Livet hans har vært definert ut ifra seksuell orientering. Etter han kom ut som trans, er det kjønnsidentiteten som definerer han.

Daniel Mariblanca Sirmans forteller at det var vanskelig for kjæresten Davone da han selv kom ut som trans.

– Jeg tror hun følte at hun mistet noe. At hun mistet en del av sin identitet som lesbisk. Vi snakket mye sammen og vi elsker hverandre. Vi er ikke blitt et streit par. Vi er et queer-par. Hun er min klippe. Det er en trygghet i å ha en person du stoler fullt og helt på.

– Føler du deg hjemme i lhbtq+ bevegelsen?

– Ja. Selv om jeg lever i et samfunn som en minoritet. Det er kanskje på grunn av yrket mitt at jeg lever omringet av så mange queers og transfolk, heldigvis.

– Har du noen gang vært redd for at du vil angre?

– Oh my god … NEI! Personlig er jeg ikke redd for det i det hele tatt. Men hvis jeg skulle finne på å angre en gang, so what? Da angrer jeg, men det skader ikke andre mennesker. Argumentet om angring er bare en måte å kontrollere andre på. Alle må få lov å kontrollere sine egne liv. Endringer er en naturlig del av livet og alle mennesker skal få ha kontroll over sitt eget liv. Ja, det finnes de som angrer, men de er veldig få. Det i seg selv er ikke et grunnlag for å tvile på transpersoners ønske om å få leve livet de selv ønsker.

– I hvilke sammenhenger opplever du at kjønn blir en trang bås?

– I alle sammenhenger. Alt i samfunnet vårt er kjønnet. Jeg forsøker å ikke se verden gjennom de brillene, som best jeg kan.

Startet dansekompani

Sirmans startet i 2016 kompaniet 71BODIES, et kjønnsmessig flerdimensjonalt danse- og performance-kompani med base i Bergen. I forestillingen «In First Person The Dance» møter publikum ni transutøvere på en reise der grensene mellom trans/ikke trans, utøvere/publikum og scene/hjem oppheves. Forestillingen leker med begrepene virkelighet og fiksjon, ser på konsekvenser av ulike valg og hvilke kropper som representeres på scenen, og formidler en ny måte å skape skjønnhet og begjær på.

– Hvem så du i speilet for fem år siden da du startet dansekompaniet?

– Meg selv, fem år yngre, haha. Jeg skulle nok ønske at jeg hadde visst at det gikk an å komme ut som trans tidligere. Men samtidig lurer jeg på om jeg hadde fått de samme muligheten jeg har i dag hvis jeg hadde kommet ut tidligere. Jeg ville ikke endret på noe, tror jeg. Jeg opplevde flere fordommer på gata da jeg levde som lesbisk enn jeg gjør nå som transmann. Jeg var mer synlig som lesbisk enn jeg er som trans.

– Hvem ser du i speilet nå?

– Igjen, meg selv. Men jeg ser meg selv på forskjellige måter hele tida.

Hatet inspirerer

Sirmans’ råd til unge transfolk og andre skeive er at de må gjøre det de elsker.

– Go for it! På et eller annet tidspunkt vil noe skje, men samtidig er det viktig å være utholdende og se viktigheten av å investere i drømmene sine.

– Har du eller har du hatt noen forbilder som har inspirert deg?

– I tenårene hadde jeg to plakater på veggen i rommet mitt: Madonna og Antonio Banderas. Den gangen hadde jeg langt hår og hestehale. Jeg så på bildet av Banderas og så at vi hadde samme hårsveis. Det var en åpenbaring. Han var sexy og maskulin, og jeg tror jeg forsøkte å speile meg selv i han i mine yngre år. Madonna inspirerte meg til å danse. Jeg ønsket ikke å være henne eller værer sammen med henne. Men jeg ville gjerne danse med henne.

– Hvordan opplever du transdebatten i media?

– Noen mener det er best å ignorere de som hater transfolk. Jeg forsøker ikke å bli for engasjert fordi jeg er redd for å miste tålmodigheten. Jeg foretrekker å bruke energien min på scenen og i kunsten min. Davone rådet meg til å slutte å lese kommentarfelt, men jeg har latt meg inspirere av hatet også. Jeg bruker det til å skrive låter. Det er også viktig å huske på at det er snakk om en liten gruppe som hater transfolk. De representerer ikke publikum som kommer for å se meg danse.