Denne sommeren har samfunnsdebattanten gjort mye for først gang

Vi avslutter årets Skeiv sommer-serie med å snakke med «superskeiv samfunnsdebattant» Paul Omar Lervåg.

Lervåg er fra Porsgrunn, har vært åpen homo siden han var 20 år. De siste årene har han vært bosatt i Oslo. Han har master i retorikk og språklig kommunikasjon, og har deltatt i samfunnsdebatten de siste 10 åra.

– Hvordan har sommeren din vært i år?

 – Sommeren min har hatt mange første for min del, begynner Lervåg.

 Han forteller at for første gang var han både deltager- og involvert på planleggingssiden under Oslo Pride.

 – Årene før var jeg kun altoppslukende og gikk på alt jeg kunne på Pride House. Nå setter jeg agendaen selv.

– Deriblant fikk jeg og flere andre medarrangører skeive nevrodivergente på agendaen i år. Det var langt på overtid. Autistforeningens debattpanel var en kjempesuksess.

Workshoppen han var med på å planlegge med skeive funkiser kaller han veldig vellykket.

– I tillegg var jeg med på å planlegge utformingen av parken i år.

Lervåg har samarbeidet med Ingrid Thunem og Jenny Skadefugl om hvordan Pride Park kunne utformes bedre for nevrodivergente, altså, som han forklarer: «autister, ADHDere og andre nevrologisk krydra individer».

Det arbeidet skal han bidra med til neste år også.

– Siste første for denne gang er at jeg og impro-gruppa Cherry Pickers hadde vår første forestilling på Chateu Neuf. Det var en kjempesuksess!

  – Beste sommerminne?

– Å sitte med en øl på utensiden av Cafe Laundromat i sola på en helt tilfeldig dag. Det var nesten noe spirituelt ved å sitte der og ta alt inn. – En helt gjennomsnittlig sommerdag er det jeg husker mest i år. Nettopp fordi alt var så ekstraordinært. Derfor ble det normale og rolige ekstra fint denne sommeren.

 – Verste sommerminne? 

– Når «finn ørepropp»-funksjonen på de nye øreproppene mine lommeringte til øret mitt. Det var en helt jævlig opplevelse. Som enkelte vet, er jeg ekstremt sensitiv for lyd. Jeg ble sjokka helt inn i sjelen av den opplevelsen. 

– Tilliten min til anmeldere er sønderknust etter at de ga JBL Tour Pro 2 gode skussmål. Det faktum at det er en touch skjem på caset som kan finne på å aktivere funksjoner som kan lydpule øra dine i hjel mens du har dem i lomma gjør det til et elendig produkt. Shame!

 – Liker du spontane turer, eller er du en planlegger?

– Kommer an på hva slags tur det er. Hvis det er korte turer i områder jeg er kjent med eller ruter jeg har tatt før, kan jeg fint være spontan.

 – Hvis jeg aldri har vært et sted og må ta ruter jeg aldri har reist før, merker jeg at jeg får en smule panikkangst. Da må jeg kikke over ruta flere ganger i forveien, og jeg må gjerne reise god tid for å ha en feilmargin det er mulig å trygt tråkke i salaten.

Å reise til et nytt sted på egen hånd har ofte, forteller han, vært en fryktelig opplevelse. Derfor har han heller ikke reist så mye på egenhånd med mindre han må.

– Folk har overraskende lite forståelse for hvorfor jeg stresser så mye i forkant av en reise til et nytt sted, eller hvorfor jeg gjerne etterspør om litt grundigere hjelp for å komme meg dit.

– Som jeg liker å si til nevrotypiske som ikke har problemer med dette: Must be nice!

 – Hvilke skeive saker brenner du for?

– Vel, hva er det jeg ikke brenner for, sier han smilende.

Men hvis han skal trekke fram bare én sak i år, mener han det må være skeive nevrodivergente.

– Jeg har egentlig følt på en slags indre uro i det skeive miljøet helt siden jeg ble en del av det. Det har til tider føltes utrygt å være nevrodivergent. Med det mener jeg at skeive nevrodivergente kan bli sanksjonert for å oppføre seg som man gjør.

– Da blir det umulig å være skeiv på en tilfredsstillende og god måte for meg.

Han opplever at det har vært veldig lite kunnskap om nevrodivergens i det skeive miljøet.

– Mange uskrevne regler og normer i det skeive miljøet er nevrotypisk kodet og kolliderer egentlig med nevrodivergent fungering.

Erfaringen er at mange nevrotypiske skeive ikke forstår ikke privilegier de benytter seg av når de sanksjonere nevrodivergente for å handle i tråd med seg selv.

– For å være fullverdig skeiv har man til tider måttet være nevrotypisk eller i hvert fall godta den nevrotypiske verdensordenen. Det mener jeg vi må få en slutt på.

– For å sette det litt i perspektiv: Man kan si at å tvinge nevrodivergente til å godta en slik verdensorden, er litt som å be skeive om å godta en cis- og heteronormativ verdensorden der man blir tvunget til å spille andrefiolin overfor det som blir ansett «standarden».

Dessuten, minner han om, så er det viktig å huske at skeive fanesaker er tett knyttet til nevrodivergens. For eksempel har han møtt mange transpersoner som har latt være å få utredning for autisme og annen nevrodivergens i frykt av å miste behandlingstilbud på Rikshospitalet.

– Der tror de fremdeles på myter om at autister ikke er i stand til mentalisering, eller evnen til selvrefleksjon, metatenkning og emosjonell innsikt i seg selv og andre. Den myten får dem til å tro at nevrodivergente ikke er i stand til å ta egne avgjørelser angående sin egen kjønnsidentitet.

Derfor er han glad for at blant annet HKS finnes.

– Myter om nevrodivergens ødelegger skeive liv. Der har det skeive miljøet vært altfor passive til.

– Det er på tide at det skeive miljøet tar tydeligere grep. Selv om solsikkebånd i Pride Parken er fint, løser det ikke helt grunnleggende problemet med nevrotypisk overmakt i samfunnet.

– Hva har du lest, sett på eller spilt i sommer?

– I sommer har jeg lest på to bøker. «Tavlefjellene» av Evan Boone og «Tarot – Lær å forstå kortene og deg selv» av Ida Jackson. 

Tavlefjellene, forteller han, er en novelleserie om ulike besettelser folk kan ha. Den første novellen tar opp måten man kan bli besatt av andre mennesker og groteske mord. 

– Evan Boone skriver godt og det var en glede å lese. 

– Det er også spennende når noen jeg kjenner debuterer som forfatter. Jeg har vært fan av Ida Jackson siden jeg leste «Morfar, Hitler og jeg». Hun skriver som en gud, og skrivestilen hennes er engasjerende og visuell.

Lervåg tror ikke vi kan spå med Tarotkort, men han tror folk kan finne trøst i symbolikken i kortene.

– Selv som ateist, mener jeg at det er mulig å få noe ut av kortene. De ulike kortene representerer ulike emosjonelle aspektene ved oss mennesker. 

– Hva vi tolker inn i kortene vi trekker, kan fortelle mye om oss selv. Kortene har som sagt aldri et standardsvar, men krever tolkning ut ifra vårt eget emosjonelle rammeverk.

Som en fan av hermeneutikken (tolkningslæren) og noen som har blitt utdannet i en hermeneutisk tradisjon, er tolkning av alt fra dataspill, bøker og ja, Tarotkort (og derav subjektenes følelser i møte med kortene), noe som er fascinerende ham.

– Slik Ida sier, finnes det ingen onde kort. Alle kortene vil oss vel. Selv store arkana Døden er god, og forteller oss at noe i livet vårt er «dødt» og at det er på tide å rydde vekk restene av det som var. Det kan være alt fra vennskap til et skriveprosjekt. 

Lervåg synes Jacksons forklaring om kortene er fascinerende, og han opplever at hun klarer å gjøre dem relevant for ateisten.

– Min fascinasjon med kortene dukket først opp etter å ha møtt på dem i dataspill jeg setter pris på. Det vil si Persona-serien og Cyberpunk 2077. Spill som jeg ellers har spilt på i sommer.

Det symbolske samspillet i Tarot har en slags emosjonell og kreativ verdi for ham. 

– Ikke alt som er virkelig er objektivt sant. Det finnes subjektive og personlige sannheter der ute som har verdi for menneskene det gjelder.

– Hvem er jeg til å dømme folk som trekker kort for å mane fram emosjonelle sannheter i seg selv? Tarot er helt ufarlig og kan ha bidra til folks emosjonelle vekst hvis de brukes på en sunn måte. Det er i hvert fall det jeg fikk ut av Ida Jacksons bok om Tarot.

Når det gjelder serier har han sett på en del anime. Han kan for eksempel anbefale «Train to The End of The World». Han kaller den herlig absurd. 

Av skeiv anime anbefaler han «Tadaima, Okaeri».

– Den kan fort bli til rar for enkelte, siden mennesker i Omegaverse fungerer litt som ulver og cismenn kan bli gravide, men i forhold til mange serier viser den sunnere skeive relasjoner enn det vi har sett i mange skeive animer. Skeiv barneoppdragelse for the win btw! 

– En som går nå, er «Twilight Out of Focus». Den har bare noen episoder på baken, men så langt den mest naturtro skildringen av homofile jeg har sett i anime.

Samtidig påpeker han at det er mye rar heterokoda skeiv anime der ute.

– Derfor er det fint å se anime som forstår det. En annen skeiv anime jeg har begynt å se på er «Senpai Is an Otokonoko».

– Det handler om den crossdressende mannlige studenten Makoto Hanaoka, som er i et kjærlighetstriangel med den biseksuelle jenta Saki Aoi og barndomskompisen Ryuji Taiga som er homofil og i skapet.

Serien utforsker skeiv forelskelse, kjønn og om å finne seg selv.

– Må man for eksempel være enten eller, eller er det rom til å si ja takk begge deler?

– Serien er fin så langt, men det er jo tydelig at den er preget av japansk kultur. Det betyr ofte kulturkræsj mellom vest og øst i måten man forstår skeivhet. Samtidig er den ikke giftig som eldre skeive animer.

I tillegg har han spilt litt forskjellige dataspill. Som vanlig er det snakk om en god del rolle- og eventyrspill.

– Hva skal du gjøre i høst?

– Jeg skal fortsette å jobbe som webredaktør for Sicra og endelig komme meg av uføretrygd. Målet mitt er å gi saldoen rom til å vokse, slik at jeg kan leve livet jeg har ønsket å leve.

– Å leve på uføretrygd gjør det umulig. Derfor skal jeg av uføretrygd og inn i jobb. Derfra kan jeg skape forutsetningen for å tjene så mye jeg vil. Både i jobb og kreative prosjekter.

For eksempel kan han endelig realisere litt forskjellige skriveprosjekter. Deriblant forfatterskap av bøker han har planlagt å skrive.

– I tillegg har jeg allerede begynt å planlegge flere arrangementer i samarbeid med Blikk knyttet til retorikk og debatt.

– Og jeg håper på å kunne videreføre samarbeidet med skeive funkiser om arrangementer om nevrodivergens.

 – Favorittsommerlåt?

– Tja, vet ikke helt om jeg kan si at jeg har en favorittsommerlåt. Musikksmak hos meg går i sykluser og endrer seg kontinuerlig. Å si at jeg har en klassisk sommerlåt passer ikke helt til måten jeg fungerer på.

– For meg er det nærmest umulig å velge en favoritt av noe. 

Det han derimot liker er å gjøre er å søke etter ny musikk, og da gjerne på andre språk enn norsk og engelsk.

– For eksempel har jeg utvekslet musikk laget av urfolk med Miriam Aurora Hammeren Pedersen. Til vanlig hører jeg også på mye japansk musikk. I tillegg har jeg blitt spesielt fan av Tinariwen.

– For meg er søken nesten som en slags filosofisk reise gjennom verden og meg selv. Å plukke ut en enkelt låt er derfor kontraintuitivt til den jeg er. 

Mulig det har noe med ADHDeren og autisten i ham, mener han, men livet hans er preget av konstant bevegelse og behov for stadig nye stimuli.

– Å sett seg fast på en evig favoritt går bare ikke. Ikke i livet eller musikken jeg lytter på.