– De stakkars homofile!

Det er nå mange år siden jeg som nyfrelst homofil slukte Gerd Brantenbergs bok «Opp alle jordens homofile» (1973). Det beste med boken var ikke at den var banebrytende og formidlet erfaringer fra et miljø som storsamfunnet ikke hadde kjennskap om. Det var heller ikke motet som lå i å bryte isen og utfordre de kraftige fordommene mot homofili som ga boken dens spesielle status. Det beste med Brantenbergs bok var faktisk humoren, skriver Sara Mats Azmeh Rasmussen. Humor representerer et spennende kommunikasjonslandskap og kan snu opp ned på sosiale pyramider, sette dem på spissen, blotte maktsenteret fra all autoritet. Brantenberg gjorde det gjennom selvironi og situasjonskomikk, og det fikk meg til å le høyt og ofte under lesingen. Jeg var egentlig ikke skeiv. Det var samfunnet som manglet flere redskaper enn gamle, rette linjaler til å tegne bildet av virkeligheten med. Brantenberg tegnet fritt, bøyde de rette strekene både her og der. Det var en fryd å se det nye bildet! Da boken kom ut fikk den mye oppmerksomhet. Mange homofile har i ettertid fortalt om gjenkjennelsesgleden. De fikk en god porsjon selvtillit, inspirasjon og tro på egen verd. Boken ble derfor stående som et viktig dokument. Selv om den ble utgitt året jeg ble født, kunne den tale til meg som en 35-årig latebloomer, få meg til å smile og se en vei.I år har Aschehoug kommet med en utgivelse som har visse likheter med Brantenbergs bok om de skjulte homoene fra 60-tallets Norge. Den kjente samfunnsdebattanten, Amal Aden, skriver om de nye skjulte homoene, homofile innvandrere i dagens Norge.Aden er en person med en unik livserfaring, stort mot og beundringsverdig styrke. Hun har tatt veien bort fra krigen og gaten i Somalia, et rusmiljø på Grønland og barnevernet, analfabetisme og håpløshet, til en tilværelse som dokumentarforfatter og foredragsholder. Denne lange og tøffe reisen er forklaringen for den respekten hun nyter. Problemet er at denne personlige bakgrunnen så langt har gitt anmeldere berøringsangst. «Anmeldelser» har vært personlige refleksjoner rundt et tema, sjelden en vurdering av hvordan temaet er blitt behandlet i boken som anmeldes. Resultatet er at Aden ikke har fått den motstanden hun som forfatter både fortjener og trenger.Som en av få åpne homofile med muslimsk og innvandrerbakgrunn har Amal Aden forutsetninger for å formidle erfaringer til homofile innvandrere. Hun har kanaler inn i deres lukkede miljø og ut i offentligheten. Intervjuboken «Om håpet glipper, er alt tapt» er således et velkomment og viktig initiativ. Men lesingen gjør meg tung til sinns. Grunnen er ikke bare den frykten, smerten og ensomheten som blir formidlet av homofile som tilhører kollektivistiske miljøer med streng æreskodeks, men det gjør meg trist at bokens forfatter bidrar til ytterligere å redusere og marginalisere dem.Aden har valgt mange informanter med ulik etnisk og religiøs bakgrunn, menn og kvinner. Men ulikheten stopper med disse kriteriene. De er alle ensomme, de blir utsatt for seksuelle og andre overgrep som de ikke klarer å forsvare seg mot, de sliter med depresjon og har selvmordstanker, de røyker hasj og drikker mye alkohol. Under intervjuene renner tårer, de biter negler, de er redde for å bli sett med den åpne lesbiske intervjueren, de erklærer at de aldri kommer til å stå frem som homofile. De hvisker mens forfatterens stemme dominerer og serverer både spørsmål og ofte svar.Selv om informantene er anonymisert, er dette et så lite miljø at jeg kunne kjenne igjen noen ut fra deres fortellinger. Det økte min skepsis til boken. Det finnes mye styrke, glede og individualitet hos disse menneskene som boken ikke har lykkes med å formidle. Det unike i hver enkelt informants livserfaring og strategier for å takle et liv som homofil innvandrer er ikke mulig å skimte i Adens selektive fremstilling.Et viktig spørsmål er hvorfor Aden har valgt bort de positive erfaringene som ville kunnet nyansere bildet og gi inspirasjon til skaphomofile. Hvorfor er stemmene til åpne muslimske homofile fraværende i en bok som sikter mot å skape «større åpenhet, anerkjennelse og aksept for homofile i minoritetsmiljøene i Norge»? En av dem som burde fått plass i en slik bok er tidligere leder i Skeiv Verden, Nayab Dua, en bifil jente med pakistansk bakgrunn og muslimsk tro i behold som har vært aktiv i en årrekke. Det kan virke som om Aden overser det som ikke tjener hennes mål med boken, trolig å skape sympati for homofile innvandrere i majoritetssamfunnet.Min mening er at kampen for homofiles rettigheter ikke skal føres gjennom en elendighetsbeskrivelse av tilstandene i enkelte innvandrermiljøer. Denne typen retorikk og tematiske vinkel kan være stigmatiserende for minoriteter, den fremmedgjør og ekskluderer dem som har nøklene til løsning. Jeg er redd at det også kan trykke ned homofile som mest av alt trenger å bli løftet opp fra skjulestedene sine. Når man vil gi disse marginaliserte og sårbare individer håp, må man kunne tegne en blå himmel over hodene deres. I Adens bok har det samlet seg så mange mørke skyer at det ikke er mulig å skimte en liten flekk av en himmel.Amal Aden har startet med en viktig visjon, men endt opp med å presentere et smalt snitt av en komplisert virkelighet. Ansvaret for dette magre resultatet hviler like mye på forlag som forfatter. Håpet er at Aden i neste runde utvider perspektivet og bringer inn flere farger i sitt viktige forfatterskap. Sara Mats Azmeh Rasmussen, skribent