og engasjert i mye og sendte inn mange velskrevne avisinnlegg til avis­ene om både det ene og det andre. For eksempel sinte innlegg om reklameinnstikkene i avisene og om mobilbruk på trikk og bane. Han noterer at bilistene gang på gang glemmer at det finnes fotgjengerfelt, og han skulle gjerne ha gitt bilene en bulk i siden dersom han hadde sprett nok i beina til det. Videre skrev han om intelligente katter som er i stand til å ta telefonen. Dokumentasjon om Claus finnes på nettstedstedene nordlys.nett og skeivtarkiv.no.

CLAUS HAR I LØPET av livet tenkt og undret seg litt rundt livets mysterier. Hvorfor ble jeg meg? Hvordan kunne universet bli til? De store gåtene i tilværelsen lot Claus bli stående ubesvart. Han tenkte at i stedet får vi forsøke å leve på grunnlag av det vi forstår og det vi vet – så langt det rekker. I hans regnestykke har vi bare dette ene livet og derfor får vi forsøke å leve så godt vi kan her og nå.