Fri for skap

– ORDET SKEIV opplever jeg som utvannet. Hvem er ikke skeiv, eller har et skeivt drag i seg, spør Dag Haugerud når Blikk møter ham for å snakke om hans nye film «Sex», den første filmen i trilogien «Sex, drømmer og kjærlighet».

I «Sex» møter vi to feiere (Thorbjørn Harr og Jan Gunnar Røise) som overrasker hverandre under lunsjen en dag. Den ene forteller at han takket ja til å ha sex med en annen mann, men stiller seg etterpå uforstående til at kona mener at han har vært utro. Den andre feiern bekymrer seg over en livaktig drøm der David Bowie ser på ham som en kvinne. 

– Å snakke om skeive filmer, eller bøker speiler samfunnets behov for å kategorisere og forenkle. «Sex» handler om et behov for å unnslippe dette, sier regissøren.

– I filmen spørres det stadig om Røises karakter er homo fordi han har ligget med en mann. Men ikke på noe tidspunkt brukes ordet bifil?

– Nei, det er et ord jeg forsøker å unngå, hehe. Det er nok en kategorisering. Å si at man er noe, gi seg selv en identitet, det trenger ikke nødvendigvis alltid å være frigjørende. Disse filmene handler om å utvide handlingsrommet for ikke bare å være et seksuelt menneske, men å være menneske. 

Homoseksuell aktivitet

For Haugerud handler «Sex» om å gi seg selv rom til å være noe mer enn en seksuell identitet. 

– Det er viktig å minne om at seksualitet ikke må ha noe med verken kjærlighet, eller identitet å gjøre. Som en av karakterene sier: «Homoseksualitet er ikke bare en identitet, det er en aktivitet». Aktiviteten har jo Røises karakter tatt del i. Han likte det også veldig godt. Men han ville aldri funnet på å komme ut av skapet. For det er noe annet. 

Regissøren er ikke motstander av å velge gruppetilhørighet. Faktisk synes han det er ganske fint å kunne kjenne på fellesskap, kunne de felles kodene og få en opplevelse av trygghet. 

– Det er jo dette det skeive fellesskapet gir. Det har jo absolutt sine fordeler. Men mennesket er jo alltid mer enn det, og det gir ikke rom til alt du har i deg. Iblant kan identitetsfellesskapet være undertrykkende. Eller føles som det. 

Derfor tenker Haugerud at det ligger en større frihet i å unndra seg kategorisering. 

– Eller helst vil man jo oppnå begge deler. Man vil slippe å reduseres til én ting, og man vil samtidig kunne oppsøke et fellesskap når man har behov for det. 

– Er denne friheten du snakker om, noe man lettere får tilgang til fra en privilegert posisjon?

– Antagelig. Og det har jo ikke alltid vært sånn for meg. Jeg vil ikke undergrave viktigheten av å komme ut av skapet, å vise seg som den man er, og endelig kunne føle at man er et helt menneske. Friheten handler jo også om ikke å føle seg truet.

– Du er jo ikke så fri om du er redd …

– Nei. Går du rundt og er redd, er det desto mye viktigere å komme ut og si at du er deg. Og da vil det antagelig føles som en styrke å erklære en identitet. Men for noen kan det også innebære en seksuell frihet ikke å forholde seg til skap, eller å tenke på at man må komme ut i det hele tatt.

Lete etter tegn og tolke 

Ifølge Haugerud blir verden fattigere med all kategoriseringen. Riktignok ser han at merkelapper kan gjøre politisk arbeid lettere. Men likevel stiller han seg litt dobbelt til at «Sex» skal kategoriseres som en skeiv film. 

– Jeg håper en heterofil mann kan se filmen og gjenkjenne lyst. At han kan få lyst til å utforske noe i seg selv som kanskje har ligget latent. Det vil han kanskje ikke gjøre om filmen får merkelappen skeiv. Samtidig er det jo ingen tvil om at filmen har en skeiv tematikk, men jeg tenker ikke at den kun er interessant for et lhbtq-publikum.

– Men det er vel også en fare for usynliggjøring?

– På den måten at den ikke når frem til skeive, kanskje. Det er i så fall synd. Når det gjelder synliggjøring av skeive gjennom film, så syns jeg det er viktig, men jeg er vel så opptatt av hvordan skeive fremstilles og hva slags funksjon de har. Er en skeiv karakter kun interessant i en film med skeiv problematikk, eller kan det også være interessant å ha en skeiv karakter i en film som egentlig handler om noe helt annet? Og kan en karakter være skeiv uten at det sies, eller syns på en eller annen måte?

I så fall, mener Haugerud at det antagelig er flere skeive karakterer i filmer enn mange tror. Dessuten tror han at de aller fleste gjør som han selv gjorde da han var yngre; leste inn skeive karakterer i både bøker og filmer. 

– Den sporten med å lete etter tegn og tolke et mannlig vennskap som noe mer, den hadde jeg stor glede av. 

Misliker «skeiv»

Alle filmene i den kommende trilogien stiller ifølge filmskaperen, spørsmålet om det er mulig å ha en seksuell frihet uten av den grunn å ta en identitet. 

– Seksualiteten er mye mer mangslungen enn man tror. Jeg tror vi alle har det i oss å bli tiltrukket av ulike kjønn. Kanskje ikke i en bred skala. Jeg er homo, men jeg er sikker på at det finnes en kvinne jeg kunne ha forelsket meg i. Jeg tror at jeg ikke er så snever. Jeg tror ingen er det.

Selv misliker Haugerud altså ordet «skeiv». Han kaller det den «nye normalen», uten at det har noe nødvendigvis positivt fortegn. Han vil ikke kalt seg noe annet enn homofil. 

– Jeg er mer fortrolig med å si at jeg er homo, om jeg skal gi meg en identitet, enn å skulle kalle meg skeiv, for eksempel. Lenge tenkte jeg motsatt, jeg oppfattet ordet skeiv som mer politisk, nå føler jeg at det er tvert imot. 

Parallellen i filmen er Røises seksuelle møte med en mann. Noe han altså er helt åpen om. Kanskje litt naivt, men også som Haugerud understreker, karakteren har sin egen logikk. 

– Han omtaler det som at han ble fortumla. Det var et sterkt fysisk møte, men det får ham ikke til å få lyst til å gå i Pride-tog. Det kunne han kanskje gjort av solidaritet, men ikke fordi han har hatt sex med en mann. 

– Men han møtes med forventingene om å komme ut som homo gjennom hele filmen?

– Ja, siden han har ligget med en mann får han de forventingene. Kona tror for eksempel at han ikke er glad i henne lenger fordi han har skiftet, om ikke legning, så seksualitet. Jeg forstår det jo, jeg kunne også tenkt sånn. Men det er kanskje å innsnevre folk. 

Sideblikk på idealene

Når det så kommer til spørsmålet om hvem som kan spille skeive roller, er Haugerud tydelig på at det kan alle gjøre. 

– Jeg kan ikke spørre skuespillerne hva slags sex de har på fritida, eller hvem de er sammen med. Det har jeg ikke noe med. Jeg tenker dessuten at det er diskriminerende, det krever jo også at en skuespiller må være åpen om sin seksualitet, og det kan man ikke kreve at noen skal måtte være for å få en jobb. 

Til tross for at den nye filmen hans har den slagkraftige tittelen «Sex», er det knapt en sexscene i filmen. Stort sett så snakkes seksualiteten bare om. 

– Det er også noe av poenget; å snakke om det uten å måtte vise det. Mye fordi jeg ofte ikke synes sexscener er så nødvendige, ofte er de heller ikke særlig vellykkete. Sånt er vanskelig å lage troverdig i film der du forsøker være sann. Kanskje av den grunn at sex er så personlig, og man kan ikke be en skuespiller ta noe så personlig inn i jobben. Sex er jo noe du finner ut av sammen med partneren din. 

En fellesnevner for filmene er at de utfordrer forestillingene, eller idealet, om at det skal være sammenheng mellom sex og kjærlighet. 

– Det kan være det, men det må ikke. Jeg skriver jo fra et sideblikk. Sånn sett er det skeiv film. Det er et privilegium å ha det blikket, så jeg må bruke det til mer enn å bare beskrive hvordan det er å være homofil. Jeg tror jo at nettopp dette sideblikket kan tilby noe som kan være interessant for alle. 

Cruising-kulturens fordel 

Film nummer to i trilogien, «Drømmer», handler om en ung jente som forelsker seg i en voksen kvinne. Den tredje filmen «Kjærlighet», handler mest eksplisitt om den homofile erfaringen. Den er om en lege og en sykepleier, hun er streit og singel og han er homo med et åpent, promiskuøst liv. Hun skulle ønske hun hadde de samme mulighetene og prøver å teste ut det. 

«Kjærlighet» tar for seg det Haugerud kaller cruising-kulturens fordel, de gjensidig uforpliktende møtene en kvinne på bar-mannejakt ikke kan oppleve. Det vil også være en aids-historie.

– Det dreier seg om den frykten aids har påført min generasjon, vi som ble voksne på 80-tallet. Vi begynner å se hva vi har vært igjennom, og tiden er moden for å lage film om hva frykten gjorde med oss. 

Torbjørn Harrs karakter i «Sex» er kristen. Det er en scene i filmen der det snakkes om at det har vært vanskeligere for ham å komme ut av skapet med sitt livssyn enn det var for Røises karakter å fortelle at han har hatt sex med en mann. 

– Det er ikke sånn overalt, men i noen grupperinger og samfunnsgrupper er det sånn, mener Haugerud. 

– Fremstillingen av kristne på film er ofte stigmatiserende. Det er forståelig siden mange har hatt erfaringer med å vokse opp i miljø som har vært undertrykkende, eller usunne. Men det finnes også mange kristne som bare vil vel, som tar kjærlighetsbudskapet på alvor. 

En moderne Kristus-figur 

Haugerud har selv kristen bakgrunn, men ingen erfaringer med fanatiske kristenmiljøer. 

– Min opplevelse er folk som treffes i et trosfellesskap hvor det er omsorg og godhet for andre mennesker. Jeg kjenner meg derfor heller ikke igjen i negative beskrivelser av kristne. Det gjør det også viktig for meg å vise at det kan være noe annet. 

– Harrs karakter, han som drømmer om at Bowie ser på ham som kvinne, hvordan kom du på at det skulle være Bowie? 

– Bowie hadde dette kjønnsoverskridende uttrykket som gjorde at mange identifiserte seg med ham. Han rommet på en måte alt. Kvinne, mann, homo, lesbisk og alien var manifestert i det alteregoet som er David Bowie. Han er en moderne Kristus-figur. 

– Du er jo innom både legning og kjønn i filmen, var det viktig for deg å dekke hele det skeive spekteret?

– Det er det blikket jeg har og det jeg interessere meg for som gjenspeiles i filmen. Det er ikke så veldig kalkulert. 

Derimot er det selvsagt planlagt at filmene skal angripe samme tematikk på ulike måter. 

– Men å krysse av at jeg er innom alt, det har jeg ikke hatt behov for.