Behandling for ikkebinære nå!

Ikke minst er dette sant når det gjelder tilgang til kjønnsbekreftende behandling. Når skal vi få på plass et reelt behandlingstilbud der også ikkebinære inkluderes?

I lang tid har Nasjonal Behandlingstjeneste for Kjønnsinkongruens (NBTK) hatt behandlingsmonopol på kjønnsinkongruens. Behandlingstjenesten har gjennom flere år fått kritikk både fra pasienter og andre behandlingsytere, slik som utydelige og ubehagelige utredninger, høy grad av avslag, motvilje til å følge oppdatert kompetanse fra internasjonale fagmiljøer og uetisk bruk av forskningsprosjekter.

NBTK tilbyr ikke kjønnsbekreftende behandling til ikkebinære, med argumentet at det ikke finnes nok forskning som viser at det gir gode effekter for denne gruppen. Dette betyr at ikkebinære på nasjonalt nivå ikke tilbys noen form for kjønnsbekreftende behandling fra det offentlige helsevesenet. I 2020 kom Helsedirektoratet med en ny retningslinje med anbefaling om at behandlingstjenesten skulle desentraliseres, altså fordeles over flere sentre rundt omkring i Norge. Dette er allerede i gang med bl.a. oppstarten av et regionalt senter i Vestfold.

Selv om dette er en positiv utvikling er det uklart nøyaktig hvilke innsatser disse regionale sentrene vil tilby, og om de faktisk kommer til å lede til en endring i de rutinene som har blitt kritisert. Med andre ord kan rutinen om ikke å tilby ikkebinære behandling fortsette selv med de regionale sentrene. NBTK mener det er for lite forskning om effekten ikkebinære får av kjønnsbekreftende behandling. Dette er et komplekst tema som ikke kommer til å tas i dybden her. Det bør bemerkes at WPATH (World’s Patient Association for Transgender Health), i sin Standards of Care, anbefaler å tilby kjønnsbekreftende behandling også til ikkebinære. Dette er en internasjonal gullstandard for transhelse som brukes i flere land.

Ser man til Skandinavia er vi det eneste landet hvor kjønnsbekreftende behandling ikke tilbys til ikkebinære. Selv om forskningen er sparsom viser den som finnes i de fleste tilfeller at manglende tilgang på kjønnsbekreftende behandling påvirker ikkebinære personers livskvalitet negativt. Norges harde linje er dermed en stilling i mindretall, og en som ser ut til å bli mer og mer utdatert jo mer forskning som tilkommer på området.

Et annet spørsmål er om denne linjen engang holder ikkebinære fra å søke kjønnsbekreftende behandling, eller om den bare skaper et dårlig grunnlag i møte med ikkebinære pasienter som uansett kommer. Mange ikkebinære opplever et sterkt ønske om kjønnsbekreftende behandling, og en del søker seg derfor til NBTK. I en utredning hvor man opplever lav tillit til helsepersonellet, hvor sannsynligheten er at man ikke får tilbud om behandling, og hvor bedømmingen tilsynelatende baseres på tradisjonelle kjønnsnormer, blir det naturlig å si det man tror utrederen vil høre for å øke sine sjanser.

Ettersom mye av grunnlaget for utredningen er det pasienten selv forteller er dette et stort problem, siden helsepersonellet ender opp med ikke å kjenne pasienten de er der for å hjelpe. Et viktig spørsmål her er hvorfor man utreder i utgangspunktet. Dersom tanken er at man sammen med pasienten skal finne ut hvilke behandlingsinnsatser som kan få pasienten til å få det bedre arbeider harde eksklusjonskriterier om kjønnsidentitet mot en, ikke med en.

Men eksklusjonen av ikkebinære har også ringeffekter utover selve utredningen. Blant annet tvinger den ikkebinære til å usynliggjøre seg selv, og med det opprettholde tokjønnsnormen, altså antagelsen om at det bare finnes to kjønn. For å få tilgang til behandling må ikkebinære lyve om å identifisere som mann eller kvinne, i tillegg til at det forventes et tydelig, konkret ønske fra ung alder om å endre sin kropp for å ligne en stereotypisk manne- eller kvinnekropp. Sammen bekrefter dette at det er disse to kjønnene som er naturlige og at det ikke finnes flere.

Med andre ord, for å få behandlingen du behøver som ikkebinær må du være med på å bekrefte at du ikke burde få tilgang til denne behandlingen. Dette påvirker ikke bare ikkebinære negativt: så lenge man har to kjønn som ses som naturlige, vil man kunne fortsette å bruke argumentet at disse kjønnene også har naturlige egenskaper og ulikheter. Dette argumentet har i mange hundre år blitt brukt for å kontrollere ulike grupper, for eksempel ved å hevde at kvinners kropper ikke er i stand til å håndtere samme fysiske og intellektuelle arbeid som menn. I utredning av kjønnsdysfori kan det brukes for å rettferdiggjøre bruken av tradisjonelle kjønnsstereotypier for å bedømme om binære transfolk (transmenn og transkvinner) virkelig er trans. Ettersom det ikke finnes like etablerte stereotypier om ikkebinære opplevelser av kjønn, kan ikke disse kategoriseres like lett.

Å åpne for at kjønn er mer komplisert på en så konkret måte kan også tvinge fram kritiske spørsmål om hvor naturlig de to kjønnene mann og kvinne og forventningene rundt dem egentlig er. Med andre ord: å synliggjøre ikkebinære, for eksempel ved å formalisere retten til kjønnsbekreftende behandling, vil kunne åpne for å utfordre vår måte å forstå kjønn generelt.

Sist, men ikke minst, er det viktig å påpeke hvor flytende og subjektiv opplevelse av eget kjønn er. Kjønnsidentitet kan veksle i løpet av livet. Noen vil bytte en eller flere ganger, mens andre lander i noe mer permanent. Dette er derfor en merkelig målestokk å bruke for å bedømme om en person har behov for kjønnsbekreftende behandling, noe som også speiles i eksisterende diagnosemanualer hvor det har blitt åpnet for ikkebinære opplevelser av kjønn. Å diskvalifisere noen fra behandling på bakgrunn av kjønnsidentitet, er i beste fall basert på et tynt grunnlag, i verste fall diskriminering. Uansett er det noe norsk helsevesen bør holde seg for gode for.

Det er på høy tid at norsk helsevesen tar et oppgjør med sin behandling av transpasienter, og får på plass en ordning som ikke bare forenkler tilgangen geografisk, men også ved å forbedre utrednings- og behandlingsprosessen. En del av denne forbedringen må være en formell inkludering av ikkebinære pasienter. Et system som jobber mot pasientene, er et system som ikke fungerer. Det er på tide å få på plass de regionale sentrene, og med dem en ny behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens!