Homohymne fra discoens gudfar

 I 1977 skrev Bunny Jones, en heterofil svart kvinne, «I Was Born This Way», som en støtte til sine homsevenner og fikk den utgitt på Motown Records. Nå relanserer Mel Cheren, discoens gudfar, låta han håper blir en universell homosang. Pengene går til hiv- og aidsarbeid. 

 – Vi vil at homoene skal få sin egen låt. En som sier rett ut hva det handler om, forteller Mel Cheren (72) , grunnleggeren av West End Records, til Blikk.

Han forteller at plata blir sendt til både homo- og heteropresse, til alle store homse og lesbeorganisasjoner og til Pride-arrangører over hele verden.

– I motsetning til låter som «I Will Survive» og «I Am What I Am», er «I Was Born This Way» en ekte homolåt, sier Cheren stolt og forteller at de har satt av hele 2006 til markedsføring.

Han startet plateselskapet West End Records i 1976 som holdt til i de samme lokalene som Studio 54 i New York, og ga ut musikk som nå blir regnet som klassikere i sin sjanger. Den første utgivelsen var «Sessomatto» av Sesso Matto. Senere kom Karen Youngs «Hot Shot», en av tidenes mest selgende tolv tommere på vinyl. Andre klassikere fra er Loose Joints «Is It All Over My Face» og Bombers «Let’s Dance/Shake». Disse merittene har gitt Cheren kallenavnet «discoens gudfar».

– Jeg blir flau av sånne karakteristikker. Jeg er veldig glad jeg alltid har møtt folk som er smartere enn meg selv. Vi kan alle lære nye ting hele tida. Det er grunnen til at jeg er her fortsatt, sier Cheren til Blikk og forteller at nyinnspillingen av «I Was Born This Way» er en gammel drøm som nå går i oppfyllelse.

– Jeg har prøvd å få rettighetene i over ti år, men nå er papirarbeidet over og resultatet er ferdig.

Ros fra Pet Shop Boys

Ifølge Mel Cherens mening er «I Was Born This Way» av de beste danselåtene på plateselskapet Philadelphia på midten og slutten av 70-tallet.

– Jeg kjente Bunny Jones som skrev sangen og teksten hennes er like relevant i dag som den gang. Bunny er heterofil, og drev en hårsalong i Harlem før hun startet i musikkbransjen. Der hentet hun mye inspirasjon fra alle homsene som jobbet for henne. Helt siden originalen kom ut på Motown Records i 1977, har jeg hatt lyst på den. Jeg ble veldig glad da Bunny og sønnen hennes bestemte seg for å selge meg mastertapene. De var begge enige om at låta fortsatt kunne gjøre noe for homofiles kamp for like rettigheter.

– Er du overrasket over den positive responsen?

– Nei, egentlig ikke. Det som er morsomt er responsen vi fra dj-er og produsenter. Dj Gomi som er streit og har jobbet med store navn som Madonna og Cher, tok kontakt med én gang han hørte om utgivelsen. Han spurte oss faktisk om å få lov til å gjøre en remiks. Etter plata kom ut har også store navn som David Morales og Dimitri of Paris vært på tråden og sagt at de vil gjøre remikser.

– Chris Lowe fra Pet Shop Boys, har sagt at han «valgte I «I Was Born This Way» av Carl Bean til mikseplata «Back to Mine» for å gi styrke og håp til homser og lesber i verden som lever i land som er mindre tolerant mot homoseksualitet enn landet jeg selv bor i». Hva synes du om det?

– Det var jo helt fantastisk! At noen så store og med så stor påvirkningskraft som Pet Shop Boys skjønner hva vi prøver å gjøre er flott.

Dans mot sorg

Mel Cheren investerte penger i klubben Paradise Garage som åpnet i 1977. Her ble det festet hardt og utagerende helt til dørene lukket i 1987. Paradise Garage var sterkt inspirert av klubben The Loft og fokuset lå på musikken, ikke hvem du var som på verdens mest kjente discoklubb, Studio 54, som også åpnet i 1977.

Da hiv og aids for alvor slo ned i homsemiljøet i New York på begynnelsen av 80-tallet, donerte Mel Cheren en bygård til organisasjonen The Gay Men’s Health Crisis. Aidssaken har alltid vært en viktig kamp for Cheren som også er grunnlegger og leder for hjelpeorganisasjonen «24 Hours For Life». Inntektene fra «I Was Born This Way» går også til hiv- og aidsarbeid.

– Hvor plasserer du «I Was Born This Way» i dagens klima?

– Det var aldri en selvfølge at jeg skulle være i live i dag. Epilogen i selvbiografien min, «My Life and The Paradise Garage», handler om akkurat dét. Hele aidskrisa gitt hardt ut over homomiljøet, men jeg mener bestemt at vi ble brukt som syndebukker, sier Cheren som selv har mistet over 300 venner til aids.

– Men kan musikk forandre på noe som helst?

– Musikk og dans er ingen kur. Men dansing er viktig for å kvitte seg med stress. I stedet for å se på kroppen sin som en slagmark, blir man glad. Jeg danset bort smerten og sorgen i min egen mors begravelse. Jeg hadde også en venn som ba om at asken hans skulle strøs over dansegulvet på Sound Factory. Det sier sitt, ikke sant?