Han kan bli ny kirkerådsleder

Kirkemøtet, Den norske kirkes øverste demokratiske organ, holdes denne uka i Trondheim. Fredag 12. april stemmes det over hvem som tar over etter Kristin Gunleiksrud Raaum som leder for Kirkerådet.

Valget står mellom teologene Gard Sandaker-Nielsen (45) og Harald Hegstad (65). Sandaker-Nielsen representerer Åpen folkekirke, mens Hegstad er kandidat fra Nominasjonskomiteens liste.

– Jeg skal selvsagt ikke bli valgt til Kirkerådsleder fordi jeg er homofil, men at det at jeg har kjent på det utenforskapet det å være skeiv innebærer, det mener jeg er en styrke for en leder, sier Sandaker-Nielsen til Blikk.

Sandaker-Nielsen er oppvokst i Langesund i Telemark. Han utdannet seg til teolog ved Menighetsfakultetet i Oslo, og kom ut som homo omtrent samtidig med at han gikk ut av studiene.

– Det opplevdes ikke som en styrke da jeg følte meg som mest utenfor. Men i dag mener jeg det er en viktig tilleggsdimensjon jeg har med meg.

Synlig kirke

For ham handler valget om hva slags profil kirkemøtet ønsker at lederen skal ha, og hva Kirken trenger av sin øverste leder.

– Jeg ønsker at Kirken skal være en synlig aktør i det offentlige rom, i samfunnet. Bidra til å løfte tro og bidra til at Kirken fortsatt kan være sentral i samfunnslivet lokalt og nasjonalt.

– Jeg vil også sikre folkekirkens gode rammer, synliggjøre hva vi driver med. Med meg kommer det også en forståelse for hva det vil si å være en minoritet.

Teologen har knapt arbeidet som prest etter utdanningen. Bak seg har han mange års arbeid i Kunnskapsdepartementet og NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen). Siden 2016 har han vært leder for Åpen folkekirke, samme år ble Raaum som sto på lista til Åpen folkekirke i Oslo bispedømme valgt til Kirkerådsleder.

Ved kirkevalget i september 2023 ble det valgt medlemmer i menighetsråd og bispedømmeråd. Åpen folkekirke fikk 45,4% av stemmene og 34 medlemmer i bispedømmerådene og i kirkemøtet. Det er dermed altså knyttet spenning til valget av Raaums etterfølger.

– Jeg og Kristin har jobbet tett i ti år. Her gjelder det å videreføre utviklingen. Mitt ønske er at kirken fortsetter å uttrykke seg som en åpen folkekirke som kan gi folk støtte i livet. At kirkedøra skal være åpen. Kristin har gjort en imponerende innsats som kirkerådsleder og jeg håper å kunne bygge videre på.

Ifølge Vårt Land ligger det an til valgthriller. Sandaker-Nielsen tar tross det lovende antall mandater ikke noen seirende utgang for gitt.

– Vi har ikke flertall, så det er mange andre som også må ønske at jeg skal bli leder for at jeg skal bli det.

Rom for mangfold

Folkekirkebegrepet ligger hans hjerte nær. Han vil at Kirken skal være åpen. I kandidat-presentasjoen på Kirkens hjemmeside sa han blant annet dette om sin motivasjon for ledervervet:

«Jeg har lyst til å være med på å styrke folkekirkens plass og rolle i samfunnet. Vi må engasjere, være relevante og fortsette å redusere terskelen for å være med i kirken. Det skal være høyt under taket og rom for meningsmangfold.»

Han lever godt med at det finnes ulike syn på likekjønnet samliv i kirken, så lenge det ikke utføres strukturell diskriminering. Det er i dag ikke tillat å diskriminere på bakgrunn av legning i noen av kirkens stillinger, hverken vigslede eller andre.

For egen del handler det også om at en yngre, og langt mer konservative utgave av ham hadde blitt skjøvet ut av Kirken, dersom ikke den romsligheten to syn innebærer finnes.

– Det må være rom for å endre syn. Ser man til evangeliene går Jesus inn i diskusjon med de skriftlærde, og bringer med det nye perspektiver inn. Det er ikke noe nytt vi gjør.

– Vi har et ansvar som fellesskap. Vi skal være tydelige på kirkerommet eier vi sammen, slik at ingen har noen forrett til å si at det er mer mitt enn ditt.

Anerkjennelse

I motsetning til for mange andre skeive har for eksempel ikke Åpen kirkegruppe, forløperen til Skeivt kristent nettverk, vært særlig vesentlig for hans kirkelige engasjement før han kom ut av skapet.

– Jeg var ikke åpen. Jeg turte ikke gå inn i noen miljøer. De som støttet meg var enkeltmennesker, og det som var viktig var andres livsfortellinger. Jeg trengte disse livsfortellingene for å anerkjenne meg selv

– Enkeltmenneskene i miljøet rundt Åpen kirkegruppe har siden 1976 vært avgjørende for at vi har klart å endre og åpne kirken. Jeg er stolt av å få stå på skuldrene til alle som har gått foran. Uten deres mot og innsats hadde det heller ikke vært rom for meg.

Som barn ble han sendt på søndagskole i Frelsesarmeen, fordi foreldrene opplevde Den norske kirke som for streng. I dag er situasjonen som regel motsatt. Det er frimenighetene som er konservative.

Den skråsikkerheten mange uttrykker om at de har rett, den mener han flere bør legge av seg.

– Man kan med fordel være litt mer ydmyk og åpen for andres holdninger. Vi må skape rom for at folk kan finne seg selv, med den troen og den identiteten de har. I stedet for å vinne en eller annen kamp.