Skeivt kulturår

Portrett fra boka «Omkring Røine» av Henrik Anker Ouren 1926 / Montasje med dagbokblad.
Portrett fra boka «Omkring Røine» av Henrik Anker Ouren 1926 / Montasje med dagbokblad.

Den norske Gentleman Jack

Petronelle Nielsen blir kalt den norske Anne Lister, som serien «Gentleman Jack» er basert på. Begge ble født på 1800-tallet, elsket kvinner, var sterke, kunnskapsrike og skrev detaljerte dagbøker.

Publisert Sist oppdatert

.

– Det er en interessant parallell. Begge levde på samme tid og etterlot seg dagbøker. Anne Lister skilte seg ut med kjønnsoverskridende adferd, mens Petronelle Nielsen nok gled mer ubemerket inn i omgivelsene og levde et litt mer vanlig kvinneliv, sier Tone Hellesund, professor i kulturvitenskap ved Universitetet i Bergen.

Selv om Petronelle levde anonymt i Christiania, mens den seks år eldre Anne vakte oppsikt i Yorkshire i Nord-England både i atferd og klesstil, alltid i svart og med flosshatt, så var begge like krystallklare på at de elsket kvinner.

– Petronelle visste at hun var lidenskapelig tiltrukket av andre kvinner og at hun absolutt ikke ville gifte seg med en mann. Det går klart fram av dagbøkene hennes, forteller Marie Kløvstad Øye, skribent, foredragsholder og pensjonert filolog.

Petronelle Nielsen

Kunstmaler, fotturist

Født: 1797 på Stolpestad i Ringsaker

Død: 1886 i Kristiania

Akkurat nå: En av hennes dagbøker og reiseskildringer har en sentral plass i utstillingen «Stoltheit og fordom. Skeive forteljingar frå samlinga» på Nasjonalbiblioteket i Oslo, fra 3.februar til 23. april

Øye har fulgt Petronelles liv også videre gjennom kirkebøker, folketellinger og matrikler.

– Gjennom dette materialet har vi en enestående mulighet til å følge livet til en skeiv kvinne så godt som gjennom hele 1800-tallet. Hun døde først i 1886, 89 år gammel.

Dagbok på utstilling

Det er takket være Øye at historien om Petronelle Nielsen nå er kjent. Dagbøkene lå godt bevart og glemt i Nasjonalbibliotekets magasiner i nesten 40 år før Øye leste dem. Det gjorde hun fordi hun søkte etter informasjon for å skrive om Petronelles far, lensmann Ole Nielsen, til en artikkel i forbindelse med Grunnlovsjubileet i 2014.

– Så fant jeg noe jeg ikke hadde ventet å finne, en skeiv stemme som talte fra et gammelt dagbokblad. Jeg ble helt fascinert, og satt på Nasjonalbiblioteket flere dager på rad og leste, forteller Øye.

Nasjonalbiblioteket hadde fått dagbøkene i gave i 1977, trolig fra en i hennes familie. Nå har hun fått en framtredende plass i Nasjonalbibliotekets store utstilling «Stoltheit og fordom. Skeive forteljingar frå samlinga» som er en del av markeringen av Skeivt kulturår. Blant annet er en av Petronelles seks dagbøker utstilt.

En kvinneelskende kvinne

Hun begynte å skrive dagbok 3. oktober 1824 da hun var 27 år gammel. Hun skriver på første side at hun «haaber fremtidelig at finde en Trøst i, at nedskrive minne glade og Traurige Timer, hos denne min tause Ven».

Nasjonalbiblioteket har hennes tettskrevne dagbøker fra 1824 til 1830. Det kan se ut som om hun avslutter dagbokprosjektet sitt da. I hvert fall skriver hun i siste avsnitt nyttårsaften 1830: «tanker her, tause fortroelige Blade, jeg siger Eder Farvel med et tungt vemod - fuldt Hjerte».

Ifølge Tone Hellesund gir dagbøkene et unikt innblikk i en historie som det ikke har blitt mye fortalt om.

.

Bildet er av Suranne Jones, som spiller Anne Lister i serien. Det er mange likheter mellom ukjente norske Peronelle Nielsen (1797-1886) og Anne Lister (1791-1840). Lister ble kjent verden over gjennom HBO-serien «Gentleman Jack», basert på hennes svært detaljerte dagbøker. – Anne Lister vakte oppsikt både med sin atferd og klesstil. Petronelle gled nok mer ubemerket inn i omgivelsene og levde et litt mer vanlig kvinneliv, sier Tone Hellesund.
Bildet er av Suranne Jones, som spiller Anne Lister i serien. Det er mange likheter mellom ukjente norske Peronelle Nielsen (1797-1886) og Anne Lister (1791-1840). Lister ble kjent verden over gjennom HBO-serien «Gentleman Jack», basert på hennes svært detaljerte dagbøker. – Anne Lister vakte oppsikt både med sin atferd og klesstil. Petronelle gled nok mer ubemerket inn i omgivelsene og levde et litt mer vanlig kvinneliv, sier Tone Hellesund.

.

– Vi kjenner ikke til mange dagbøker skrevet av kvinner så tidlig som på 1830-tallet. De gir et fantastisk innblikk i livet, og ikke minst følelseslivet til en kvinneelskende kvinne. Mangfold har det vært i det norske samfunnet til alle tider, så derfor er det så viktig med historier der kvinner gjennom dagbøker forteller om sin relasjon til andre kvinner, sier Hellesund.

Begavet og ganske blakk

– Lensmannsdatteren Petronelle Nielsen fra Ringsaker var en kunstnersjel og en reiselysten kvinne som drømte om eget hus og en kjær venninne, forteller Marie Kløvstad Øye som oppdaget dagbøkene hennes.
– Lensmannsdatteren Petronelle Nielsen fra Ringsaker var en kunstnersjel og en reiselysten kvinne som drømte om eget hus og en kjær venninne, forteller Marie Kløvstad Øye som oppdaget dagbøkene hennes.

Øye forteller at Petronelle var en uvanlig begavet kvinne med et våkent intellekt og et lett bevegelig sinn. Hun var begavet i veldig mange retninger. Også dette er som å høre beskrivelsen av Anne Lister som var uvanlig intelligent og kunnskapstørst.

Ifølge Øye var Petronelle meget musikalsk og lærte og tegne og male under kyndig veiledning av sin far, som hadde kunstutdanning fra København. Men faren ble altså ikke kunstner, men lensmann i Ringsaker.

Petronelle vokste opp i trygge økonomiske kår i en lensmannsfamilie med en solid sosial posisjon i bygdesamfunnet. Moren kom fra gården Røyne i Fåberg, dit familien etter hvert flyttet.

– Klassetilhørighet og sosial posisjon er viktig for å forstå hvordan Petronelles liv som en kvinneelskende kvinne kunne arte seg, sier Øye.

Petronelle tjente ikke penger selv, men hun kom fra en familie som satt godt i det, og fikk midler gjennom den. Hun hadde etter hvert, blant annet på slutten av livet da hun eide en leiegårdsvilla i Uranienborgveien i Christiania, leieinntekter.

– Men økonomiske vansker var noe hun skrev mye om, og de var et problem for henne det meste av livet.

Petronelles frigjøringsprosjekt

I likhet med Anne Lister var også Petronelle bereist. Hennes reiseskildringer fra Paris, der hun hadde en niese, og over ett års opphold i USA, der hun hadde en søster, er bevart og er preget av livsglede, nysgjerrighet og engasjement.

Petronelle dro også på fotturer i Norge. Ifølge Nasjonalbiblioteket var hun Norges nest første kvinnelige fotturist, etter Catharine Hermine Kølle (1788 – 1859).

Ifølge Øye hadde Petronelle et stort prosjekt i livet – et frigjøringsprosjekt.

– Hun ønsket to ting. Det ene var å få en kjær venninnes selskap for hele livet, og å få et eget hjem.

Og gledelig nok oppnådde hun begge deler. Hun flyttet etter hvert til Christiania, og ble samboer med Dorthea Wretmann. De bodde sammen i 50 år og hadde et gjensidig testamente til gunst for den lengstlevende. Dorthea døde to år etter Petronelle i 1888.

Også her kan vi dra parallellen til Anne Lister, som i 1834 «giftet» seg med Ann Walker. De to inngikk også et gjensidig testamente, men fikk et langt kortere samliv. Anne Lister døde i 1840, bare 49 år gammel.

Ugift og umyndig

Mens Anne Lister arvet hus og eiendom etter sin onkel, ble Petronelles vei til eget hus langt mer kronglete. Dagbøkene viser at flere huskjøp feilet.

– Men langt ut i livet klarte hun å kjøpe en liten eiendom i Uranienborgveien på Hegdehaugen i Oslo. Den ble det for tøft å beholde økonomisk, så hun solgte den, men beholdt et lite stykke av tomta der hun fikk oppført en leiegårdsvilla, «med betydelige lån» og mange bekymringer. Der flyttet hun inn i 1869. Endelig var hun i mål med husprosjektet sitt, 72 år gammel. «Det er en Herlighed at eje selv et Hjem», noterer hun, forteller Øye.

.

Petronelle Nielsens dagbøker lå 37 år i magasinet i kjelleren i Nasjonalmuseet før Marie Kløvstad Øye oppdaget den glemte skeive stemmen. – Det, er et veldig godt eksempel på at det ligger skjulte skatter rundt omkring med svært mye skeiv historie som ingen har funnet, og ingen har sett på fordi det kanskje ikke har vært det noen har sett etter.
Petronelle Nielsens dagbøker lå 37 år i magasinet i kjelleren i Nasjonalmuseet før Marie Kløvstad Øye oppdaget den glemte skeive stemmen. – Det, er et veldig godt eksempel på at det ligger skjulte skatter rundt omkring med svært mye skeiv historie som ingen har funnet, og ingen har sett på fordi det kanskje ikke har vært det noen har sett etter.

.

Veien til et selvstendig liv og eget hjem var ikke enkel for en ugift kvinne den gangen. Helt fram til 1863 var ugifte kvinner i Norge umyndige. De hadde ikke rett til å styre sin egen økonomi, men var avhengige av en verge. De var først underlagt faren, så ektemannen hvis de giftet seg. Det var imidlertid mulig å søke amtmannen om å bli myndig. Petronelle fikk hjelp av en slektning som var jurist og fikk innvilget søknaden på selveste 17. mai i 1829, 32 år gammel.

Salige gleder og tungsinn

Det er mange kvinner som vekket Petronelles interesse i de årene dagbøkene omfatter, fra hun var 27 til 33 år. For henne var det aldri noe alternativ å gifte seg med en mann. Som 31-åring fikk hun et ekteskapstilbud, som hun avslo. Hun knyttet heller forhåpninger om varige forhold til flere unge kvinner, men slik ble det ikke. Men «salige gleder» med dem, ble det, skriver hun. Hun skriver også at hun har erotiske drømmer om kvinner.

– Det som er verdt å merke seg, er at alle Petronelles unge venninner fra disse årene, har den samme sosiale bakgrunn som henne. Hun noterer aldri at hun for eksempel er betatt av en tjenestejente, sier Øye.

Dagbøkene viser også at Petronelle strevde med tungsinn. Hun avsluttet hver dagboknotat med et ord om hvilken sinnsstemning hun befant seg i.

Tone Hellesund utelukker ikke at det finnes flere tilsvarende dagbøker i arkiver og kjellere rundt om i Norge. – Det har vært en forsømt del av den norske kulturhistorien. Det har vært liten interesse blant norske forskere for å bevare skriftlig materiale om relasjoner mellom to av samme kjønn. Her er det fremdeles mye uutforsket.
Tone Hellesund utelukker ikke at det finnes flere tilsvarende dagbøker i arkiver og kjellere rundt om i Norge. – Det har vært en forsømt del av den norske kulturhistorien. Det har vært liten interesse blant norske forskere for å bevare skriftlig materiale om relasjoner mellom to av samme kjønn. Her er det fremdeles mye uutforsket.

– Det er av og til «tilfreds», veldig ofte «tungsindig», en sjelden gang «med roligt sind», men ofte avslutter hun dagen med «traurig». Så lenge dagboka føres, er dette en endeløs historie om humørsvingninger, melankoli, tungsinn og tårer. For meg ser det ut som om det kan være en regelrett depresjon, sier Øye.

Lysere liv med Dorthea

Ifølge Øye ser depresjonen hennes ut til å ha en sammenheng med å være annerledes.

– Hun føler utenforskap som gjør at hun lengter til ensomheten langt borte fra alt, sammen med en kjær venninne, sier Øye og påpeker at det samtidig er en dobbelthet i beskrivelsene i dagbøkene.

– Hun merker omgivelsenes kritiske blikk, men er i høy grad sosial inkludert i bygdesamfunnet. Hun er et deltagende menneske, så dette utenforskapet er mer emosjonelt enn reelt, ser det ut til.

Det ser også ut som om tungsinnet hennes slipper taket etter hvert.

– Det ser absolutt ut til at livet hennes tar en lysere retning etter at hun flytter hjemmefra og sammen med Dorthea. Jeg finner i hvert fall ikke igjen slike tunge tanker i reiseskildringene der hun også noterer ned tanker om livet sitt.

Petronelle bodde hjemme til langt opp i 30-årene, så lenge som hun fører dagbøker.

– Så samboerskapet må ha blitt inngått mellom 1830 og 1834. For en i en kirkebok fant jeg Dorthea Wretmanns navn, og her er hun ført inn som fadder ved en barnedåp som «pige» hos jomfru Petronelle Nielsen. Jeg vet ikke når de to flyttet under samme tak, men de bodde i hvert fall sammen i Pilestredet i 1834, ifølge kirkeboken.

Bodde med borgerskapet

Øye synes det er slående at Petronelles kvinneforbindelser i høy grad var akseptert av mødrene deres.

– De ble nok i stor grad sett på som romantiske venninneforhold, noe som var vanlig den gang. En forklaring kan også være at dette var ufarlige forhold. Her var det ikke snakk om reproduksjon, så jentene kunne ikke havne i uløkka. Jeg synes også det er påfallende hvordan familien hennes aksepterte livet Petronelle levde. En slektning ga ut en familiekrønike i 1926. Her beskrives tante Nella, som hun ble kalt, som et høyt aktet familiemedlem. Vi vet også at Dorthea ble godt mottatt på Røyne. I familiekrøniken står det at de to kvinnene levde som to søstre.

Ifølge Øye er det også interessant å se hvordan Petronelle levde de siste årene av sitt liv som eier av leiegårdsvillaen i Christiania.

– Via folketellingen av 1885 har jeg sett på hvem hun leide ut til. Over gangen bodde en presteenke med datter, og i toppetasjen en professor i romerrett ved universitetet. De to samboende kvinnene er med andre ord omgitt av det etablerte borgerskapet, og det så ut til å ha gått strålende. Det er egentlig ganske fantastisk.

Lettere for kvinner

Tone Hellesund tror heller ikke at Petronella nødvendigvis ble sett skjevt på i sin samtid.

– Vi har sett utfra ulikt materiale at det ofte er et stort sprik mellom eksperter og vanlig folks oppfatninger. Kilder viser at folk ikke har vært spesielt opptatt av sex mellom to av samme kjønn. Det er absolutt mange eksempler på fordømmelse, men det er også mange som har levd skeive liv og har hatt sin plass i lokalsamfunnet, sier Hellesund som sier at det nok mye lettere for to kvinner å få lov til å ha en nær relasjon, enn for to menn.

– Menns seksualitet ble sett på som noe mer suspekt enn kvinners, og oppfatningen på den tida var at i et hjem skulle det være en kvinne. Så et hushold med bare menn ble nok mer forbundet med homoseksualitet, mens kvinnevennskap ble oppfattet som mer uproblematiske til langt ut på 1900-tallet, sier Hellesund, som påpeker at det også var enklere for respektable kvinner fra middel- og overklassen å leve sammen, også økonomisk.

– Men vi vet veldig lite om de lavere sosiale lagene. Hva tjenestepikene gjorde når de var sammen, vet vi lite om.

Også Øye mener at klassetilhørigheten spilte en stor rolle.

– Bare middel- og overklassekvinner var så priveligerte at de kunne etablere et privat hjem som ramme for sitt forhold der de kunne leve uten å utfordre andre.

Powered by Labrador CMS