Dansen med Britney

I denne ukens reisebrev fra sin tur i Europa forteller Thomas om sin debut som dragartist i en liten by nord i Portugal. Det fine med Portugal, er at det et land fullt av kontraster. Har du brukt opp Lisboa - eller den brukt opp deg - alt etter hvordan du ser på det, så er det bare å sette snuten en annen vei, og kjøre av gårde. Kontraster er det nok av. Kontraster ja. Det er vel det som gjør reising spennende. Komme seg ut av det vante og oppleve noe helt annerledes og nytt. Egentlig spiller det ikke så mye rolle hva det er, bare det gir deg en helt annen energi enn den du opplever til daglig. Er du lei av vinteren og jordbærlua di, vel, så dra til et solfylt land og få på deg tangaen. Er du lei av trauste homsebarer, javel, oppsøk Ikea- kafeen og gå på sjekker'n der. Jeg har prøvd det uten hell, men du har kanskje mer flaks enn meg. Det kan likevel bli vel mye kontraster.... Du skal ikke så langt nord for Lisboa før du oppdager forskjellen. Hector og jeg ruller inn i den ene landsbyen etter den andre. Husene bli stadig mer falleferdige og grelle. Vel og merke sett med mined øyne. Det tar nok bare litt tid å venne seg til husfasader dekorert med kjøkkenfliser som hentet ut av norsk standard på 70-tallet, og veier som gir «Humpetitten, humpetatten» ny mening. Men klart, alt har sin sjarm. Vi blir bare så støle av det. Både i øya og rompa. Folk forandrer seg også. Stadig mindre, mørkere og eldre. Motebildet også svært så forskjellig fra Lisboa. Svarte ullklær og skaut for damene. Tilbehør er stokk og vedbundt på ryggen. For herrenes del vadmelsdress og sixpence. Tilbehør hvit kuppelhjelm og en Tempo 50 som oser olje. Av en eller annen grunn har jeg en mistanke om at krok- og hjulbeinhet også må være de eldres oppfatning den ideale aerodynamisk formede kropp. Mulig at jeg tar litt feil her nå. Det kan jo komme av for mye eselriding i unge dager. Ikke vet jeg. Nei, nå føler jeg meg litt slem. Men sånn er det bare. Innerst inne tenker jeg at vi kommer til å savne dem når EU har jevnet landsbyene med jorda, rykket inn med kjedegigantene og alt er spic'n span. Det blir vel litt som Ivo Caprino-figurene fra Østerdalen, som du skal lete lenge etter i dag. Vi kjenner dem, vi ler av dem. I morgen er de borte. Fornøyd med landsbylivet, som jeg forøvrig tror er grundig fritt for sjeler som deg og meg, hiver Hector og jeg oss opp på en av motorveiene som får lommeboka til å svi. Bomstasjone på bomstasjon som flår deg. På den annen side, superdupre er de og tar deg med laserfart til Porto. Nesten som en følelse av å bli reddet i land. Jo da. Du har hørt om Porto. Om ikke annet har du fått deg et glass portvin servert i et sisilert glass. Før, eller etter maten. Saken er bare den, at portvin er utviklet mer for britiske ganer, enn min. Sjekk bare navnet på portvinsflasken du kjøper neste gang, så forstår du hva jeg mener. Antagelig noe som gir assosiasjoner til Britannia Rule The Waves. Britene har lange tradisjoner her i så måte. Men pytt au! Vi smeller til med litt portvin for å gli litt inn i omgivelsene. Alltid en anledning til å feire, og en liflig lyd når de første dråpene klunker ut av flasken. Verre blir det når jeg også blir søtere og søtere. Da gjelder ikke Ikea, telys og den slags. Jeg ser med argusøyne i guiden at Anita Mann (I need a man?) og co. holder forestilling onsdagskveldene. Litt lei av Diana Ross med grove hender, litt for mye pudder og stæsj, drar jeg uten noen særlige forhåpninger til den lokale homsebaren. Selvfølgelig er alt i rute der. Bare to timer forsinket. Akkurat det kommer jo ikke som noen bombe, men jeg er av den forståelsesfulle typen som skjønner at det tar tid å sminke opp ei tøtte, gjemme stellet og heise puppene. Å fy pokker'n meg! Disse gutta kan sakene sine. Borte vekk med geriatriske kandidater som Dolly Parton, Eartha Kitt og Barbara Streisand. Svimlende fart, proft som faen og lekkert...... og jeg blir revet med. Revet med ja...det var til «Britney Spears» røsket meg opp på scenen før jeg visste ordet av det. Vet ikke helt sikkert hva jeg gjorde galt, men sikkert fordi jeg nærmest slo floka i vill begeistring over det ene forrykende nummeret etter det andre. Opp på scenene blir jeg i hvert fall trukket. Ikke det at jeg er så redd for scener, så lenge jeg har et budskap, er sånn noenlunde forberedt, og vet hva jeg skal si, men det er noe ganske annet når jeg står der med lyskastere spottet på meg og ikke skjønner en dritt av hva som foregår. Endra mindre språket som høres ut som blanding av russisk, spansk og nederlandsk. Og oppi det hele blir du bedt om å synge noe etnisk fra hjemlandet ditt?? Mic'en er din... Om du noensinne kommer samme situasjon meg, så klin til med Mikkel Rev - den kan ingen ta deg på. Be dem å synge med og så har du hele greia under kontroll, og du kan le av dem stedet for motsatt. Funket sånn delvis for meg. Værre blir det når «Britney» skal intimdanse med meg og knepper skjorten opp. Knapp for knapp. Det hele selvfølgelig fryktelig festlig for publikum, men shit for meg som må kjempe med nebb og klør for å komme sånn noenlunde anstendig fra hele greia, og ikke minst dette fæle kvinnemennesket. Akkurat da skulle jeg ønske at det åpnet seg et magisk hull i gulvet og borte vekk med meg. Over og ut! Helvetes dragshow! Men «Britney» skal vise seg å være en svært så galant mann det. Etter showet kommer han bort til meg, og beklager så meget at han hadde hatt det litt moro på min bekostning, men jeg så ut som en type som kunne tåle det. Om han kunne få rette opp skaden ved å kjøre meg hjem? No problem det. Satans til mannfolk uten parykk og miniskjørt også. Så hvorfor ikke? På vei tilbake til campingplassen stopper Julio ved et fyrtårn like nord for Porto. Det er midt på natten, stjerneklart og en langt friskere temperatur enn i Lisboa. Vi går ut mot klippene og setter oss med utsikt til et Atlanterhav som slår sine mektige bølger mot land og slynger skummet himmelhøyt. Det formelig koker rundt oss og buldringen kjennes i hele kroppen. Et hav i opprør. «Er ikke havet vakkert?», sier han. «På mange måter er det som mitt eget sitt», sier han. «Skiftende fra blikkstille til full storm. Dypt og gåtefull, med masse liv på overflaten». Jeg lytter til det han sier, og sammenligningen får mening når han forteller om en stri oppvekst i en landsby nordpå og indre kamp for å erkjenne seg selv. Redningsplanken ble å ta seg inn til en storby for å finne likesinnede sjeler. Med stor redsel for en dag å bli avslørt av familien, og har valgt å leve uten kjæreste. Til daglig en stille og beskjeden bankmann - på kvelden «Britney» for å ta ut sin andre side og herje litt med publikum. «En rolle jeg spiller og ingen kan se hvem jeg er på innsiden. Alt i alt gir det meg balanse i livet, og hvem kan si at det er noe galt med det? Det er mange måter å leve et homseliv på. Jeg har valgt min form». -------- Obrigado, Julio, for at du viste meg så mange sider av deg selv. Om du kommer til Norge så venter den søte hevn.... Obrigado, Portugal, for at du viste meg alle dine kontraster. Har du lyst å sende Thomas en mail setter han pris på det. Mail: tskaalvik@mac.com