Slik ble countrymusikken superskeiv

«Country musikken tar ikke alltid godt imot skeive. Men vi elsker den likevel, selv om den ikke alltid gjengjelder kjærligheten», skal Karen Pittelman i Karen & the Sorrows ha sagt.

Pittelman er en av initiativtakerne til festivalen og nettverksplattformen Gay Ole Opry, som så dagens lys i 2011. Målet med initiativet er å gjøre sjangeren mer åpen og tilgjengelig for alle.

For det er jo ikke til å komme forbi at mangfold ikke nødvendigvis har vært blant sjangerens kjerneverdier. I enkelte kretser har det til og med vært tendenser til det motsatte. Country har en konservativ arv, både kunstnerisk og som musikkmiljø. Samtidig har antallet åpne skeive countryartister økt, i hvert fall i sub-sjangre og undergrunn. Men noe er i endring også i mainstream.

Rett nok er kanskje Lil Nas X rapper, men det var med crossover-country-hiten «Old Twon Road» med Miley Cyrus far, Billy Ray Cyrus, at han ble superstjerne, og fikk den lengste sammenhengende toppnoteringen for en singel noensinne. Og selv om årets eksplisitte slager fra ham, «Montero (Call Me By Your Name»), aller mest var hiphop, får countrymusikken et haleheng all den tid Lil Nas X for alltid vil huskes for country-outfitten. Mange vil si at det han gjorde for mangfold og mulighetsrommet for homofile menn, ikke kan overvurderes.

I det gode selskap

Lesbiske Brandi Carlile og hennes band The Highwomen, vant senest i år Grammy for beste countrysang med «Crowded Table». Samme pris gikk til «Bring My Flowers Now» i fjor da Tanya Tuckers «While I’m Livin» stakk av med prisen for beste countryalbum, med Carlile som produsent og låtskriver.

Selv fikk Carlile Grammy for beste Americana-album i 2019 for «By the Way, I Forgive You», og samme år dro den smektende balladen «The Joke» i land både prisen for beste Americana-roots-sang, og opptreden. Høyere utmerkelse innenfor det gode selskap kan man knapt få.

Amerikanske Carlile er imidlertid mer enn sine utmerkelser. Hun leverer også på alle countryens kjennetegn. Fra bristende hjerte til de gitarvrengte lengslene imellom. Nivået har også nådd utover sjangergrensene, og om det er pop, eller country, eller så mainstream at det knapt er mulig å skille, er hennes duett med den britiske soul-pop-stjernen Sam Smith på låta «Party of One» i 2018, et av de emosjonelle høydepunktene. Smith sto for øvrig selv fram som homo fire år tidligere, og året etter samarbeidet som ikke-binær.

Wilma sang aldri om menn

Ridende inn fra siden i den alternative countrymanesjen, gjorde kanadiske Orville Peck seg bemerket allerede i forkant av debuten «Pony» (2019). En ensom maskert rytter med et 50-talls-crooner og Roy Orbison i vokalen, og med tekster med fysiske formasjoner, var det liten tvil om hans skeive tilhørighet.

Peck snuser også på det større gjennombruddet. Samarbeidet med Shania Twain på «Legends Never Die» er kommersielt fra første note, selv om den ikke kan måle seg med antallet millionstrømminger for den langt mer indierocka «Dead of Night».

Disse er imidlertid ikke de første skeive artistene som har tatt plass i øverste countrysjikt. De har bare vært synligere. Sangen «I Love My Fruit» (1939) regnes for musikkhistoriens første skeive countrylåt. Gruppa som framførte den er bedre kjent som The Prairie Ramblers, men i vovede anledninger, med framføring av linjer som «I love to eat my banana», opptrådte de under navnet The Sweet Violet Boys.

På 60-tallet var Wilma Burgess et hett navn. Hennes «Misty Blue» flørter med popen, og var en stor hit i sin samtid. Det store publikum visste kanskje ikke at hun var lesbisk, men det var en kjent sak i bransjen. Dessuten nektet hun å heterovaske tekstene mer enn til det kjønnsnøytrale. Hun sang aldri om «han», eller «mann».

Cocksucking Tears

Først i 1973 kom det som i ettertid er kjent som «countryhistoriens første homoalbum», med et tydelig skeivt budskap fra et band med åpne homofile medlemmer. I front for Lavender Country som da slapp sitt selvtitulerte debutalbum, sto sanger, gitarist og aktivist Patrick Haggerty.

Albumet er bemerkelsesverdig på flere måter. Det var en av de tidligste skeive skivene, uavhengig av sjanger. I utgivelsesåret solgte de rundt tusen eksemplarer, godt hjulpet av det skeive miljøet i Seattle hvor de holdt til. I 2014 ble det gjenutgitt på Paradise of Bachelors. Haggerty fortalte den gang til Pitchfork at målet med denne klassiske country-outlaw-musikken aldri hadde vært et kommersielt gjennombrudd. Den var et resultat av spilleglede av og for det skeive miljøet, lokalt og andre steder.

Reutgivelsen ga dem imidlertid ny oppmerksomhet. Mange av de nye lytterne var heterohipstere med øre for slikt som har pønkholdning der den ikke er tekstlig forventet å være, samtidig som lydbildet ikke viker fra sjangerens smale sti.

Tonen ble på mange måter satt med linjer som: «I’m fightin’ for when there won’t be no straight men / ‘Cause you all have a common disease», i låta «Crying These Cocksucking Tears».

Røtter andre steder

For countryen har sjelden dyrket opprøret. Snarere har det vært konformitet og ofte uttalte tradisjonelle kjønnsroller i heteronormative kjærlighetsforhold som har dominert lyrikken. Nevnte The Prairie Ramblers skal sannsynligvis ha vært streite, og aller mest ha tatt seg lyriske friheter. Det kan også diskuteres om den statusen som har blitt gitt låta, er en velvillig tolkning som slett ikke kan rettferdiggjøres av at enkelte andre utøveres framstillinger av skeivt liv kunne ha et vesentlig mer diskriminerende uttrykk.

En rekke artister man ofte nevner når man snakker om «queer country», i hvert fall av et visst format, har hatt røtter i andre sjangre og bare sveipet innom countryen. Den lesbiske pop-pønktrioen Two Nice Girls er et godt eksempel, der det er lite å si på twang-en i «I Spent My Last $10 (On Birth Control and Beer)» fra 1989, mens resten av karrieren deres nettopp befant seg på andre scener.

Indigo Girls har holdt på vel så lenge, og blir som oftest gitt merkelappen folk-rock-duo. Det er imidlertid utvilsomt mye country å spore i katalogen til den amerikanske lesbeduoen som albumdebuterte i 1987 med «Strange Fire». Amy Ray og Emily Saliers har markert seg som lhbt-forkjempere, og har som følge av dette også blitt skeive ikoner. I fjor ga de ut sitt 16. studioalbum, «Look Long».

k.d. og LP

Et av de virkelig kjente navnene som kom ut av 80- tallet, er selvsagt k.d. lang. Men hun er også like så mye definert inn i Americana og voksen visepop som renhåret countryartist, vil mange hevde. Stor stjerne var hun uansett utvilsomt. Katalogen og anerkjennelsen er massiv ennå, selv om det begynner å bli en stund siden hun la karrieren på hylla.

LP (Laura Pergolizzi) som har blitt kalt den lesbiske blond-on-blond-Bob-Dylan, tilhører tilnærmet samme countrygren. Hennes singel «The One That You Love» (2020) har imidlertid alt inne, fra det romantiske narrativet til det musikalske og visuelle. Videoen viser LP til hest, i et landskap akkurat så nær tv-serien «Westworld» at sjangersettingen gir seg selv.

Utover 90-tallet kom det flere navn til, men få fikk til noe virkelig gjennombrudd. Lesbiske Chely Wright hadde riktig nok et par hits. Men ellers er det ganske forglemmelig på toppene. Under ulmet det imidlertid. Navn som Doug Stevens & the Outband, Sid Spencer og The CowGirl Sweethearts er fortsatt temmelig ukjente. Men de var der.

Det skulle imidlertid først nærme seg 2010 før det ble blest på den skeive scenen, og da med nettopp overnevnte Karen Pittelman i en sentral rolle.

Hjertesmerte og politikk

Før Gay Ole Opry etablerte hun Queer Country Quarterly, et eget månedlig klubbkonsept i Brooklyn som senere spredte seg rundt om i Statene. Samtidig gjorde bandet Karen and the Sorrow det relativt godt med reinspikka hjertesmerte-country, uten tvil forankret i det lesbiske blikket.

Bifile Aaron Lee Tasjan solodebuterte for øvrig så langt tilbake som 2008, og før den tid var han innom bandet No Depression. Det var likevel ikke slik at han ble ansett som en foregangsmann før lenger utpå 2010-tallet. Og tidligere i år tangerte han karrierebeste med «Tasjan! Tasjan! Tasjan!» hvor han videreforedlet sin særegne kombinasjon av indiefolk, klassisk country og elektropop.

I 2014 sto så Ty Herndon, en av de store countrystjernene, fram som homo. Og i likhet med Pittelman har han ikke nøyd seg med egen synlighet. Han har etablert The Foundation for Love & Acceptance som også står bak den årlige minifestivalen The Concert of Love & Acceptance.

Denne korte veien mellom aktivisme og musikk er ikke ukjent i andre sjangre. Den får imidlertid en annen symbolverdi innenfor en ramme der senest sønnen til Hank Williams som også har, eller hadde, en viss anseelse innenfor miljøet, mildt sagt protesterte høylytt mot Obamas forsvar av skeives rettigheter.

Follow Your Arrow

En av artistene som har utfordret countryens lhbt-holdninger tydeligst er den heterofile og nygifte Kacey Musgraves, seks ganger Grammy-vinner og vinner av utallige uformelle kåringer av skeives country-ikoner. Hennes tekster har forbilledlige linjer som på den banebrytende låta «Follow Your Arrow»: «Make lots of noise / Kiss lots of boys / Or kiss lots of girls / If that’s what you’re into».

I sangen hyller Musgraves friheten til å være den du er og å være tro mot deg selv til tross for andres oppfatninger. Teksten skrev hun sammen Brandy Clark, en lesbisk countryartist som befinner seg i toppsjiktet av Nashvilles fineste låtskrivere.

«Follow Your Arrow» var med på Musgraves’ debutalbum, «Same Trailer Different Park» (2013). Konservative anmeldere hevdet at den var «et angrep på kristne», mens andre kritikere kalte den et «tegn på et skifte i countrymusikken». Magasinet Rolling Stone rangerte låta som nummer 39 på lista over «100 beste countrysanger gjennom tidene». Senere har countrystjerna laget flere sanger om skeiv kjærlighet («Rainbow»), vært gjestedommer i «RuPauls Drag Race All Stars 4» i 2018 og sunget på Troye Sivans «Easy» (2020).

«Jeg føler et slektskap og et vennskap med lhbt-samfunnet. De åpnet virkelig øynene mine for mange forskjellige ting jeg ikke var klar over da jeg vokste opp i en liten by i Texas. Jeg vil alltid være en alliert og en sterk tilhenger», sier Musgrave.

Mangfold i countryland

De reaksjonære og konservative i countrymiljøet har ikke endret seg, men andre og yngre deler av sjangerelskerne har helt klart åpnet seg for nye skeive og alternative stemmer.

Et av de hotteste up-and-coming-navnene nå er Trixie Mattel. Dragdronninga som vant sesong 3 av «RuPaul’s Drag Race All Stars», har flere kritikerroste album i bagasjen, «Two Birds», «One Stone» og «Barbara», og en stadig voksende følgerskare på grunn av sin glam-innstilling til countrymusikken.

Er det derimot den mer gotiske countryen du vil oppsøke, er den svarte lesbiske artisten Amythyst Kiah et særdeles godt navn. Rolling Stone Magazine kaller henne en av «Americana’s great up-and-coming secrets». Den Grammy-nominerte låta «Black Myself» fra hennes nye album «Wary + Strange» har blues i kantene og mangfold inn til kjernen.

Tyskfødte Elias Krell med bakgrunn fra blant annet Sør-Amerika, trekker på sin side inn latino-elementer og folk-pop i sin country. Krell som er trans, tilhører i motsetning til Kiah den eksperimentelle undergrunnen, men både «As Eli» (2017) og «XO» bærer bud om at noe er i emning.

Duoen Paisley Fields er kanskje mer tradisjonelle, men deres fjorårsingel «Other Boys» er ikke mindre fornøyelig av den grunn.

Disse undergrunnsartistene kommer kanskje ikke på toppen av countrylistene med det første. Likevel er det de som er framtida for sjangeren som ikke er så stivnet i egne konvensjoner at den ikke lar seg utvikle i åpnere, mer inkluderende og skeive retninger. Stetson-hatten er ikke lenger like trang og grå som den var.