Det gode liv på Costa Blanca

Publisert

Blikk Nett følger Thomas Skaalvik på hans reise i Europa. Denne uken har han fått et nytt syn på den norske kolonien i Costa Blanca. En av de tingene jeg var fast bestemt på før jeg la ut på turen i bobil med Hector, var å ikke stoppe i Frp-land - Costa Blanca. Og her sitter jeg da, leser dagsferske aviser fra Norge, spiser norske rundstykker med geitost på og lurer på om noe feiler meg og om jeg ikke må oppsøke en norsk lege, ta en norsk tannlegeundersøkelse og en norsk synsprøve. Jo da, her er de hele hurven. Fra nord til sør og, ung og gammel, syk og frisk. Visstnok rundt 12.000 av dem - et Norge i miniatyr som har priset ut leilighetsmarkedet og gjort spansk nesten unødvendig å lære. Og jeg skjønner dem godt. Alt er tilrettelagt for å nyte drømmen om solfylte Spania. Og det gjør de så visst der de sitter på fortauskaféene langs avenyen i Albir og får siste oppdateringer fra Norge, og en aldri så liten skarp en ved siden av. Mulig at ikke alle er ute på kafé - noen sitter vel også hjemme og tar inn Norge Rundt på parabolen sin. Nordmenn og andre innvandrere Jeg må innrømme det, det er deilig å gjøre alt som er norsk igjen. Ikke minst småskvaldre litt med hun Erna fra Trøndelag på den Norske Bokkaféen. Gjett om hun nyter solen og ringer hyppig hjem for å fortelle om hva gradestokken viser i øyeblikket. Hvor billig alt er og hvor godt hun har det. Jeg tror henne så gjerne - etter et langt og regnfylt liv på Støren. Her får hun alt på det norske supermarkedet og mere til enn hjemme på Samvirkelaget. «Det e itj til å tru, kor bra vi ha det her, nei». Jeg ymter forskiktig frempå at det går opp for meg hvor viktig det sosiale nettverket blant innvandrere på Grønland i Oslo må være, vel vitende om at det kan være en brennbar fakkel jeg hiver ut. For i bunn og grunn kan jeg ikke se den helt store forskjellen mellom her og der. Mennesker som søker felles kultur, språk og et sosialt nettverk de kan identifisere seg med. Men nei, der er nok ho Erna litt uening med meg, tenk. Og det kom jo ikke akkurat som noen bombe. «Nei», svarer hun, «disse fremmedelementan snylte på det norske samfunn, og utgjer en fali' trussel og burde aller fått komme innaførr landets grensa med denne her muslimske trua si. Nordmenn betale før sæ her og bidrar til sysselsætting og vækst og oppfør seg som skikkelige menneska. Det er noe ganske anna det ja!» Ja, ja - jeg konstaterer i hvert fall at paradoksenes tid ikke er forbi. Men la meg ikke skjære alle over en kam. Jeg er så heldig å få tilbringe noen dager sammen med en norsk familie, bestående av en svært så raus og viljesterk mor og hennes to oppvakte poder på henholdsvis 12 og 15 år. Den lille familien har tatt noen måneder fri fra jobb og hverdag i Norge for å realisere sine drømmer. Til det kreves både mot og handlekraft, og det står det respekt av. Jeg har alltid likt ungdommer. Det meste kommer rett fra leveren og er lite tilslørt. Følelsene går som en berg og dalbane og vitebegjærligheten er nærmest uendelig. Den yngste synes nok det er hyggelig å få en mannsfigur inn i huset for noen dager og svært så glad i Hector er han også. Han blir med på turer rundt omkring og koser seg som bare det. Og litt spørrende lurer han på om ikke mamma og jeg kanskje kunne passe sammen, liksom. Hadde vært fint med Hector og alt mulig. Ok, da får vi ta den runden med ham, tenker jeg, og forklarer litt om hvordan ting nå henger sammen. Jeg tror det går litt i ball for den unge teoretikeren og broren hans et par øyeblikk, men etter litt bråtenking ser det slettes ikke så galt ut. Nei, tvert i mot ser temaet ut til å fasinere, og hadde det vært noen barrikader i nærheten hadde de vel kløvet opp på dem også. Skal si tidene forandrer seg. Homsehjerner Den yngste fremlegger snart en teori hvordan alt dette kan henge sammen: I fosterstadiets begynnelse er vi alle kvinner, deretter utvikler vi oss fysisk til å bli mann og kvinne i løpet av de neste ni månedene. Men den mentale utviklingen har en annen bane. Menn utvikler normalt en hjerne som bruker ett område om gangen og kvinner hele hjernen samtidig og som har bredbånd mellom hjernehalvdelene. Og det er nettopp slik homser også er, bredbåndshjerner. Jeg liker teorien jeg, så jeg tar den til meg i mangel av andre. Hvordan lesbehjernen er utviklet tør jeg ikke komme inn på her. Det må være ille. Nåvel, vi må nok litt dypere til verks her. For det var dette med at homser er femi og lesber mannete. Moren er glad i fotball, tar gjerne en øl og ordner det meste praktiske selv. Ikke noe dilldall. Altså lesbetrekk. Hmmmm. Og gutta sjøl er blitt svært så bevisste i klesveien. Eldstemann bruker en haug med tid på å få stelt håret riktig og de kule tingene på rett plass. Litt jålete, men sånn er det. Homsetrekk. Ikke så lett det der å definere hva en straighting, lesbe og homse egentlig er. Moren ordner sporenstresk opp i saken og beordrer en liten psykoanalyse. Her skal det testes fra en bok om emnet hvordan hver og en av oss tenker. Mannlig eller kvinnelig. Frem med skjemaer og skåringstabeller. Rene Julenøtter med Roald Øyen. Moren kommer langt ut på kvinnesiden. Guttene sånn midt på treet og jeg langt ut på mannesiden (tiltross for at jeg nå skal ha bredbåndshjerne). Hvor pålitelig testen er skal jeg ikke si noe om, men at det etter hvert begynner å bli vanskelig å definere et menneske ut fra seksuell legning har sikkert gitt gutta noen tankepiller. Men en ting er vi ihvertfall grundig enige i. Morens lesbepizza må være verdens beste. Det er mange nordmenn som finner veien ned hit. Ikke minst Per Gunnar fra langt oppi Finnmark. Rullestolbruker og livsnyter. Kjører 550 mil alene. Overnatter i bilen på vei ned og er selvhjulpen på det meste. «Hvorfor i all verden sitte inne på institusjon oppi i det mørke nord, når jeg kan nyte solen på terrassen og suse rundt i den elektriske rullestolen? Her har jeg ekte livskvalitet og trives med livet». Jeg får så enorm respekt for slike mennesker som bare gjør det, og ikke lar seg stoppe av alle mulige advarsler. Det samme med det unge ekteparet i begynnelsen av 30-årene som har solgt hus og hjem og tatt med seg to småbarn for å starte en ny tilværelse. Ingen garantier for hva fremtiden vil bringe, ingen faste inntekter så langt, men nye studier og realisering av drømmer er i full blomstring. Jeg er sikker på at de kommer til å lykkes. De tør. Og ikke minst Cathryn fra Quebeck som jeg møtte i Nice. Hadde solgt hus, sagt opp jobben og satt familien i kok. Men avgårde dro hun mutters alene med sine to katter over Atlanteren og kjøpte en holk av en bobil i Belgia, med alle mulige feil og mangler. Men pytt - «me fix anything» - var parolen der hun småbannet og mekket i vei med oljetet hender og klær. Og videre til Hellas bar det. Drømmen var å bli reiseleder i Europa en dag. Jeg er sikker på at hun blir en fordømt god en. Det handler om å tørre, det handler om å ikke ha alle svarene på forhånd og ikke minst møte sine egne fordommer. Jeg har sikkert bøttevis av dem og gleder meg over hver gang jeg får et nytt syn på ting. Som for eksempel det norske Costa Blanca. Jo visst finner du Frp på Costa Blanca (og hvorfor ikke?) og Erna fra Trøndelagen, og gjengen halvdritings på fortausrestaurantene med caps på, men det er nok bare halve historien. Mangfoldet rår her som alle andre steder, og kanskje enda mer enn hjemme. Og kanskje er det to gutter som til daglig spiller Pokemon og elgitar på denne kysten som har fått øynene opp for at homser og lesber kan være så mangt? Uansett blir jeg noen ekstra dager. Nå også utsyrt med bredbåndshjerne. Thomas Har du lyst å sende Thomas en email, kan han nås på tskaalvik@mac.com

Powered by Labrador CMS