Kultur
’’Alt føltes numment og malplassert
Etter Corentin JPM Levens forrige teaterforestilling, følte han at mye fortsatt var usagt om å identiteten som hivpositiv. – Det er fortsatt mange samtaler vi må ha, selv i vår trygge, lille boble.
Corentin JPM Leven sitter i kafeen på Dansens hus. Gullskjorta hans glitrer i vintersola og på hodet har han en caps med «fuck it» skrevet i store, regnbuefargete bokstaver. I månedsskiftet mars/april skal han stå på scenen på Black Box teater med sitt nyeste stykke, der hovedtematikken fortsatt er hiv.
– Men «Birds of Ill Omen» handler mer om identitet. Om at hivdiagnosen er en del av ens identitet, og hvordan man kan gjøre den til en del av ens aktivistidentitet. Men stykket handler også om hvordan man definerer denne identiteten. Hele prosjektet startet med ordet «medikalisering»*, og hvordan skeive kropper er utsatt for dette. Sentrale spørsmål er hva man eventuelt kan vinne, og hva man kan tape på det, og om helse kan seire over identitet, forklarer Corentin som fikk hivdiagnosen for fem år siden.
– Det er fortsatt interessant for meg å tenke på hvordan jeg relaterer meg til den, og hvordan jeg snakker om dette på forskjellige måter. Det er først nå når det traumatiske med diagnosen min har bleknet, at jeg innser jeg at det fremdeles er mange samtaler vi må ha, selv i vår trygge, lille boble.
Litt internalisert aidsfobi
Arbeidene hans er sterkt forankret i queer-miljøets arv og historie. Med «Birds of Ill Omen» som han har laget i samarbeid med Ann Mirjam Vaikla på scenografi, komponist Kim Reenskaug og koreografen/danseren Ulf Nilseng, skaper scenekunstneren et nytt rom fylt av minner og ønsker om en individuell homofil kropp. Et sted mellom byggingen av et monument og en minnemarkering, mellom vitenskap og selvidentifisering. Han har laget en forestilling der han bare jobber med bevegelse.
– Jeg tror det er fordi at da jeg fikk diagnosen, så mistet jeg språket. Jeg mistet interessen for ord. Alt føltes numment og malplassert. Så jeg følte at jeg klarte å si mye mer med bevegelse. Jeg ønsker heller å skape assosiasjoner og følelsesmessig respons enn å prøve å belære publikum på en verbal måte.
– Hvordan påvirker det deg å bruke så mye av ditt personlige liv i forestillingene dine?
– Jeg har egentlig alltid jobbet fra et personlig perspektiv, det kommer litt fra utdanningen min som scenograf også tror jeg. Så det føles veldig naturlig. Derfor blir jeg veldig personlig involvert i det, og det hjelper meg å fordøye min egen situasjon. Det finnes fortsatt mye aidsfobi i hverdagen, og jeg kan kjenne at jeg har litt internalisert aidsfobi selv i forskjellige situasjoner. Det er fortsatt et vanskelig tema, og stigmatiseringen kommer på forskjellige måter, og fra forskjellige aktører.
Produktivt sinne
Da han hadde premiere på det forrige stykket, så følte han at han virkelig sto frem som hivpositiv.
– Tidligere hadde jeg bare sagt det til noen få, nære venner. Plutselig ble det offentlig informasjon. Så eksponeringen er vanskelig. Det var en veldig stor avgjørelse å bruke det personlige på den måten. Men jeg angrer ikke på det, det hjalp meg og kanskje noen andre også.
For Corentin er kunsten hans viktig fordi den handler om synlighet.
– Men jeg har også merket i prosessen med forestillingene «+-» og «Birds og ill omen» at kunsten jeg lager, mer og mer er for andre i mitt eget miljø. Jeg har blitt mindre interessert i generelle tilbakemeldinger og kritikker, spesielt fra det heteronormative synspunktet. Jeg ønsker å snakke til andre i det skeive miljøet, og skape et trygt rom for det. Det var jo det som reddet meg da jeg ble diagnostisert.
– Hva slags følelse ønsker du at publikummet ditt skal få etter å ha sett den nye forestillingen din?
– Det er komplisert. Jeg vil ikke belære, eller diktere noens følelser. Men under forestillingen vil jeg kanskje at de kan kjenne litt på produktivt sinne mens vi beveger oss i en poetisk verden – sammen.