Deadline juli/august nr 8-2019

Erna Bøyum
Erna Bøyum

Å finne en dør inn

Under Oslo Pride snakket Erna Solberg til pressen om unge som begår selvmord fordi de annerledes. Det forplikter henne til å gjøre noe med saken.

Publisert Sist oppdatert

Bli abonnent!

Du får 11 utgaver av magasinet Blikk levert i postkassen for kr 798,-

Bestill

I DETTE NUMMERET har Blikk intervjuet musikeren Fay Wildhagen. Hun forteller at hun brukte tid på å forstå egen legning. Hun hadde det hun selv kaller for en ensom, ung følelse av ikke å vite hvor hun hørte til: «Musikken ble min store kjærlighet. Jeg og musikken levde i et slags samliv. Og jeg var utrolig lojal mot den. Det var i grunnen fint, men kanskje også trist.»

Noen ut av skapet-øyeblikk kom dermed aldri. Hun verken ville eller vil definere seg, selv om hun har all respekt for alle som trenger det. Hun vil bare få lov til å få være hele seg, uten andre merkelapper enn å være Fay Wildhagen.

Blikk har også intervjuet en annen musiker. Kristine Hansen er komponist og klassisk slagverker. 29-åringen forteller at hun i tenårene ble mer og mer forknytt, og at hun først etterpå har forstått at hun verken ville forstå eller akseptere at hun var lesbisk som ung.

Hun forteller at hun måtte bli 23 år før hun turte å kjøpe klær hun faktisk hadde lyst på: «Nå er jeg sterk nok. Selv om jeg handler klær i herreavdelingen, betyr ikke det at jeg er mann. Jeg vil bare være den dama jeg er», sier hun til Blikk.

Det var ingen skap å komme ut av den gang. Det gjaldt å finne en dør inn. En dør inn i et fellesskap.

Åsmund Vik

LIVSFORTELLINGENE TIL Fay, Kristine og mange andre unge som bryter med kjønns- og seksualitetsnormen, handler om å være ukomfortabel med å være ikke-heterofil, og å «måtte» tilhøre en minoritet. Identiteten som den første eller den eneste skeive på skolen, på fotballtreninga eller i korpset, er ikke det tenåringer drømmer om. Heller ikke når de kommer i 20-årene. Skammen lever i beste velgående da også. Mange forblir like redde, ensomme og skjulte til de er godt voksne.

Nødvendigheten av å skrive om slike historier om og om igjen, burde fortelle oss at lhbt-kampen har kommet ganske kort siden DNF-48 (som senere ble LLH, og nå er FRI) inviterte til hemmelige treff i klubbhuset til Snarøya Sportsklubb på 60- og 70-tallet.

I et intervju med Blikk om den hemmelige klubben for 50 år siden, forteller Aasmund Vik (72), veteran og leder i seniorgruppa i FRI, at «det var ingen skap å komme ut av den gang. Det gjaldt å finne en dør inn. En dør inn i et fellesskap.»

Han var i begynnelsen av 20-årene og gikk på Romerike folkehøyskole. Han fant den gule 31-bussen som endelig tok han til et fellesskap: «Det var som å befinne seg i selve herligheten».

JODA, I DAG 50 år etterpå har vi de juridiske rettighetene på plass som likestiller oss med heterofile – takket være DNF-48, LLH og FRI. Vi kan gifte oss, stifte familier, være trygge på at vi ikke blir kastet ut fra leiligheten vår, fra jobben, skolen og universitetet – og vi kan gå 50 000 i Pride-paraden i Oslo, men likevel sitter det tusenvis av unge rundt omkring i landet og skammer seg fordi de er «den eneste» som er «sånn».

Fellesskapsfølelsen under Pride-arrangementene blir et frikvarter fra representasjonsoppgaven som «den homofile», «den lesbiske» eller «transpersonen». Følelsen av å være ufrivillig selvlysende, blir i noen dager erstattet med nytelsen over egen selvvalgt synlighet i fellesskap med andre. Men hverdagen venter.

Når regnbueflaggene er tatt ned fra alle butikker og offentlige bygg, når glitteret er kostet vekk fra asfalten og alle englevinger i regnbuefarger har gått hjem, står statistikken naken alene igjen med ubehagelige tall som folkefesten ikke kan nulle ut – uansett hvor rekordmange det var som så på og gikk i paraden.

54 PROSENT AV guttene blant 14-15 år gamle skole- elever på 9. trinn har kalt en venn for homo den siste uka, sammenlignet med 30 prosent av jentene. 40 prosent av guttene hadde kalt en de ikke liker, for homo den siste uka, mens 26 prosent av jentene hadde gjort det samme. (Slåtten, Anderssen og Hetland 2015).

Transpersoner forteller at de som skoleelever opplevde to valg, enten å skjule sin kjønns- identitet, eller en skolehverdag preget av mobbing, trakassering og vold. (Van der Ros, 2013).

Og regjeringa vet om dette. Under Oslo Pride innrømmet statsminister Erna Solberg i et intervju med NTB at det fortsatt finnes noen utfordringer: «Den seksuelle oppvåkningen og identitetsforståelsen til barn og unge er kanskje det mest krevende. Dette vet vi når vi for eksempel ser unge som begår selvmord fordi de annerledes».

UTFORDRINGENE BØR møtes med betraktelig økt økonomisk støtte til FRI-prosjektet Rosa kompetanse skole, som lærer skoleansatte om elever som bryter med normer for kjønn og seksualitet. Regjeringa bør også gi betraktelig mer penger til skoleprosjektet Restart der Skeiv Ungdom snakker med elevene om samme tema.

Og regjeringa burde selvfølgelig sørge for at alle ungdoms- og videregående skoler får Blikk hver måned i skolebiblioteket. Alle unge burde få muligheten til å lese om skeive som lever gode, åpne og trygge liv. Regjeringa bør dessuten gjøre Årets frydprisvinner, Helsestasjonen for kjønn og seksualitet i Oslo, til et tilbud for barn, ungdom og unge voksne i alle store byer.

At barne- og familieministeren ikke går i Pride- parader er faktisk ikke et lhbt-problem. Men at lærere og elever ikke får den kunnskapen han selv åpenbart mangler om oss, det er selve kjernen i det Solberg kaller for «utfordringer». Døra inn til fellesskapet for unge skeive åpnes av en solid satsing fra regjeringa på økt skeiv kunnskap, gjenkjennelse og respekt i skolen.