HOMOFOBITERAPI

Terrorangrep. Falske anklager mot dragartister om at de er en trussel mot barn. Transfornektelse. Brenning av regnbueflagg. Usanne påstander om at Pride er et propagandamaskineri for skeiv «ideologi». Disse og lignende beskyldninger har vi skeive de siste årene blitt utsatt for. Angrepene er mer høylytte nå og kommer fra nesten alle kanter. 

Det er på høy tid å minne om hva vi skeive har bidratt med som gjør at det norske samfunnet har blitt bedre å leve i for alle. Det er nok hat nå. Det er tid for kjærlighet. 

Jeg spurte derfor folk i den skeive bevegelsen vår: «Hva er det dere er stolte av?». Her er noen av svarene jeg fikk:

At Pride feires i hver en by og bygd i Norge og at skeive barn og ungdommer kan kjenne på den omsorgen og kjærligheten det finnes rundt dem. Selv på små steder er det mulig å leve gode liv som skeiv.

At skeive er blitt så synlige, at Statistisk Sentralbyrå har begynt å telle oss. Vi er 7 prosent av Norges befolkning, ca. 400 000 mennesker, like mange som det er innbyggere i Hedmark og Oppland.

At Oslo Pride nå er hovedstadens største arrangement, nest etter 17. mai. På 80-tallet var vi en liten gjeng som bare fikk lov til å gå i bakgatene i «homotoget» vårt.

At Arbeiderbevegelsens folkehøyskole på Ringsaker har en egen draglinje.

At jeg lever i et land som setter opp «Villskudd» på teateret. 

At jeg lever i et land som ser på homorettigheter som menneskerettigheter, og som protesterer når andre land straffer oss, truer med dødsstraff, eller begrenser vår ytringsfrihet.

At et stort flertall i befolkningen støtter rettighetene til de av oss som bryter mot normer for kjønn og seksualitet, og står solidarisk når rettighetene angripes.

At det som var utenkelig for 50 år siden, som kjønnsnøytral ekteskapslov, nå er selvfølgelig.

At så mange transpersoner, både unge og eldre, tør å snakke om hvem de er og tør å være synlige i samfunnet, i stedet for å leve et helt liv i skapet.

At hele bygda var med og feiret det første Aurskog Høland Pride i fjor.

At det gir meg rom til å velge samlivsformer og et liv heteronormativiteten gjør det veldig vanskelig for folk en gang å forestille seg. Å være skeiv gir meg frihet fra trange, sosiale normer.

At jeg levet i et land der et homoikon, Kim Friele, får begravelse på statens regning med statsminister og kongefamilie til stede.

At heimbygda mi Ørsta/ Volda var først ute med den fantastiske tradisjonen Bygdepride.

At folk protesterer når vi skeive blir angrepet. Det gjør at jeg fremdeles orker å kjempe.

At jeg er lesbisk.

At lillebroren min kunne fortelle at han var homo da han var 13, og at hans generasjon ser på skeivhet som naturlig. Så får de eldre bare holde på. Det er uansett ikke de som er fremtiden.

At de aller fleste heier på at folk er åpne og stolte! 

At jeg bor i et land hvor det er tverrpolitisk enighet om skeives rettigheter - med et og annet unntak selvsagt.

At vi har en lesbisk fotballpresident som i talen til FIFA-kongressen i Qatar i fjor sa at «det ikke kan være rom for vertsnasjoner som ikke kan garantere juridisk for sikkerheten og respekten til lhbt+-personer.»

At jeg føler meg fri til å bryte med normer og forventninger til hvordan jeg skal leve livet mitt. 

At jeg tilhører et sammensatt, morsomt og fargerikt miljø hvor jeg treffer alle mulige mennesker på tvers av alt.

At disse haterne tross alt er en minoritet, som IKKE betyr at kampen er over. Men - likevel greit å minne om iblant.

At alle som har gått før meg, har brøytet vei med liv og helse som innsats. Og alle som fremdeles gjør det, spesielt i land der homofili er straffbart.

At likekjønnete par kan leie hverandre på gaten, jeg blir varm inni meg hver gang jeg ser det.

At jeg lever i 2023 og ikke i 1923.

At det finnes lærere som forstår viktigheten av lhbt+undervisning, og tør, selv når rabiate foreldre klager.

At skeivhet nå er så normalisert at jeg ikke alltid trenger å være en representant for «de andre», men også bare får være en som liker å snakke om bunad og interiør.

At medlemmene i DNF-48 holdt ut på 1950- og 60-tallet, selv når de måtte kjempe for oss, for meg, i hemmelighet.

At Esben Esther Pirelli Benestad finnes.

At Høyskolen Kristiania prioriterer lhbtq+forskning, blant annet et doktorgradsprosjekt om hvordan kommuner kan bruke strategisk kommunikasjon til å bedre livene til lhbtq+. 

At kjæresten min og jeg har vært sammen i over 40 år. Og jeg er stolt av at vi finnes over alt i verden og at vi kan føle oss hjemme over alt i denne verden.

At kongen i nyttårstalen sin sa at «… nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre». Da kjente jeg tilhørighet til et godt og stort fellesskap. Selv om jeg er republikaner.

At naboene mine her i gården på Grünerløkka, pynter balkongene sine med regnbueflagget. Også de som ikke er lhbtq+.

At jeg jobbet i en bedrift hvor lhbtq+ står på dagsordenen hele året, og ikke bare i juni. Blant annet gjennom kursing av ledere. Et mangfoldig arbeidsmiljø er bærekraftig og lønnsomt. 

At jeg slipper å forholde meg til å være sammen med menn. 

At jeg elsker å være skeiv. Det gjør alle de rette folks sure.

At skeivheten og barnløsheten tillater meg å oppfylle de målene jeg er opptatt av. Ikke de målene samfunnet mener at jeg bør ha. Det er en velsignelse.

At min samboer og jeg nevnes på linje med andre par i slekta. 

At bedriften jeg jobber i, konsekvent kjøper alt Pride-stæsjet fra Oslo Pride-butikken for at pengene skal gå der de trengs, og ikke fra butikker som skor seg på regnbuefarger i juni. Arbeidsgiveren min oppfordrer også alle ansatte til å kjøpe Pride-pynten fra samme sted. 

At jeg aksepteres som homo, men at jeg samtidig blir sett for mine andre personlige egenskaper. At det å være homo ikke overskygger alt det andre jeg er, men heller ikke forties.

At vår lange og modige kamp for likestilling og likeverd har gitt oss et mer åpent og raust samfunn. 

At samtlige stortingspartier i dag forstår at lhbt-rettigheter handler om grunnleggende menneskerettigheter. Ikke et eneste parti gjorde dette for 20 år siden, men så oss i stedet som en gruppe som det var – på sitt beste – fint å synes synd på.

At jeg har så mange allierte på jobb. Min egen sjef og topplederen er blant dem som heier mest på meg og mine skeive kolleger.

At ser de yngste skeive og de eldste skeive går i paraden. Det er selvsagt for de yngste fordi de eldste har gått foran. 

At tilhørigheten til et skeivt fellesskap går på tvers av generasjoner, sosiale klasser og geografisk tilhørighet. 

At skolen til datteren min markerer pride. Jeg ser også hvor mye det betyr for henne at familien vår får den bekreftelsen. 

At skeiv teori har vokst frem av homobevegelsen, homofrigjøring og lesbisk feminisme. Skeiv teori handler om å utfordre et samfunns forestillinger om hva som er avvikende og tabu, og hva som anses som normativt og ikke-normativt.

At vi har et mangfold av forbilder med forfattere, politikere, kunstnere, tv-profiler og forskere. Og ikke minst alle «vanlige» skeive, som har barn i barnehage, i skolen, og som åpner hjemmene sine og er nettopp helt vanlige. 

At jeg er skeiv, det gjør meg til en bedre mamma. Jeg lærer datteren min å tenke kritisk og utfordre trange normer. 

At vi fikk partnerskapsloven! Og å få lov å være med i Oslo rådhus og så bli kjørt med hest og vogn opp Karl Johans gate. To bruder med et glass bobler i hånda.

At vi nå kan gifte oss i kirka, og også vies av en åpen homofil eller lesbisk prest.

At jeg som har gått i skeive parader siden slutten av 1980-tallet, har fått å oppleve framveksten av den enorme folkefesten som Pride har blitt i Bergen og Oslo.

At jeg har en svær skeiv familie overalt på kloden.

At uansett motgang, hindringer eller diskriminering, så reiser vi oss opp. Når noen blir drept, skadet, skremt, eller syntes livet er tøft, så står det noen og sier «vi er her, vi støtter deg». Pride har alltid vært, og vil alltid være, en kamp OG en feiring av oss.