Skeiv sommer
– Selv om det er lettere sagt enn gjort, er det viktig å ikke gi etter for frykt
Blikk tar tempen på det skeive miljøet i sommerferien. I dag står forfatter og filmskaper Dag Johan Haugerud for tur.
– Hei, Dag Johan! Tradisjonen tro har Blikk sommerspalte i år igjen. Som regel er den lettbeint, men i år er det vanskelig å ikke adressere skyteepisoden i Oslo 25. juni. Pride ble ikke som vi hadde trodd i år. Hvordan går det med deg?
– Det går bra med meg personlig. Men det er en vond og opprørende ting som har skjedd, og det kommer til å prege oss i lang tid framover. Selv om det er lettere sagt enn gjort, er det viktig å ikke gi etter for frykt og huske at majoriteten av befolkningen i Norge respekterer og omfavner det skeive, og at det er tryggere og lettere å være skeiv enn noensinne. Dette må vi bruke for alt det er verdt i kampen mot de ulike fraksjonene i samfunnet som ønsker å begrense andre menneskers frihet.
– I år er det jo Skeivt kulturår. Så, hva har vært din beste skeive kulturopplevelse til nå?
– Jeg føler jeg har skeive kulturopplevelser hver dag. Også de dagene det ikke er skeivt kulturår. Men under Pride var jeg på en konsert med Asamisimasa og Poing som var veldig bra. De fremførte et 70 minutter langt verk av Julius Eastman. Jeg leste en biografi om ham i fjor: «Gay Guerrilla: Julius Eastman and His Music». Den var kanskje mer informativ enn god, tror jeg, men den gjorde meg interessert i musikken hans. Og mannen: The man and his music, som jo på en måte var bokas tittel. Så da antar jeg at den traff slik den skulle likevel.
– Hvilken låt går på repeat hos deg i sommer?
– Ulik modus, ulik musikk. Men rent generelt har jeg hørt en del på OS Mutantes og Dorothy Ashby mens jeg har jobbet. Jeg vet ikke hvor bra det har fungert. De tre låtene jeg isolert sett hørte mest på i juni var «Turn up the sunshine» med Diana Ross og Tame Impala, «Um Pouco» med Monoswezi og «Angela» med Bob James.
– Hva leser du/ser du på i sommer?
– Jeg leser Etty Hillesums dagbøker, «Schizothemia» av Hans Petter Blad, «Crazy for Vincent» av Hervé Guibert, «No one is talking about this» av Patricia Lockwood og «Dalenglitter» av Wanda Bendjelloul. Jeg ser også på krimserier som er glemt idet de er ferdig.
– Kampen fortsetter! Hva er din skeive hjertesak?
– Det har jeg kanskje svart litt på allerede. Men det som er mest viktig for meg personlig er å beskrive tilværelsen utfra et perspektiv som er spesifikt skeivt, men som likevel ikke trenger å være eksklusivt for skeive mennesker. Det er viktig å vise at det finnes andre måter å være i verden på som også kan være interessant for den streite delen av befolkningen.
