Årets Bygdepride Ørsta/Volda går av stabelen 8. til 12. mai. Aldri har så mange byer og tettsteder i Norge hatt pride-arrangementer som i fjor. Men hvorfor kom den skeive bygde- og småbyrevolusjonen i 2018? Og vil oppslutningen og suksessen vare?

«Det var en følelse av at verden ville gå under om noen fikk vite det», fortalte Anbjørn Steinholm Frislid til avisa Møre-Nytt. Så fant han ut at det ikke var så galt likevel: frykten for å være annerledes, miste venner, at ensomheten bare skulle vokse seg større.

Redaktøren i Møre-Nytt, Rune Sæbønes, hadde selv kjent på samme frykt før han sto fram for et par år siden. Sammen tok de initiativet til Bygdepride i Ørsta/Volda, delvis som en reaksjon på at den lokale frikirka hadde invitert til et «hemmelig» møte om homofili på Ørsta bedehus, der budskapet skulle være at det var ok å være homofil, bare en levde i skjul.
«Til alle de andre skeive der ute. Ung eller gammel. Jente eller gutt. Eller noe et sted midt i mellom. Det skal ikke lenger være slik at du må flykte fra bygda for at du skal bli akseptert for å være den du er. Det er dette beviset på», sa leder i Bygdepride, Steinholm Frislid, i appellen etter at tusenvis hadde deltatt i historiens første pride-parade i Volda i mai i 2018.

Etter suksessen ble Bygdepride belønnet med likestillingsprisen av Møre og Romsdal fylkeskommune. Da de mottok prisen, sa Steinholm Frislid at «Homofili smitter ikke, men Bygdepride gjør det».

Barents Pride 2018. Foto: Reidar Engesbak.

Ta tilbake gatene
Flere av landets nye pride-arrangører som Blikk har snakket med, har trukket fram nettopp smitteeffekten Bygdepride har hatt for deres lokale arrangementer. FRI-lederen Ingvild Endestad trekker også fram Sapmi pride, som for første gang ble arrangert i 2016, som inspirasjonskilde.
– Begge var uten tvil viktig fordi det fikk oss til å se behovet på små steder, og ga mange en styrket tro på at de også kunne skape pride der de bor- uansett hvor lite stedet er. Vi trenger å vite at vi kan leve med hele oss over hele Norge, og jeg tror mange har hatt behov for å vise hvilket lokalsamfunn de faktisk ønsker seg, sier Endestad.

FRI-lederen mener det er flere grunner til at vi i 2018 fikk så mange pride-markeringer over hele landet.
– Vi så virkelig en stor endring i oppslutning i 2017 da vi hadde kampanjen «Gå for meg», og siden har det virkelig bare vokst. Kampanjen tror jeg skapte en forståelse for utfordringene mange fortsatt kan oppleve som skeive, og ga folk som tidligere ikke hadde hatt det, en grunn til å gå. 2017 var også det året da nynazistene ble synlig igjen med den nordiske motstandsbevegelsen. For mange ble nok dette en påminnelse om hvor viktig det er å holde fast ved friheten vi har kjempet til oss, og jeg tror vi fikk et ekstra behov for å ta tilbake gatene sammen.

Kristian Kaarød, leder i FRI Bergen og Hordaland, Marte Mjøs Persen, ordfører i Bergen, FRI-leder Ingvild Endestad og Joakim Aadland i paraden under Regnbuedagene i Bergen 2017. Foto: Reidar Engesbak.

Personlig drivkraft
I Hamar ble også pride arrangert for første gang i fjor. Monica Imsdalen Sørli-Johansen tok initiativet fordi hun syntes det var på tide å gjøre Mjøsbyen til en mer inkluderende by.
– Pride Hamar 2018 dedikerte jeg til min beste venn Johnny som tok livet av seg i 2004. Han opplevde mye hets for sin legning. Jeg ville gjøre alt som sto i min makt for at ingen flere skal ha det sånn som han hadde det.

Hennes beste minne fra priden er når hun går opp på scenen og ser hvor mange som faktisk har møtt opp.
– Det var det råeste øyeblikket i mitt liv, å se at så mange faktisk hadde kommet for å vise sin støtte. Så mange som står sammen, helt fantastisk!

Personlig engasjement hos enkeltpersoner har vært selve drivkraften i fjorårets pride-eksplosjon. Også i Haugesund. Savnet etter et skeivt miljø fikk Heming Welde Thorbjørnsen til å ta saken i egne hender.
– Så jeg samlet noen folk og sammen stiftet vi Foreningen Haugaland Pride.

De fikk etter hvert mange med seg som Hiv Norge, FTPN, Clarion, Haugesund kommune, KFUK-KFUM, Bymisjonen, Helseutvalget, Human-Etisk forbund og en rekke private sponsorer og flere av de politiske partiene i regionen.
– Rødt og Høyre var de som engasjerte seg sterkest, forteller Welde Thorbjørnsen, som mener dette også forplikter framover.

– Når ordføreren i den største byen i regionen går først i paraden, sender det et tydelig signal om hvordan vi vil ha det i framtida.

Heming Welde Thorbjørnsen under Haugalandet Pride. Foto: Ina B. Teigland.

Pride forplikter
Ifølge Welde Thorbjørnsen har alle Haugaland-kommunene unntatt Bokn, nå fått handlingsplaner for mangfold og inkludering.
– Pride er blitt en like naturlig politisk markering som 8. mars, og i tillegg er det veldig mange som liker karnevaldelen i pride-tradisjonen. Jeg tror flere og flere er blitt vant med å reise på pride i nærmeste storby, og det gir grobunn for «bygdepride» også på mindre plasser. I år blir det tre dager med festival med et mye større program. Temaet for festivalen blir trans, og vi markerer 50-årsjubileet til Stonewall-opprøret, forteller Welde Thorbjørnsen

På Stord var det Sosialistisk Ungdom (SU) som tok initiativet til å arrangere StoraPride.
– Jeg tror Stord egentlig har vært klar for pride i mange år allerede, men ingen har tenkt på å gjør det før vi i SU tok initiativet. Da vi så hva som skjedde i Ørsta/Volda, så heiv vi oss rundt og på kort tid fikk vi mobilisert de fleste politiske parti og mange lag og organisasjoner. Fem tusen gikk i paraden, noe som tilsvarer en fjerdedel av alle som bor i kommunen, forteller SU-leder Anna Sofie Ekeland Valvatne.

– Pride forplikter, og kommunen må nå jobbe for at skeive skal føle trygget og tilhørighet der de bor. Neste mål er å få på plass en kommunal handlingsplan, og at det selvfølgelig skal bli et StoraPride i 2019.

Brutale motstandere
I Bodø var det Shana Emilie Lehn som satte i gang, og som ble nominert til Årets Bodøværing av nettavisen Bodø NU etter innsatsen.
– Jeg kommer fra Trondheim og ble overrasket over at det ikke allerede var pride her. Pride er alltid årets høydepunkt for meg, så det måtte jeg gjøre noe med, sier Lehn som mener det er flere grunner til at det nå arrangeres pride landet rundt.

– Blant annet kan oppblomstring av nynazistiske grupper med paroler som «knus homolobbyen», førte til økt mobilisering for å vise at vi er mange flere enn dem. Det samme gjelder kristenfundamentalister med gammeldagse holdninger. Folk vil vise at det er ikke slike stemmer som dominerer lokalsamfunnene.

Aktiviteten til den nordiske motstandsbevegelsen var også en utløsende faktor for at det ble pride i Fredrikstad i fjor.
– Vi så at det var nødvendig å beskytte det mangfoldet vi ønsker i byen vår. Da vi prøvde å få med oss potensielle samarbeidspartnere, så var de fleste svært velvillige i utgangspunktet, men enkelte mente at det i 2018 ikke er behov for slike markeringer. I promoteringen av priden fokuserte vi derfor på hva den nordiske motstandsbevegelsen driver med, og da forsto folk hvor viktig det er med pride også i Fredrikstad, sier leder i Fredrikstad Pride, Kristoffer Lorang Mathisen.

– Vi brukte mye tid på å prate med politikere, som nå har bevilget 150.000 kroner til årets pride. Jeg tror at så lenge meningsmotstandere jobber så brutalt mot oss som de gjør, så vil folk støtte pride. Folk vil også se at pride startet opp som et motsvar mot hat, men er en festival for kjærlighet og inkludering, sier Lorang Mathisen.

Fredrikstads ordfører Jon-Ivar Nygård og Kristoffer Lorang Mathisen under Fredrikstad Pride 2018. Foto: Reidar Engesbak.

Næringslivet som motor
Under Ålesund Pride møtte Blikk helseminister Bent Høie som var bekymret for hvordan transpersoner blir møtt i samfunnet, og for at de er ekstra utsatt for vold.
– Pride er også en solidaritetshandling. Vi ser nå at motkreftene til dels har gitt opp kampen mot ekteskapsloven, og at de i stedet retter skytset mot mindre grupper. Da blir det enda viktigere at vi andre står opp for disse, understreket Høie.

I Ålesund var det lederen av Sentrumsforeningen, Monica Molvær, som tok initiativet til priden som ble til i samarbeid med FRI. Inspirert av Bygdepride begynte hun å tenke over hvor mange av hennes venner som hadde flyttet til større byer for å kunne leve åpent.
– Ingen kan gjøre alt alene, men vi kan alle gjøre noe, sier Molvær som opplevde stor velvilje fra næringslivet da hun presenterte ideen.

Alle butikker og næringslokaler i sentrum var pynta med regnbueflagg. At det var næringslivet som var initiativtaker til priden, viste seg på innholdssiden. Blant annet arrangerte de seminar om inkluderende arbeidsliv.

Ålesund Pride 2018. Foto: Aina M Hauge.

En oppreisning
Ordfører i Ålesund, Eva Vinje Aurdal (Ap), sier til Blikk at det er helt nødvendig for en by som skal utvikle seg positivt og være attraktiv, at den er et godt sted å bo i for alle.
– Derfor er Ålesund kommune stolt støttespiller for pride. Vi vil vise at vi står opp for like rettigheter for alle. Men pride er også en oppreisning. Spesielt med tanke på at den daværende ordføreren kom med en del negative uttalelser da Ålesund skulle vedta handlingsplan for lhbt i 2003, sier Vinje Aurdal, som mener at det nå er på tide å revidere den 16 år gamle planen.

– Vi politikere har er særskilt ansvar for å vise vei og sørge for holdningsendringer slik at vi får et godt samfunn for alle.

Rune Sæbønes i Bygdepride er enig med Ålesund-ordføreren i at det å arrangere pride forplikter også ellers i året.
– Kommunene Ørsta/Volda så i etterkant at Bygdepride hadde vært med på å heve omdømmet til regionen, sier Sæbønes som mener at kommunene må møte det store engasjementet Bygdepride skapte både med økonomisk og med praktisk tilrettelegging.

Kommunene arbeider nå med levekårsplaner der mangfold og inkludering skal inngå, og Sæbønes lover at Bygdepride skal påse at Ørsta/Volda får et planverk som tar hensyn til skeives rettigheter og utfordringer.

Sapmi Pride 2016. Foto: Daniel Lynau.

Fra familie til historie
At pride-markeringene rundt omkring i Norge skal fortsette å skape postive politiske ringvirkninger i lokalt, og ha oppslutning i lokalsamfunnet, opptar også FRI. De vet at å gjenta en suksess, ofte kan være vanskelig når så mye av engasjementet hviler på enkeltpersoner. Derfor har lhbt-organisasjonen lagt en plan.
– I FRI har vi nå satt ned et eget prideutvalg som for første gang skal koordinere alle initiativene rundt i landet, skape et felles budskap og styrke hverandre, forteller FRI-leder Endestad.

FRI hadde «familie» som tema i 2018, som dette ble markert på ulikt vis over hele landet. I 2019 er temaet «historie».
– I år er det 50-årsjubileum for Stonewall-opprøret og den moderne homokampen. Dette skal vi markere ved å se tilbake på historien som har fått oss hit vi er i dag, og å se nærmere på historien vi skriver her og nå. Som minoritet har vår historie sjelden blitt fortalt, derfor er det viktig at vi selv tar et ansvar og formidler den på godt og vondt. Hvis vi ikke bærer med oss historien, har vi ikke en fortid vi kan være stolte av, eller å lære av. Men det trenger vi for å skape en bedre framtid, sier Endestad.

En av hennes fineste pride-minner er fra Barents Pride i Kirkenes i fjor der russiske og norske gikk side om side rett ved grensa.
– Men for meg personlig var det også utrolig stort å gå i parade i Harstad, min egen hjemby i fjor. Jeg hadde ikke trodd at det skulle bety så mye, jeg har jo gått i mange parader. Men å gå gjennom gatene sammen med familien min i byen jeg vokste opp i, opplevde jeg som virkelig å komme hjem, med hele meg, for første gang. Det var skikkelig fint.

Barents Pride 2018. Foto: Reidar Engesbak.