Skapene sprenges og kjønnene flyter

«ORDET SKEIV opplever jeg som utvannet. Hvem er ikke skeiv, eller har et skeivt drag i seg», spør Dag Haugerud i Blikk-intervjuet på side 40 som handler om hans kinoaktuelle film «Sex».

Regissøren og forfatteren misliker «skeiv», og kaller det for den «nye normalen»: «Jeg er mer fortrolig med å si at jeg er homo, om jeg skal gi meg en identitet, enn å skulle kalle meg for skeiv, for eksempel. Lenge tenkte jeg motsatt, jeg oppfattet ordet skeiv som mer politisk, nå føler jeg at det er tvert imot».

I det andre regissør-intervjuet i dette nummeret er tilnærmingen til begrepet skeiv det motsatte. «Jeg har alltid problemer med kategoriseringer, men det skyldes kanskje min egen skeivhet. Jeg puster og lever skeivt», forteller den estiske ikke-binære regissøren Anna Hints. 

PÅ NETTSIDEN til FRI, Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, forklares begrepet slik: «Skeiv blir ofte brukt som en samlebetegnelse for alle som bryter med normer for kjønn og seksualitet, men det kan også være et synonym til ‘homofil’. Endel homofile og lesbiske ønsker ikke at betegnelsen ‘skeiv’ skal brukes om dem, og det er tryggere å bruke lhbt/lhbtiq/lhbt+.»

Men det gjelder omvendt også. Endel homofile og lesbiske vil kalles for skeive – både av personlige og/eller politiske grunner. Er du for eksempel same, muslim, funksjonsnedsatt, religiøs, har flerkulturell bakgrunn, eller uttrykker en identitet som utfordrer samfunnet kjønnsforventninger, så er skeiv et mye mer romslig og klargjørende ord enn om du bare skulle brukt homofil/lesbisk. 

For i begrepet skeiv ligger det implisitt at også flere identiteter kan være i konflikt med hverandre og dermed skape dobbelt minoritetsstress. Du kan for eksempel føle at du er en «dårlig» kristen, hvis du er homofil. 

SKEIV BRUKES også av de som verken vil, eller kan definere seksualiteten sin. Ifølge Ungdata i 2022, føler 1 av 5 unge jenter og gutter at de ikke passer inn i kategoriene heterofil, homofil og lesbisk. 

«Jeg tiltrekkes ikke av et bestemt kjønn, men av personlighet. Og jeg har aldri kommet ‘ordentlig’ ut av skapet. Skapet er borte. Så hvorfor skal man trenge å komme ut», sier dragartisten Jaran Skardal i et intervju i dette Blikk-nummeret.

Mange unge i dag oppfatter den rigide kategoriseringen av sex som utdatert tungetale om skam og synd. Netflix-generasjonen som har sett skapene sprenges og kjønnene flyte kontinuerlig siden sitt første tastetrykk, tror ikke nødvendigvis på at seksuell orientering og kjønnsidentitet er medfødt og livsvarig slik foreldrene deres trodde.

Eller som felespilleren Inga Haugdahl Solberg sier i Blikk-intervjuet med bandet Sliteneliten der alle kaller seg for «litt personlighetsskeive»: «Man vet kanskje ikke alltid hva man er. Ting kan skje i løpet av livet, det kan være litt flytende.»

HOLDNINGENE HAR forandret seg enormt siden Finn Grodal skrev den første norske boka om homofili i 1957, «Vi som føler annerledes». Men også vår egen kollektive fortelling om hvem vi er som bevegelse, har vært gjennom noen store utfordringer og krumspring før vi nå har trukket oss inn under samme skeive paraply. 

Noen står likevel igjen ute i regnet og savner fortida. De mener at homofile og lesbiske har havnet i skyggen av skeive i det offentlige ordskiftet. Blikk får fortsatt eposter med krav om «at jeg vil ikke kalles for skeiv» – ofte med mange utropstegn bak. Avsenderne synes endringene i både rettighetskampens innhold, retning, mål og terminologi er provoserende og at homokampen er kuppet av transaktivister. 

Men dagens skeive bevegelse rommer alle som bryter med kjønns- og seksualitetsnormer, inkludert homofile, bifile og lesbiske. Når den likevel anklages for å være ekskluderende, upolitisk og utvannet, kan det ikke skyldes noe annet enn selektiv hukommelse og gammelmanns- ralling om at «alt var bedre før». Å miste privilegier gjør som kjent vondt.

INGEN BURDE ønske seg tilbake til en homobevegelse der homsene dominerte og hadde forkjørsrett. På 70-tallet tillot de ikke at lesbiske organiserte seg i en egen kvinnegruppe i DNF-48, og det tok lang tid før de fikk lov til å arrangere Kvinnekvelder. 

I dag er målet for den skeive bevegelsen å kjempe for hverandres rettigheter på tvers av identitetene som skiller oss. Fra å være en bevegelse som besto av to kritthvite kjønn og to snorrette filer, er den nå vokst til å bli en politisk pådriver for alles rett til å elske hvem de vil, og å leve og være som de er – uansett fil, farge, fasong, kjønn, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.

At dette har vært frigjørende for alle, bekreftes også av tallenes tale. I SSBs livskvalitetsundersøkelse fra 2020 definerte hele 7 prosent nordmenn seg som skeive. I 2008 var tallet bare 1,8 prosent. Samlebetegnelsen skeiv har ikke utvannet rettighetskampen. Tvert i mot river den ned gjerdene mellom «oss» og «dem».