– At en hvit mann mener han vet bedre hva rasisme er, enn hva Skeiv Verden gjør, er i seg selv en grunn til å se nærmere på kronikken, skriver Martine Næss Johansen og Anna Nafstad, i kulturtidsskriftet MELK. Lørdag 10. september publiserte Blikk Nett en kronikk av Jostein Pedersen der han forsvarer Dean-Erik Andersens tolkning av Miriam Makebas «Quongqothwane (The Click Song)» under Skeive Sørlandsdager i år. At en hvit mann mener han vet bedre hva rasisme er, enn hva en stor skeiv organisasjon for etniske minoriteter gjør, er i seg selv en grunn til å se nærmere på kronikken.
La oss starte med kritikken
av Skeiv Verden, som Pedersen skriver at bør «velge kampene sine» og unngå å «krige mot sine egne». Saken er den at Skeiv Verden er en organisasjon for skeive med minoritetsbakgrunn.
Dette ER Skeiv Verden sin kamp
. Hvis ikke de tar opp kampen mot rasisme i alle ulike uttrykksformer, hvem skal da gjøre det? Å mene at denne organisasjonen skal se bort ifra rasistiske hendelser, handlinger og ytringer (særlig i settingen som det her er snakk om) for å unngå konflikt med hvite homofile, er å be Skeiv Verden om å beskytte hvite mennesker mot å møte sine egne fordommer. Dette er ikke, og bør overhode ikke, være organisasjonens hensikt.
Det påstås også at denne sketsjen har eksistert lenge
, uten at noen har reagert negativt på den tidligere. Pedersen ser ut til å tro at tiden er et slags rasisme-filter som for lengst har ryddet opp i det som er av grums. Realiteten er at selv om et fenomen har eksistert lenge, gjør ikke levetiden dette til noe hverken rett eller godt. Rasisme har eksistert veldig lenge. Og drag har lenge benyttet seg av dette, i varierende grad og med varierende hell. At hvite menn i London, Berlin og Oslo kan more seg med rasistiske vitser er ikke overraskende, men når skribenten sikter til arbeiderklassemiljøet i England for å påstå at rasisme er overvurdert, burde man se hvor bakvendt dette «argumentet» er. Bakvendt er det også å peke på at hudbleking foregår i Bollywood, som om dette «beviser» noe som helst. Bollywoods lyse hudtoner (blekningskrem) er et resultat av kolonitiden og kulturelt betinget, med et fokus på klassetilhørighet og et skjønnhetsideal satt av vesten. Med andre ord er dette et argument for at rasisme er et problem, fremfor et bevis på det motsatte. Bollywood hører strengt tatt ikke til denne debatten, hvis man ser bort ifra at å nevne denne bransjen understreker hvor dype sår rasisme skaper. Pedersen skriver i samme avsnitt at «Blackface» og «Whiteface» er det samme. Nei, det er det faktisk ikke. Debatten handler om Rasisme. Da er det Strukturelt. Rasisme er en -isme, altså ikke enkeltindividets fordommer, men fordommene som påvirker ovenfra og ned, strukturelt, som gjennomsyrer samfunnet og debatten. Det er «fordommer + makt».
Vi som er skeive kan gjøre narr av heteronormativitet,
det blir derimot problematisk hvis heterofile gjør narr av skeive. Her må vi holde tunga rett i munnen: fordommer går alle veier, men rasisme er et helt annet dyr. Heterofobi er ikke en strukturell undertrykkelse. Whiteface er ikke problemet. Rasisme er problemet. Rasisme eksisterer og hver gang vi (og når man ser på debatten, delinger og likerklikk på dette innlegget, så er «vi» hvite mennesker) sier at det ikke er rasisme er vi rasismefornektere.
Hva er rasisme egentlig?
Er det bare KKK og offentlig lynsjing? Er rasist noe man er eller ikke er, en gang for alle, eller er det heller noe man gjør eller lar være å gjøre, og dermed noe man opprettholder? Å forsvare rasisme er også rasistisk, da det er med på å styrke det rasistiske status quo.
Pedersen påstår videre at Andersen ikke gjør narr av Makeba
, men av det hvite publikum sin oppfatning av svarte kvinner. Her forsøker Pedersen altså å fremstille Andersens sketsj som en slags øvelse i meta-samfunnskritikk. Og ja, drag er karakterer som utspilles på en scene der publikum kan le av karakteren og samfunnet, men å påstå at publikum i denne settingen ler av seg selv og egen rasisme er å forvente mye (med tanke på debattens utvikling kan dette nesten sies å være ironisk). Og det er å forvente enda mer at vi i ettertid skal gå med på dette som en (bort)forklaring.
Pedersen står fast ved en slags forestilling
om at å være drag queen er å være undertrykket og at en drag queen dermed bare kan sparke oppover fra denne gitte posisjonen. Men saken er at uansett hvilken, eller hvor mange minoriteter du tilhører, vil det alltid være mulig å sparke nedover. Et eksempel er Eddie Murphys show «Delirious», som ble kritisert for å være homofobisk. Murphy er sort, men også en heterofil mann. Så, kan spøkene til Murphy være homofobiske? Selvfølgelig. Å tilhøre én minoritet betyr ikke at du umulig kan være undertrykkende ovenfor en annen minoritet. Å bære ett minoritetskort er ikke et «get out of jail freecard». Hvis poenget til Pedersen derimot er at drag shows er ment å være provoserende så er det opplagt at det finnes grenser. Det holder ikke at noen ler. Det holder ikke at noe er «morsomt». Vi vet alle at noen synes rasistiske og sexistiske vitser har potensiale til å være veldig morsomme. Men du kan ikke fremføre slike vitser, særlig innenfor det som skal være en «safe space», uten å akseptere kritikk i ettertid!
Uavhengig av hva hensikten med vitsen er
. Uavhengig av om noen i salen lo. Rasisme er ikke «ok» fordi noen synes at det er morsomt. Hvis du ikke klarer å være morsom uten å være rasistisk så bør du ikke arbeide med underholdning. Så hva om det er slik at Andersens sketsj ikke er «ment» å være rasistisk? Det er godt mulig. Avsenders ønsker og mottakers oppfattelse av en beskjed stemmer sjelden helt overens, det kan de fleste som har tatt et par studiepoeng i kommunikasjon fortelle deg. Og hvis avsender egentlig «mente alt godt» er dette positivt - fordi avsender da aktivt vil forsøke å gjøre det godt igjen, samt unngå å repetere den samme feilen, sant? Det må presiseres at motivasjon ikke er det sentrale når vi skal evaluere hvorvidt en handling var rasistisk eller ikke. Vi kan alle gå rundt og «mene godt», men allikevel si og oppføre oss på måter som undertrykker andre.
Noe Pedersen ikke nevner i sin kronikk
, men som andre er blitt fristet til å gjøre et poeng ut av, er at Andersen kritiseres fordi han er hvit. Og spørsmålet melder seg om det er slik at dette skal være avgjørende. Det at Andersen er hvit er faktisk veldig sentralt, nettopp fordi vi snakker om rasisme - noe som baserer seg på ytre kvaliteter: altså hudfarge. Å mene at hudfarge ikke spiller noen rolle er ikke riktig på grunn av hva diskusjonens essens er. Du er ikke rasistisk fordi du er hvit, men om du er hvit i huden og bruker ord (eller begår handlinger) som oppfattes rasistiske så er det umulig å se bort ifra avsenderens hudfarge. Akkurat som at det er forskjell på når kvinner sier «bitch» og når menn sier «bitch». Homofile som sier «faggot» og heterofile som sier det. Avsender er uløselig knyttet til beskjeden som sendes når denne kan oppfattes som undertrykkende ovenfor en utsatt demograf.
Så hvem definerer hva som er rasisme og ikke?
Når en organisasjon som Skeiv Verden uttaler at dette er en rasistisk handling, er det ikke opp til en hvit mann, uansett hvor homofil han er og uansett hva han mente med det, å si at «nei, det er ikke rasistisk». For definisjonsmakten kan ikke sitte hos hvite mennesker når det kommer til rasisme. Det er ikke å si at hvite mennesker skal være stumme, men vi kan ikke rope høyest. Vi må lære å lytte, med begge ørene, og det er vanskelig om man roper samtidig. Av
Martine Næss Johansen, forfatter og redaktør i det skeive kulturtidsskriftet MELKAnna Nafstad, kunsthistoriker og redaktør i MELK
