Thelma – den eneste

HUSKER DU DEN norske filmen «Lønsj» som gikk på kino i 2008? Der spilte Aksel Hennie homsen Christer, en ung, bitter og umoden fyr fra Vestkanten som ikke får til noen verdens ting. En morgen er han nødt til å tjuvlåne vaske- kjelleren hos naboen fordi han ikke har penger, og kommer i fare for å slå av sikringen for hele bygningen. Som følge av dette dør en gammel mann fordi han sjekker sikringen idet strømmen skrus på, og nygifte Heidi får ikke vasket ferdig klærne som hennes misfornøyde ektemann Odd trenger på jobben. Fra og med dette øyeblikket begynner karakterenes liv å flettes sammen.

Christer er ingen helterolle. Hans «oppgave» er å ta fatale valg som er med på å drive historien framover i filmen. Og Aksel Hennie sa til pressen etter premieren at han tenkte veldig lite på legningen til rollefiguren sin «siden filmen ikke handler om den».

MANGE SYNES FILMER er best nå homofile karakterer har «vanlige» problemer å stri med i stedet for heterofiles skepsis, eller egen homoskam. Mange vil konkludere med at denne holdningen skyldes at homofile nå har oppnådd en reell likestilling. Eller som Aksel Hennie oppsummerte det: «Lag heller film om noen som er homofile, men der legningen i seg selv ikke er noe problem. Folk driter i det.»

DET TROR BLIKK også at folk gjør. Vi tror ikke heterofile har noe imot å se verken homokarakterer og eller «homoproblemer», men i norske filmer er de forvist til kortfilmer. Norsk film- institutt (NFI) gjorde nylig en undersøkelse på mangfoldet i 182 norske filmer fra 2013 til 2018. Bare én spillefilm, «Thelma» (2017) av Joachim Trier, har lesbiske karakterer, både hovedrollen og en birolle.

Undersøkelsen viser at norske filmer generelt er oppsiktsvekkende dårlig på det meste som handler om mangfold. I løpet av seks år har det bare vært ti førstegangsinnvandrer-rollefigurer i en hoved- eller birolle, og ingen rollefigur med urfolksbakgrunn.

NFI har målt manglende «representasjon», men egentlig har undersøkelsen tatt tempen på en bransje som er totalt i utakt med norsk virkelighet anno 2019. Norsk spillefilmproduksjonen generelt er preget av livshistorier og drama- fortellinger der typegalleriet er helhvitt, middelklasse og heteronormativt. Og kjeeedelig.

DEN ENESTE UTFORDRINGEN i samtida filmbransjen har klart å ta seg sammen og jobbe strategisk og metodisk med, er hevingen av kvinneandelen. Den er nå på 43,6 prosent. Det viser jo at bransjen kan hvis den vil. Lenge ville den ikke, men til slutt så måtte den. Og nå vegrer den seg igjen.

Den ønsker ikke «å pålegge noen å lage filmer med mangfold». Men mangfold er ikke bare et plagsomt samtidsfenomen, det er også et kriterium for økt kvalitet og relevans. NFI som årlig deler ut 600 millioner offentlige kroner til filmprosjekter, trenger virkelig begge deler hvis de skal gjøre norsk film til noe vi trenger til noe annet enn bare for å underholdes.

Den manglende satsingen i norske filmer på historier fra randsonen, normbrytende menn- esker og vanskelige virkeligheter står i sterk kontrast til den internasjonale – inkludert den amerikanske – filmtrenden de siste årene. Kritikerroste og prisbelønte skeive filmer som «God’s Own Country», «Carol», «A Fantastic Woman», «The Favourite», «Blå er den varmeste fargen» og veldig mange flere, har kommet på rekke og rad uten at det har ført til nevneverdig debatt om hvorfor norsk filmbransje ikke klarer å lage tilsvarende kvalitetsfilmer.

I HØST KOMMER i stedet norske filmer som for eksempel «Tunellen», om følgene det får for barnefamilier, ungdommer og turister at en tankbil kolliderer i den iskalde norske fjell- heimen, skrekkfilmen «De dødes tjern», inspirert av boka til Bernhard Borge fra 1942, og feelgood- komedien «Swingers», om to par som kjeder seg i hverdagen og opdager at gresset ikke er grønnere på den andre siden.

Det blir sikkert gøy, men vi er totalt uenige med Filmweb.no som skriver at den norske filmhøsten er «variert og storslått», og at «uttrykket noe for enhver smak har aldri truffet bedre!».

Derimot passer karakteristikken på programmet til Oslo/Fusion International Film Festival. I september inviterer festivalen for 29. gang til en uke med visninger av skeive filmer fra hele verden.

Gå og se skeiv kvalitetsfilm som forandrer, opprører, gir innsikt, trigger innlevelsen, gjør deg klokere og tar deg med dit du ikke trodde du kunne være med.