Det har skjedd før

VERDENS LHBT-BEFOLKNING er til enhver tid prisgitt de politiske strømningene i landet vi bor i. Historien viser at vi ikke bør ta for gitt at våre tilkjempede juridiske rettigheter vil være der for bestandig. Menneskerettigheter er skjøre når religiøse ledere og politikere trenger synde- bukker. Lovverkets beskyttelse av seksuelle minoriteter er ikke hugget i stein.

Når vi markerer 50-årsjubileet for Stonewall- opprøret i årets pride-parader, så er det nettopp fordi den politiske delen av lhbt-bevegelsen har en sterk historisk bevissthet om at vi ikke må glemme at friheten vår kan bli tatt ifra oss igjen.

Men mange unge skeive i dag har likevel aldri hørt om Stonewall-opprøret i New York, og vet heller ikke at skeive i USA ble sett på og behandlet som notoriske kriminelle og mentalt sjuke på 60- og 70-tallet.

Mange unge vet heller ikke at det var kriminelt for menn å ha sex med menn i Norge helt fram til 1972, eller at homoseksualitet først ble fjernet som psykiatriske diagnose i 1977.

DEN MODERNE lhbt-kampen ble født idet politiet stormet baren Stonewall Inn i 27. juni 1969. De var vant med at gjestene forduftet idet svartemarja dukket opp. Politiet ventet ingen motstand. Men denne fredagskvelden hadde homofile, lesber, transpersoner og transvestitter fått nok av trakassering og forfølgelse. I tre dager forsvarte de seg med brannbomber og brostein og lekte katt og mus med terrorpolitiet.

Det er dette opprøret og alle de som deltok, vi blant annet kan takke for at skeive begynte å stille krav åpent og offentlig om lovendringer, slutt på diskriminering på alle samfunnsområder og full likestilling. Før Stonewall gjemte vi oss i barer og i hemmelige klubber, nå gikk vi ut i gatene med paroler og stiftet organisasjoner der uredde frontfigurer kjempet for skeives menneskerettigheter under fullt navn.

De fleste unge skeive i dag vet heller ikke at den moderne lhbt-bevegelsen hadde sin forløper i Berlin der verdens første offentlige organisasjon for homofile og transpersoner, Wissenschaftlich-humanitäres Komitee, ble stiftet i 1897.

BERLIN SOM i dag ønsker alle seksuelle minoriteter velkommen, var enda mer frigjort i den überliberale Weimarrepublikkens storhetstid - tatt datidas normer og politiske klima i betraktning.

I det første tiåret etter første verdenskrig opplevde Weimarrepublikken, som er betegnelsen på Tysklands første demokratiske periode, en kulturell og økonomisk gullalder - til tross for massearbeidsløshet, politiske drap og hyppige kuppforsøk. Midt oppe i kaoset var Berlin en arena for et spennende og frisinnete kulturmiljø og dermed også et eldorado for alle seksuelle minoriteter. Utfordring og utforskning av ulike grenser og tabu avlet åpenhet, aksept og utvikling både i kunsten og i vitenskapen.

En av de mest kjente frontfigurene i datidas homofrigjøring var den tysk-jødiske homofile sosialdemokraten og legen Magnus Hirschfeld (1868– 1935), som senere skulle ble en internasjonalt anerkjent seksualforsker. Han var med på å stifte verdens første organisasjon for homofile og transpersoner, Den vitenskapelig-humanitære komité, som jobbet med å få opphevet paragraf 175 i den tyske straffeloven som forbød homoseksuelle handlinger mellom menn.

DENNE KAMPEN ble etter hvert ført i samarbeid med Menneskerettighetsforbundet (Der Bund für Menschenrecht), som ble dannet i 1923. Menneskerettighetsforbundet er den største organisasjonen for homofile og lesbiske som noensinne har eksistert, og hadde nærmere 50.000 medlemmer på det meste. Men lyktes likevel ikke med å få fjernet paragraf 175.

I 1919 grunnla Hirschfeld Institutt for seksual- vitenskap i Berlin. I mai 1933, bare måneder etter at Hitler ble rikskansler, gikk studenter, ledet an av SA-medlemmer, til aksjon mot instituttet. De brente alle bøker og alt forskningsmateriale på et stort bokbål på Berliner Opernplatz.

I løpet av få måneder ble en av verdens mest demokratiske stater forvandlet til et totalitært diktatur. Med et «heil» og et pennestrøk drepte Hitler mangfoldet og startet den industrielle utrydningen av jøder, sigøynere, homofile og andre «untermensch».

Under nazismen ble 100.000 menn arrestert og 50.000 dømt i Tyskland for brudd på den tyske straffelovens paragraf 175, mellom 10.000 og 15.000 av disse ble sendt i tyske konsentrasjonsleirer med en rosa trekant på fangedrakten.

DET ER DETTE som er å «lære av historien», slik Norges mest kjente homopioner og menneske- rettighetsaktivist Kim Friele gjentatte ganger har oppfordret til i intervjuer med Blikk: «Mange tror at frihet er noe du får ved fødselen og bare beholder. Men man må aldri slutte å kjempe. Vi må ha med fortida inn i framtida. Vi må passe på å låse døra om natta ellers kommer en eller annen mørkemann og tar noe fra oss igjen. Vi må holde opinionen på vår side. Gjør vi ikke det, kan de gjøre hva de vil med oss».

Les om Europas lhbt-hovedstad, Berlin, på side 54.