Den britiske filmkunstneren Derek Jarman døde av hiv 19. februar 1994. Samme dag, 25 år etter sin død, ble han hedret med en blå plakett på Butlers Wharf Building i London.

Den britiske filmkunstneren Derek Jarman var ikke bare filmskaper, men også poet, maler og filmprodusent. Han er blitt kalt «den slemme gutten» i engelsk film, og er kanskje mest kjent for sine provoserende og realistiske filmer om livet som homo.

Blant de mange filmene han har skrevet manus til og produsert, finner vi «Caravaggio» (1986), «Wittgenstein» (1993), og hans siste film «Blue» (1993) som er basert på dagboknotater fra sykehusopphold de siste årene. Filmen er en hypnotisk film uten figurer, bare blåfarge i forskjellige nyanser som beveger seg til bakgrunnsmusikk.

Jarman laget også en rekke musikkvideoer, som kortfilmen «The Queen is Dead» (1986) for The Smiths, Marc Almonds «Tenderness Is a Weakness» (1984) og Pet Shop Boys-videoene «It’s A Sin» og «Rent» (1987).

På 25 års dagen for Jarmans død ble det satt opp en blå plakett på Butlers Wharf Building, 36 Shad Thames i London, et sted hvor Jarman har jobbet og bodd.

Foto: Peter Tatchell Foundation.

Blå plakett
En blå plakett er et skilt som settes på et bygning eller et offentlig sted for å fortelle om en kjent person eller hendelse som fant sted der. Ordningen stammer fra England, og er senere tatt i bruk i flere land, blant annet Norge.

English Heritage baserer seg på nominasjoner fra allmennheten. For at det skal være aktuelt å minnes en person med en plakett må det være minst tyve år siden personen døde, eller hundre år siden fødselen. Kriteriene for tildeling ble bestemt i 1954, og omfatter blant annet at personen skal ha vært fremtredende i samfunnet, ha gjort «viktige positive bidrag», ha hatt «eksepsjonell og fremstående personlighet» og fortjene nasjonal anerkjennelse.
Først i 1998 ble ordningen utvidet til hele England. Den første plaketten utenfor London ble avduket i Liverpool i 2000. Det er ikke alle byer som er med i ordningen, men mange setter opp egne plaketter. Det settes opp tyve nye plaketter i året.

Ståpikk og homosex
Derek Jarman fikk nyheten om at han var hiv-positiv i 1987, noe som i stor grad senere preget filmene hans. I 1990 lagde han den svært personlige og fengslende filmen «The Garden» som handlet om det å skulle dø av aids.

Derek Jarman var en av vår tids mest spennende og originale filmskapere. Nettopp det at Jarman alltid laget de filmene han selv ønsket uten å ta hensyn til verken filmindustrien eller samfunnet rundt ham, ga ham stor respekt i filmkretser. Jarmans filmer har påvirket filmskapere som Francis Ford Coppola og Gus Van Sant.

Jarman begynte å produsere filmer tidlig på 70-tallet. Han løp ofte rundt med et Super 8-kamera og tok bilder av det som skjedde i homofrigjøringens tidlige dager. Hans første helaftens spillefilm, «Sebastiane» (1976), inkluderte ren homosex, og skal visstnok være den eneste filmen med ståpikk som unngikk den britiske sensursaksa.

Jarmans egen fortid har i sterk grad preget alle hans filmer og bøker. Han har uttalt at «all kreativitet har røtter i ens egen barndom». Spesielt tydelig kommer dette frem i et stadig tilbakevendende tema i filmene hans; konflikten mellom stabilitet og forandring. Hans far var yrkesmilitær og svært autoritær. Derek Jarman sier om sin far at han «skapte min aversjon for autoriteter». Farens militære karriere gjorde at familien måtte flytte ofte, og Jarmans oppvekst besto av stadig nye privatskoler og nye venner. Både hans far og hans bestefar på morssiden var interessert i fotografering, og Jarman fattet tidlig interesse for kunst.

25 år som kriminell
Filmutdannelsen fikk han ved Slade Art School. Perioden på Slade var en overgangsfase i hans liv. Det var her han erkjente at han var homse, en erkjennelse som forandret hans syn på viktige ting i livet og som formet hans fremtid, både personlig og som filmskaper.

Om sitt liv som homofil i England med de lover og holdninger som eksisterer sier Jarman «at de første 25 årene levde jeg som kriminell og de neste 25 som annenrangs borger». Jarman tar opp homoseksualitet i alle sine filmer, men bare sjelden er det hovedtemaet. Derek Jarmans filmer er på en måte en forlengelse av hans eget liv, hvor det å være homo bare er en naturlig del av livet.

Derek Jarman bodde de siste årene i en leilighet i Charing Cross Road, midt i Londons sentrum. Da nyheten om hans død ble kjent, satte bokhandelen tvers over gata for leiligheten hans, opp et bilde av ham i utstillingsvinduet, og hundrevis av forbispaserende tente et lys på utsiden.

OutRage!
Da den prestisjetunge Blue Plaque ble avduket 19. februar på Butlers Wharf Building, 36 Shad Thames i London var menneskerettighetsaktivisten Peter Tatchell i Peter Tatchell Foundation, en av talerne.
«Derek var en personlig venn, og jeg jobbet med ham i mange år. Han var en engasjert tilhenger av lhbt-aksjonsgruppa OutRage! og ble i 1992 arrestert sammen med aksjonistene da vi forsøkte å storme parlamentet for å kreve at antihomo-lovene ble opphevet,» mintes Tatchell under avdukingen.

«Han minnet oss ofte om at han tilbrakte mesteparten av livet som kriminell under lover som forbød homoseksualitet. Han var en «trailblazer» på alle områder i livet og i kunsten sin. En sann innovatør. Et av hans favorittsitater var av Dorothy Parker: «Heterosexuality is not normal. It’s just common.» Jeg er beæret over å ha hatt Derek som venn og kamerat,» avsluttet Peter Tatchell.