Daphne du Mauriers:

I Hitchcocks originale svart hvit film «Rebecca» er det virkelig skremmende når husbestyrerinnen fru Danvers (Judith Anderson) viser husets nye frue (Joan Fontaine) rundt i 
Rebeccas soveværelse og kjæler med 
hennes klær. Mrs Danvers, også kjent som «the face that launched a thousand drag acts».
I Hitchcocks originale svart hvit film «Rebecca» er det virkelig skremmende når husbestyrerinnen fru Danvers (Judith Anderson) viser husets nye frue (Joan Fontaine) rundt i Rebeccas soveværelse og kjæler med hennes klær. Mrs Danvers, også kjent som «the face that launched a thousand drag acts».

Lesbiske monster

I «Rebecca» skapte Daphne du Maurier et av litteraturens frykteligste lesbiske monstre. I sitt eget liv ble forelskelsen i skuespilleren Gertrude Lawrence det store vendepunktet.

Publisert Sist oppdatert

Daphne du Maurier

Daphne du Maurier var verdens mest solgte kvinnelige forfatter på midten av 1900-tallet og huskes særlig fordi Hitchcock filmet tre av bøkene hennes.

Født: 13. mai 1907

Død: 19. April 1989

Gift med sir Frederick Browning, tre barn Forfatter, verdens mest solgte kvinnelige forfatter på midten av 1900-tallet

Aktuell: I løpet av 2020 kommer en nyinnspilling av hennes psykologiske klassiker-thriller «Rebecca» på Netflix. Romanen som Alfred Hitchcock filmatiserte i 1940, ga han en Oscar for beste film

I romanen «Rebecca», Daphne du Mauriers kolossale verdensgjennombrudd fra 1938, møter vi en navnløs jeg-person, en stille ung britisk selskapsdame, som gifter seg med en rik godseier og enkemann. På hans gods Manderlay oppdager hun at alt går etter pipa til husets forrige frue, Rebecca. Særlig husbestyrerinnen fru Danvers holder den døde kvinnens minne i live.

For den oppmerksomme leser er det tydelig at fru Danvers har elsket Rebecca med hver eneste blodsdråpe i den tørre kroppen sin, og at hun ikke har tenkt å la noen ta plassen hennes. Ordet lesbisk forekommer selvsagt ikke. I Hitchcocks filmatisering av boka som fikk Oscar som beste film i 1940, er det virkelig skremmende når fru Danvers (Judith Anderson) viser husets nye frue rundt i Rebeccas soveværelse og kjæler med Rebeccas undertøy. Jo, vi skjønner tegninga, og i første omgang er det vanskelig å forstå at denne frykteligste av alle filmens og litteraturens lesbiske skrekkskikkelser er et produkt av en lesbisk forfatter.

Usynlig ondskap

Men fru Danvers er ikke den egentlige skurken. Skurken er Rebecca, den avdøde tittelpersonen som vi aldri får møte, verken i boka eller i filmen. Hun var dyreplager, løgner, manipulator, og var utro med en stor apetitt på menn. Rebecca har ikke vært lesbisk, hun har bare latt fru Danvers beundre seg. For å trekke en parallell til et samtidig stykke britisk litteratur, så er Rebecca som Sauron (som også er usynlig) i «Ringenes Herre», mens stakkars fru Danvers er Gollum.

Fru Danvers er ikke ond fordi hun er lesbisk. Hun har bare falt hjelpeløs i den onde glamorøse skjønnhetens garn. I likhet med Tolkien har du Maurier forstått at ondskap er farligst når den er usynlig.

Fru Danvers er likevel Daphnes skrekkbilde av seg selv, av hjelpeløsheten hun har følt som lesbisk. Daphnes far var datidas mest berømte britiske skuespiller, Gerald du Maurier, som hatet alt homoseksuelt. Han uttrykte bekymring for yndlingsdatteren Daphne, som han ønsket skulle vært født gutt og som han lærte både å bokse og å spille fotball. Og han advarte henne. Hun skulle bare passe seg …

Daphne du
Mauriers store
kjærlighet var skuespillerinnen Gertrude Lawrence (t.h). Her 
er de sammen på Waterloo stasjon 
i London, 1948.
Daphne du Mauriers store kjærlighet var skuespillerinnen Gertrude Lawrence (t.h). Her er de sammen på Waterloo stasjon i London, 1948.

Så unge Daphne utviklet en type dobbel personlighet. Nr. 1 var den veltilpassete, vakre overklassepiken som flørtet seg gjennom hundrevis av ball og selskaper. Nr. 2 var «The Boy in the Box».

Den store skandalen

Krisen kom da hun forelsket seg hodestups i en lærerinne på kostskolen i Frankrike. Og forelskelsen ble gjengjeldt. Det ble ikke noe seksuelt forhold av det, men lærerinnen ble oppsagt, og det tok store krefter å dekke over skandalen.

Etter dette klarte Daphne å undertrykke «gutten» i mange år. Hun giftet seg med den senere så berømte offiseren sir Frederick Browning, som oftest kalt bare «Boy», og fikk tre barn som lady Browning. Hun hadde til og med mannlige elskere på si.

Samtidig debuterte hun som forfatter, først med noveller, så romanene «The Loving Spirit» og «I’ll never be young again», som delvis foregår i Norge. Den er også den første av flere romaner der fortellerstemmen er en mann. Hun fikk et solid gjennombrudd i England med «Jamaica Inn», som ble filmet av Hitchcock.

Daphnes mann, sir Browning, var en sentral skikkelse i den britiske hær under krigen, og opplevde sitt livs mareritt som en av de ansvarlige for den mislykkete, blodige militæraksjonen i Arnheim i Nederland, en av de alliertes frykteligste nederlag. Sir Browning kom hjem til sin nå verdensberømte kone som alkoholisert nervevrak. Han kom etter hvert på fote igjen, og ble en av prins Phillips nærmest betrodde menn, men ekteskapet med Dahpne var ødelagt selv om de aldri ble skilt, og offisielt levde sammen til han døde i 1965.

Gutt fanget i kvinnekropp

Det passet fint for Daphne som hadde utviklet et vemmelighetsforhold til heteroseksuell elskov. Nå forelsket hun seg hjelpeløst i Ellen Doubleday, den unge kona til Daphnes eldre amerikanske forlegger.

Daphne la ikke skjul på forelskelsen, og skrev utallige bevarte brev til Ellen, som dessverre var absolutt heteroseksuell. Men hun ville gjerne være en god venn, noe Daphne optimistisk mistydet som at det kunne komme til å bli et fysisk forhold.

I alt skrev Daphne du Maurier 39 bøker, romaner, novelle-
samlinger, biografier og reiseskildringer.
I alt skrev Daphne du Maurier 39 bøker, romaner, novelle- samlinger, biografier og reiseskildringer.
Hitchcock lot seg inspirere av Du Mauriers novelle «The Birds» (1952) da han laget «Fuglene» i 1963. Et kostbart prosjekt med blant annet spesialtrente fugler.
Hitchcock lot seg inspirere av Du Mauriers novelle «The Birds» (1952) da han laget «Fuglene» i 1963. Et kostbart prosjekt med blant annet spesialtrente fugler.

I brevene til Ellen beskriver Daphne nesten i detalj hva hun ønsker seg, samtidig som hun absolutt fraskriver seg betegnelsen lesbisk, eller «the L word», som hun selv skriver. Som ung følte hun seg som en gutt fanget i en kvinnekropp, og hadde et alter ego hun kalte for Eric Avon. Hun makter ikke å identifisere seg med samtidas ganske synlige og maskuline lesbiske elite i britisk kultur- og selskapsliv. I stedet skrev Daphne i et brev til Ellen at hun ikke hadde sapfiske tendenser (eller «venetianske», som du Maurier-familien sa), men at det var Eric Avon, som elsket kvinner.

Hun skildret forelskelsen gjennom mannlige hovedpersoner som forelsker seg i kvinner som ikke vil ha dem, som i romanen «My Cousin Rachel», og i skuespillet «September Tide» der «Ellen»-rollen ble spilt av Gertrude Lawrence som var datidas mest berømte britiske teaterstjerne. Hun var den eneste britiske kvinnen som virkelig klarte å slå igjennom i amerikansk teater før Julie Andrews (som spilte Gertrude i filmen «Star!» i 1968).

«September Tide» og møtet med Gertrude skulle bli det store vendepunktet i Daphnes liv.

Rebecca på Netflix

Nyinnspillingen av av Mauriers verdens- gjennombrudd fra 1938, begynte i fjor sommer. Netflix har fått med seg regissøren Ben Wheatley («Kill List», «High-Rise», «Free Fire», Sightseers», «A Field in England», manuset er skrevet av Jane Goldman som også jobber med manuset til en ny «Game of Thrones»-serie.

Skuespillere er Keeley Hawes («The Durrells»), Ann Dowd («The Handmaid’s Tale»), Sam Riley («SS-GB»), Ben Crompton («Game of Thrones»), Lily James («Downton Abbey»), Armie Hammer («Call Me By Your Name») og Kristin Scott Thomas («Four Weddings and a Funeral»).

En vennlig versjon av Rebecca

Gertrude Lawrence (1898-1952) hadde cockneybakgrunn og tilhørte ikke de «meget dannede», men hadde enorm utstråling og scenisk kraft. Selv om hun ikke var noen stor skuespiller eller sanger, skrev hennes homofile bestevenn, Noël Coward, skuespillet «Private Lives» for henne, Tennessee Williams valgte henne til å spille Amanda i filmversjonen av «Glassmenasjeriet», og både brødrene Gershwin, Cole Porter og Rodgers & Hammerstein skrev klassiske musikal- roller for henne.

Teaterpublikummet elsket henne, men magien lot seg ikke overføre til film. Hun var kjent som en aktiv, ganske hensynsløs forbruker av menn. De dyrket henne like hjelpeløst som Daphne kom til å gjøre det. Og den slagferdige, glamorøse og ukonvensjonelle Gertrude, som hatet å være alene så mye som ett minutt og alltid var på fest, lot seg dyrke av Daphne, også i senga.

Gertrude, som en gang også hadde vært elskerinnen til Dahpnes far, var faktisk en vennlig versjon av Rebecca. Daphnes verden slo helt saltomortale, og hun skildret forholdet i mange brev til Ellen, som hun plutselig syntes var en kald fisk, men som hun likevel bedyret at hun fortsatt elsket. Forholdet til Gertrude avstedkom Daphnes rareste, vanskeligste og minst populære roman, «The Parasites», en delvis selvbiografisk skildring av en dekadent teaterfamilie.

Lykken ble dessverre kort. Gertrude Lawrence døde brått av kreft mens hun spilte i original- versjonen av Rodgers & Hammersteins «The King and I» på Broadway.

Daphne-dokumentar

l Som ung følte Daphne du Maurier (bilde fra 1930) seg som en gutt fanget 
i en kvinnekropp. 
Hennes alter ego var Eric Avon. Og hun omtalte seg selv som «The Boy in the Box».

Hvis det er noen der ute som fortsatt tror at Daphne du Maurier bare var en romantisk romanforfatter som levde et lykkelig gift liv i Cornwall, vil den franske dokumentaren «Daphne du Maurier: sur les traces de Rebecca» («Daphne du Maurier: In the Footsteps of Rebecca» (2017), gi dem noen overraskelser.

Som 20-åring skrev du Maurier «The Doll», en novelle om en frustrert kvinnes forhold til en sexlekedukke. Daphne du Maurier ble senere totalt opphengt i en lærerinne på skolen, ble forelskelset i kona til sin amerikanske forlegger (ikke gjengjeldt), og skuespillerinnen Gertrude Lawrence (gjengjeldt).

Dokumentaren er regissert av Elisabeth Aubert Schlumberger, og produsert av Patricia Houtart og Francois Duplat.

En ordentlig butch

Daphnes høylytte tunge sorgprosess var helt uforståelig for omgivelsene, som ikke ante hva som foregikk bak fasaden. Hun forelsket seg aldri mer og hadde aldri mer sex. Hun levde mer og mer tilbaketrukket. Som eldre enke, og nå også Dame Daphne, ble hun det hun var reddest for; en ordentlig butch, eller det hun egentlig ville leve som; Eric Avon.

I samtida var Daphne du Maurier Europas mest leste kvinnelige forfatter, og hun er trolig litteraturhistoriens mestselgende lesbiske forfatter. Men siden hun var klassifisert som «romantisk damebokforfatter», ble hun oversett av alle toneangivende mannlige kritikere og forskere. De klarte å overse at hun sto bak tre Hitchcock- klassikere, «Rebecca», «Jamaica Inn» og «The Birds», og «Don’t Look Now», en virkelig nifs psykologisk gyser fra Venezia i regi av Nicolas Roeg.

Men Daphne var så visst ingen romanseforfatter og det er også skralt med lykkelige avslutninger i bøkene til «The Boy in the Box».