– Det at vi er politisk uenige er ikke en overraskelse. Men vi kommer ikke så langt hvis vi skal bruke tid på å gjøre våre interne uenigheter til mat for de kritiske massene, skriver Kaja Glenne Lund i en kronikk. Etter åpningen av Europride med Solveig Horne, har kommet mye kritikk mot LLH i forhold til rasisme, organisasjons kultur og strukturene internt i LLH. Mye av denne kritikken mener jeg har vært berettiget, og Solveig Horne skulle ikke fått den taletiden. Men den måten kritikken har blitt rettet direkte mot enkeltpersoner, både i offentlige medier og på sosiale medier, er ikke metoder som gagner noen. Og jeg mener at det tvert imot er med på å svekke oss som bevegelse. På en workshop under Pride House som handlet om å bygge globale aktivistiske nettverk, ble det pekt på at intern krangling som medfører at folk blir utslitte og lei, bryter oss ned og stjeler fokuset på hva som er våre mål. Konstruktiv kritikk er viktig, det gjør at en bevegelse kan vokse. Men å utpeke syndebukker, og å gjøre politikk personlig i offentlig medier på den måten det har forgått denne uka, er ikke konstruktivt. Hvis LLH vil beholde sin integritet hos LHBTQI befolkningen i Norge, håper jeg at de vil ta kritikken som har kommet fram denne uka på alvor, men vi har alle et felles ansvar for å se til at de strukturelle endringene som må til blir gjennomført, og det er nå det begynner. Veien framover.
Så hvem er vi egentlig?
Mangfoldet blant oss som bryter normene for kjønn og seksualitet er enormt og umulig å samle i et ord eller en bokstavrekke. Vi prøver allikevel; LHBTQI. Lesbiske, homofile, bifile, transpersoner, queers og intersex/interkjønn. Om vi ser bort i fra andre faktorer som også påvirker våre liv og levekår, som for eksempel etnisitet, religiøs tilhørighet, klasse, funksjonsevne, er vi fortatt meget forskjellige og har forskjellige mål, interesser og problemer i hverdagen. Når vi legger til disse faktorene er vi enormt mangfoldige. Dette mangfoldet skal vi feire, ta vare på og bruke til vår fordel. Vår alles felles fiende er de samfunnsstrukturer og personer som gjør våre liv vanskeligere enn livet til en hvit ikke-religiøs funksjonsfrisk cis-kjønnet heterofil mann fra middelklassen med norsk statsborgerskap. Våre bevegelser jobber med alt dette, men med hovedfokus på kjønn og seksualitet. Vi er mangfoldige og det speiles godt i de forskjellige organisasjonene som jobber for saken vår. Det er vår oppgave å bevege samfunnet slik at vi alle kan leve gode liv med frihet til å gjøre det som føles rett for oss. Det at vi er politisk uenige er ikke en overraskelse. Men vi kommer ikke så langt hvis vi skal bruke tid på å gjøre våre interne uenigheter til mat for de kritiske massene. Vi kommer heller ikke noen vei om vi bryter ned hverandre og de av oss som står på og frem for saken.
Hvordan kan vi inkludere hverandre?
I en av de kritiske kronikkene mot LLH og Bård Nylund, som ble publisert i Dagbladet på fredag 27. juni skriver Katlham Aleksander Lie fra Skeiv Verden at LLH er en organisasjon som ikke representer homofile innvandrere. Rasismedebatten må tas på alvor, men det er mange grupper som er for lite inkludert i bevegelsen vår. Dette er noe vi må jobbe med, og som handler om hvilke premisser vi skal legger til grunn for inkludering. Det handler om interseksjonalitet, vi er alle individer med rett til å bli inkludert uansett økonomisk status, seksuelle preferanser, fysikk eller etnisitet. Diskusjonene som har foregått denne uka på Pride House, over bordene i Pride park, på Facebook og andre sosiale medier, har helt tydelig vist at vi må fortsette å diskutere. Hvis vi skal få til en forandring, må vi se på oss selv, våre egne miljøer, og hvordan våre egne fordommer og premissene fungerer. Det handler om oss alle, og vi må ta det alvorlig.
Hva kan vi enes om?
Det vi kan samles om, er ønsket om å forandre strukturene som er med på å undertrykke oss som en minoritet på den måten som det fungerer i dag. Det er vårt felles mål. Og det er det vi må fokusere på. Det handler om solidaritet for vårt mangfold og resten av verdens LHBTQI befolking, og for å få til det, må vi huske på hvem det er vi ønsker å forandre. For å bli en stor og slagkraftig bevegelse trenger vi å dra i den samme retningen. Og vi trenger å skape miljøer som er inkluderende for alle som ønsker å engasjere seg. Men vi kommer alltid til å være uenige om det politiske innholdet. Og derfor er det nødvendig med flere grupper som alle jobber på sin måte. fordi det skaper et mangfold iblant oss. Oslo Queer, Skeiv Verden, Skeiv Ungdom med flere er alle eksempel på det. De uavhengige gruppene som ivaretar forskjellige minoriteters interesser og perspektiver er uendelig viktig. Det eneste som forener oss er at vi alle blir definert som «annerledes» når det kommer til kjønn og seksualitet.
Hva er målet?
Metodene for å oppnå det vi ønsker- at LHBTQI personer i hele verden skal oppnå trygghet til å kunne være hvem de vil og hvordan de vil, er noe vi må diskutere hele tiden. Og vi vil være uenige. Men for å skape den forandringen vi trenger, må vi ta diskusjonene om oss selv på alvor, og å skape økt forståelse gjennom dialog og samarbeid. Vi må kunne jobbe på alle plan, både aktivistisk og byråkratisk. Å påvirke regjeringen er den tyngste delen av den jobben, og som den største LHBTQI organisasjonen i Norge, er LLH den organisasjonen som har størst påvirkningskraft. Vi må stole på at den største organisasjonen ønsker å være en organisasjon for alle, og det er vår jobb og vårt felles ansvar til å prøve og påvirke LLH til å bli det gjennom konstruktiv kritikk og engasjement. For å få til en endring, innebærer det selvfølgelig at den sentrale ledelsen i LLH vil ta kritikken alvorlig, og være villig til åpne dialoger og diskusjoner. Og det gjenstår jo å se om den store landsdekkende organisasjonen virkelig ønsker forandring, eller om det bare er tomme ord, men uansett har vi et ansvar på å fokusere på veien framover til å skape en bedre verden for LHBTQI befolkningen istedenfor å kaste bort tiden på å bryte hverandre ned. Kaja Glenne Lund
