Lesbiske monster

I romanen «Rebecca», Daphne du Mauriers kolossale verdensgjennombrudd fra 1938, møter vi en navnløs jeg-person, en stille ung britisk selskapsdame, som gifter seg med en rik godseier og enkemann. På hans gods Manderlay oppdager hun at alt går etter pipa til husets forrige frue, Rebecca. Særlig husbestyrerinnen fru Danvers holder den døde kvinnens minne i live.

For den oppmerksomme leser er det tydelig at fru Danvers har elsket Rebecca med hver eneste blodsdråpe i den tørre kroppen sin, og at hun ikke har tenkt å la noen ta plassen hennes. Ordet lesbisk forekommer selvsagt ikke. I Hitchcocks filmatisering av boka som fikk Oscar som beste film i 1940, er det virkelig skremmende når fru Danvers (Judith Anderson) viser husets nye frue rundt i Rebeccas soveværelse og kjæler med Rebeccas undertøy. Jo, vi skjønner tegninga, og i første omgang er det vanskelig å forstå at denne frykteligste av alle filmens og litteraturens lesbiske skrekkskikkelser er et produkt av en lesbisk forfatter.

Usynlig ondskap

Men fru Danvers er ikke den egentlige skurken. Skurken er Rebecca, den avdøde tittelpersonen som vi aldri får møte, verken i boka eller i filmen. Hun var dyreplager, løgner, manipulator, og var utro med en stor apetitt på menn. Rebecca har ikke vært lesbisk, hun har bare latt fru Danvers beundre seg. For å trekke en parallell til et samtidig stykke britisk litteratur, så er Rebecca som Sauron (som også er usynlig) i «Ringenes Herre», mens stakkars fru Danvers er Gollum.