Talent for å være skeiv

«Gjør det at jeg er forelsket i Johanna meg skeiv», spør Johanne, hovedperson i Dag Johan Haugeruds «Drømmer». 

Spørsmålet likner noe av det Sondre Justad forteller om at han har balet med. 

Til Blikk sier den dokumentarfilmaktuelle musikeren at selv med guttekjæreste så har han slitt med å si «jeg er homo». Ikke er «bifil» en alternativ bås for ham heller. 

Både den fiksjonelle Johanne og den høyst virkelige Justads uttalelser forteller noe om retten til å definere seg selv, som hvor komplekst det er å møte andres forventninger om hvilken kategori du hører til. 

Haugeruds forrige film, prisvinnende «Sex», handlet også om dette. Da var det menn som har sex med menn, men som ikke definerer seg som homofile av den grunn, som var deltema. 

Filmskaperen og forfatteren har tidligere sagt til Blikk at han ikke liker begrepet «skeiv». Han synes det er utvannet, fordi alle kan være litt skeive. 

Andre kan mene at det er nettopp dette som gir frihet fra å definere seg som for eksempel homo, lesbisk eller bifil. Eller for den saks skyld en gitt kjønnsidentitet.

Espen Esther Pirelli Benestad hevder for eksempel retten til å være akkurat den hen er når hen sier til Blikk: 

«Jeg har ingen ambisjon om å være kvinne og heller ingen ambisjon om å være mann. Jeg er noe tredje eller fjerde, og det har jeg det veldig godt med». 

Benestad har selv gitt noen nye begreper til den skeive språkfloraen: «transtalent» og «transbegavelse». 

Begrepene er anvendelige i andre sammenhenger, så som bi-begavelse, eller homotalent. 

For noen vil det kunne gjøre det lettere å forholde seg til egen identitet som flytende, for andre vil det være en knagg å henge den stolt på, og for atter andre igjen vil uttrykket ikke gi mening eller til og med virke latterlig begrensende. 

For den skeive Oslo World-aktuelle musikeren Sofia Kourtesis oppleves det å identifisere seg som noe annet enn å være et levende, pustende, menneske, livsbegrensende. 

Å gjøre alle til lags, er som oftest en umulig øvelse. Men det vil for de fleste være en fordel å forenes med seg selv. I hvert fall et stykke på vei. 

Hvordan vi forstår oss selv handler også om hva – og hvem – vi har å speile oss i. 

For mange vil svarene på hvordan vi dannes, dannelsen, skje i møte med kunst og kultur. Slik det er for hovedpersonen Ida, i Ingrid Z. Aanestads siste roman. 

Aanestad forteller til Blikk hva hun selv fikk ut av å lese såkalte ungpikeromaner, og minner leseren med det, nesten uforvarende, på at selv å lese det som viser seg å ikke passe for deg, kan åpne for at du forstår deg selv bedre. 

Du kan se hva du ikke er. Eller hva du vil – og ikke vil. 

Men enda viktigere er skeiv kultur for skeiv selvforståelse. Derfor er det så forsmedelig, for ikke å si; direkte skadelig, når kultur ser ut til å være salderingsposten i utallige kommunebudsjett rundt om i landet i år. 

I Oslo er det særlig Oslo Nye og Cosmopolite scene som er rammet av budsjettkutt. Oslo Nyes Teaterkjelleren har lenge vært et samlingssted for skeive scenekunstnere med flere kulturuttrykk, mens Cosmopolite har gitt rom for både lokale dragartister og internasjonale, skeive musikere. 

At Oslo World slår til med en egen skeiv kveld på Munch i år er et kjærkomment tilskudd. Men det veier ikke opp for en helårsscene der fremtidens utøvere kan bygge seg selv – og sitt publikum – opp.

I festtaler snakkes det stadig om mangfold, om å nå ut til minoriteter og at minoriteter skal bli representert. Men for å kunne representere må en ofte forstå at det er mulig å ta plass, det være på scener, skjerm eller mellom to permer. 

Til slikt trengs det ofte forbilder. 

Nå kan det sikkert diskuteres hvorvidt den franske forfatteren Constance Debré er et godt forbilde. Hun fant ut at hun foretrekker sex med kvinner, noe som så forløste behovet for å skrive bøker. Dette behovet er noe hun har til felles med en rekke andre skeive kunstnere. 

Det å være skeiv garanterer på ingen måte at det du skaper blir bra. Hvem du ligger med, sier lite om din evne til formidling. Eller om det du gjør er egnet til å gis ut, eller fortjener en større scene. 

Men å skape noe kan gjøre det mer givende å være deg selv. Hvem nå det måtte være – eller bli.