KIM FRIELE (1935-2021)

.

Karen-Christine «Kim» Friele gikk bort mandag 22. november 2021. Hun brukte mesteparten av livet på å kjempe for at du og jeg skal få elske hvem vi vil.

.

I forbindelse med Frieles bortgang, henter Blikk fram intervjuer og bilder fra hennes liv.

Under kan du lese Blikks intervju med Friele, i forbindelse med hennes 80-årsdag 27. mai 2015. Du kan også lese intervjuet Blikk gjorde med Friele etter at hun fikk Blikks ærespris i 2005. Flere av fotografiene er hentet fra Skeivt arkiv, som sitter på en rekke bilder fra Frieles private arkiv.

.

.

.

.

KJERRINGA MOT STRØMMEN

Dette intervjuet sto på trykk i Blikk 05/2015, i forbindelse med Frieles 80-årsdag.
Tekst: Kjersti Eidem Dyrhaug.

.

På denne solvarme dagen i april er det hakket mindre glefs i Kim Friele enn det pleier. Vaktbikkja har tannverk. Og svart boblejakke.

Det skulle være en enkel prosedyre, men nå gjør det vondt. Og attpåtil fant tannlegen ut at restene av en brysom visdomstann måtte opereres ut. Altså ny avtale. Ny togtur fra Geilo.

– Jeg har sikkert bare seks–sju år igjen, og da må det vel for søren være greit å gå i jorda med de der smulene som er igjen?

Ok, fortsatt glefs. Og varemerket; humoren. Kim gliser fornøyd over sitt eget motargument.

Tannlegen sa nei. Så nå står hun på plassen foran Nationaltheatret og tygger småirritert på den kommende prøvelsen.

Det var her hun for 55 år siden satt på en benk hver lørdag og speidet forgjeves etter menn med krøller som kalte hverandre Hansine, og kvinner med grå spaserdrakt og platåsko. Det ser annerledes ut her nå. Kim har ikke skotskrutet skjørt, og de spiller ikke musikk i paviljongen. Men man har fortsatt utsikt til damene på Karl Johan.

– Nei, nå skal jeg ta meg en røyk, men det får du ikke ta bilde av.

.

.

Fant redningen på dogulvet

Det var likevel ikke her det hele startet. Man kan spekulere i om det begynte i barndommen, med den vidløftige jenta fra det møblerte høyrehjemmet i Bergen. Hun som spilte hockey og eide lengdeløpsskøyter før noen av de andre jentene, men som også spjåket seg ut og sang vovete viser om lettsindige damer fra Peru i familieselskap.

Hun som fikk beskjed om at hun skulle holde «snasen» sin hvis ingen andre slapp til. Sagt med kjærlighet vel å merke. Hun som lærte av foreldrene sine at ingen skulle være utenfor og alle var like mye verdt selv om de var annerledes. Bortsett fra de på Folkets hus. Det ble for mye, så Kim måtte holde det hemmelig at hun sang med orkester der for å spe på lommepengene.

Men disse homogreiene, de startet på et dogulv på bergenstoget i 1960.

Det var der Kim fant den, annonsen for Admiralkroen i København. Et sted der HOMOSEKSUELLE møttes.

Kim hadde akkurat tatt ut separasjon fra Ole. Et ekteskap som hadde vart i to år, men som Kim kjente skurret allerede bryllupsnatten. Fin fyr, bare feil.

Kim ante ikke hva hun lette etter. Men annonsen på dogulvet var det nærmeste hun hadde kommet. Så hun pakket veska og dro. Prompte. Sjekket inn på misjonshotellet i Istedgate. Og ventet. Ventet til det endelig ble kveld nok til å gå ned til Pisserenden og Admiralkroen.

– Herregud. Det var som å komme hjem. Det var så fantastisk. Og jeg møtte en kvinne der. En god del eldre enn meg, jeg må innrømme det. Ferm, flott, og hun … ja….

– … plukket blomsten din?

– Ja, hun plukket blomsten min kan du si. Og da var det gjort. Da var det ingen vei tilbake.

.

.

Et liv i tjenesten

Det er 55 år siden Kim fant livslykken i Pisserenden. I år fyller hun åtti. Hvorav over femti av de årene i tro og innbitt tjeneste for homser og lesber, transpersoner og bifile. Vi som føler annerledes.

Hun var den selvstuderte røveren som ble leder av «Forbundet av 48» og Norges første offentlig åpne homo. Som en – ofte ensom – bauta sloss hun mot kriminalisering, diagnostisering, diskriminerende lover og generell urettferdighet.

Hun har sett maktkjipinger i hvitøyet, gått løs på både militæret og kjerka og aldri tatt et nei for et nei. Hun har stått på kilometervis av barrikader, vrengt opp låste dører og gitt kristenpolitikere hjerteinfarkt ved å bruke ord som pikk og dåse på Stortinget. Hun har igjen og igjen og igjen forklart uvitende journalister og meningsmotstandere at det faktisk handler om kjærlighet. Og menneskerettigheter. Hun kranglet med både venner og fiender underveis. Mest det siste.

Og hun har blitt hyllet. Kåret til æreshomo, slått til ridder og fått Fritt Ord-prisen.

– Det er en bra lærdom: Én eneste uskolert bråkmaker kan utrette store ting. Du trenger ikke være en hel hær for å forandre verden.

.

.

Homo 100 prosent

Har det vært et kall?

– Nei, bare sinne. Kall er uansett et pompøst ord. Husk at dette var mitt liv også. Jeg ville ikke behandles urettferdig.

– Hva er du mest stolt av?

– For meg er det absolutt viktigste avkriminalisering og fjerning av homofili som sykdomsdiagnose. Begge sakene jobbet jeg veldig hardt og veldig lenge for. Og så er jeg stolt av å ha holdt koken så lenge som jeg gjorde.

– Hvorfor ble du aldri politiker?

– Det er så mange andre som tar seg av alle andre. Men ingen jobbet utelukkende for å fremme rettigheter for seksuelle minoriteter. Hadde jeg stilt meg til disposisjon for eksempelvis Arbeiderpartiet, måtte jeg beskjeftiget meg med så mye annet. Men jeg ville jobbe homo 100 prosent av tiden. Og dessuten så du jo hva som skjedde med Wenche.

– Har det kostet noe?

– Ja, det har kostet litt helse. Det har blitt litt for mange sigaretter og litt for mange drinker. Tenk da jeg hadde kontor på Metropol. Da var det altfor kort vei …

.

.

.

Begynte med kaffe og kjøttkaker

Men la oss titte litt bakover igjen.

Det var ikke bare bare å få lov til å begynne å slåss for homoene. I 1960 hadde ikke Kim rukket å bli sint ennå. Hun var bare så innmari hypp på finne dem. Disse norske homoene.

Da hun endelig fant fram til Ormsund roklubb, der Foreningen for By og bygd holdt fest hver fjortende dag, slapp de henne ikke inn. Hun presenterte seg med fullt navn. Åpenhet ble for skummelt. Kim grein så snørra rant på Ljan stasjon. Men hun ga ikke opp. Og til slutt ordnet det seg. Hun slapp inn.

– Det var seks jenter der, hvorav fire var dritings. Og så var det gutta som hang med hodet og fortalte at det var ulovlig å være homo, og alt var trist og tenners gnissel. Hva?! tenkte jeg ... vi kan ikke ha det sånn. Så det var vel da jeg bestemte meg. Vi skulle ikke ha det sånn.

Kim leste alt hun kom over. Legebøker og leksikon. Og så stekte hun kjøttkaker og bar kaffekopper på festene. Det hendte også at hun måtte røske med seg en butch eller to for å jage unge heterofile pøbler som slo på døren og ville inn.

I 1964 møtte hun Gerd Brantenberg, og de bestemte seg for å gi ut tidsskriftet «Oss» på vegne av bevegelsen. Det hersket dog uenighet om det redaksjonelle innholdet. Gutta var mer opptatt av mannekropp og romerske statuer enn faglig tyngde. «Jeg orker ikke mer pikk», ropte Brantenberg. Kim skrev seriøse artikler.

.

.

I strupen på straffeloven

I 1966 skrev hun sin første kronikk i Dagbladet, under fullt navn. Hun stilte også opp i et portrett i et ukeblad. Folk trodde hun var gæren.

– Da jeg første gang kom ut i offentligheten, var det en som meldte seg ut av «Forbundet» av ren forskrekkelse. Jeg ga blaffen. «Vi skal ut og fortelle dem hvor skoen trykker.»

Etter dette var Kim som en grå katt inn og ut av Stortinget, slik hun selv beskriver det. Fra 1968 som leder i Forbundet. Homoene var fortsatt nervøse. Redd for at hennes åpne høylydthet skulle komme som en sviende backlash på dem selv.

«Du kommer til å gjøre dem sinte», sa de til henne. «Ja, det er akkurat det som er meningen», svarte Kim.

Det var faktisk mange homser som mente at hun ikke skulle forsøke seg på straffeloven. Den var jo tross alt en sovende lov. Greit nok at gutta ble taua, og Kim måtte opp for å hente dem i Åkebergveien. Men de ble ikke bura inne på ordentlig?!

«Ikke søren», tenkte Kim og dura opp til justiskomiteen for å fortelle dem at hvis ikke homsene skulle ut av straffeloven, så skulle i hvert fall lesbene inn.

– Da ble det stille gitt.

.

.

Nattlige eskapader

– Hadde du tid til noe flørt midt i all politikken, eller var du mest sint i buksedrakt?

– Å nei du. Det var mye flørting og moro. Masse gøyale fester på Venstres hus. Jeg hadde besøk av skjønne piker i leiligheten min på Ljan. Og jeg hadde en elskerinne i departementet. I sju år holdt vi på. Jeg ville ikke være kjæreste med henne, men hun var god i sengen. Og en gang våknet jeg opp på Hotell Astoria med seks kvinner i samme seng.

– Såpass?

­ – Ja, det var en annen brisk der, men alle ville være med, vet du.

Her er det fint å kunne legge til at det ennå var flere år til Kim skulle møte sin Wenche, så ingen trenger å rynke på nesen, men det kommer heller ikke som en overraskelse at Kim kaller syttitallet sin favorittepoke.

.

.

I klinsj med «rørsla»

Men tilbake til avkriminaliseringen – som fikk en litt uventet følge.

– Det var jo aldri bare meg som kjempet, men jeg var den eneste åpne, så da måtte de ta til takke med meg som talerør. Men etter avkriminaliseringen ble jo halve verden, om ikke åpne, så i hvert fall medlemmer av Forbundet. I ti år hadde jeg jobbet alene og lagt premissene, uten ta hensyn til noen. Så det var en overgang for meg å lide nederlag. Men jeg lærte meg demokrati etter hvert jeg også. Jeg har bestandig tatt mye plass. Og så lenge folk ikke har kunnet dokumentere at jeg tok feil, har jeg stått på mitt.

– Har folk ofte klart å dokumentere det da?

– Nei, ikke så ofte.

Før svaret har Kim nølt akkurat så lenge at man kunne mistenke henne for kledelig beskjedenhet. Nå flirer hun igjen.

Det har vært noen konflikter i «rørsla» opp gjennom. Den største var da Kim aktivt motarbeidet partnerskapsloven, etter selv å ha tatt initiativ til den. Fordi partnerbarnas rettigheter ble ofret på tampen.

.

Angrer på aidskrangelen

En annen var da aidsen kom til Norge. Kim mente at man ikke skulle bruke homobevegelsens surt oppsparte penger på informasjonsarbeid. Hun mente det burde være statens ansvar. Dette var ikke bare noe som angikk disse «soperne i Akersgata». Homsene syntes derimot hun var usolidarisk.

Det hjalp ikke at hun nektet å bli med på «dumme kondomkurs» og ytret ting som at homoer hadde plikt til å opptre ansvarlig overfor hverandre. Jobb gjerne opp appetitten ute, men spis hjemme.

– Jeg var nok, hva skal vi kalle det, litt moralistisk. Men det var en fremmed verden for meg. Jeg hørte om unge menn som hadde vært ute og knullet tolv på en natt.

– Du våknet jo selv opp i en seng med seks damer en gang?

– Ja, hmm … jo … uansett. folk var veldig rasende på meg. Og det kan jeg forstå. De tenkte sikkert «jævla lesbe».

– Er det noe du angrer på?

– Jeg angrer på at jeg ikke var anstendig og voksen nok til å rydde opp i alle misforståelsene rundt aidssaken. At jeg ikke tok kontakt med Kjell-Erik, Håkon, Kalle og resten av gutta. Jeg pleier å være god til å si unnskyld. Men jeg klarte det ikke. Det tok fire år før vi kommuniserte igjen, da det endelig kom hivpenger fra staten.

.

.

Lei av taushet og designerkjøkken

For en stund siden slo Kim opp med LLH. Meldte seg ut med brask og bram fordi hun mener at LLH har blitt sedat og tannløs. Blikk-abonnementet sitt har hun også sagt opp.

– Er du litt lei av homo?

– Nei, for guds skyld. Men jeg mener LLH er blitt ufarlig. Homobevegelsen er ikke lenger den bjeffende bikkja den burde være. De står der tause og ser en annen vei når Solveig Horne åpner Skeive dager, når Erna drar til Russland, når Dalai Lama må gå bakveien. De roper ikke om urett. Når det kommer til Blikk, så ble jeg bare så lei av mannesex og glidekrem og vakre kjøkken. Gud, så lei jeg er av det HTH-kjøkkenet.

– Noen mener at den norske homokampen har hatt fokus på juss og A4-liv og glemt det skeive og gøyale. Outsiderne og skrullene. Har homo blitt mainstreamet i hjel?

– Jeg forstår ikke hvordan grunnleggende juridiske rettigheter skal stå i veien for at du kan være alt det rare du er. Du må jo ikke gifte deg eller gå i militæret. Og drit i barn hvis du ikke har lyst på. Det å slippe å måtte kjønnsopereres hvis du er trans er jo også juss. Jeg synes ikke det er en kjedelig mainstreamrettighet. Ordet skeiv forstår jeg meg for øvrig ikke på. Jeg skjønner ikke hvorfor det ikke er festlig å definere seg. LESBE! Skeiv er ullent.

– Du har ikke bare blitt gammel og sur?

– Gammel er jeg. Men ikke sur.

.

.

Lavmælt feiring

Kim står foran regnbuekunsten på Oslo S. Tannverken og boblejakka har begge måttet vike, og nå skal hun blåse opp en gul ballong. Det skal jo lukte litt av bursdagsfeiring også dette intervjuet. Hun er jo tross alt et fyrverkeri og en festkaramell.

– Jeg er privilegert. Jeg har levd et fantastisk liv. Om ikke alt jeg har tatt i har blitt til gull, så har jeg fått til mye.

Men det blir ikke storfeiring denne gangen.

– Jeg har ikke hjerte til det i forhold til Wenche. Hun er ikke i stand til å bli med, og jeg hadde ikke taklet å se skuffelsen i fjeset hennes.

Wenche Lowzow. Kims store kjærlighet og livspartner i snart 40 år. Høyrepolitikeren som mistet karrieren fordi hun elsket Kim. Åpent. Sammen har de nærmest blitt selve symbolet på homokampen. To eldre damer i hver sin bunad.

.

.

Ikke bare to snille tanter

Nå går ikke Wenche i homotog lenger. Hun har demens og alderdommen gnager på helsa. I oktober flyttet hun til en omsorgsbolig. Da hadde Kim stelt for henne lenge på egen hånd.

– Jeg har vært kokk, medisindame og pleier i fire og et halvt år. Det har vært tungt. Jeg legger ikke skjul på at de siste fem årene har vært noe helt annet enn de 75 første. Wenche husker ikke så mye, og hun har ikke mye språk. Jeg har mistet min samtalepartner, men beholdt min elskede.

I omsorgsboligen har Kim gjort det aller beste for å gjøre det fint. Slept på møbler, hengt opp gardiner og dekorert veggene med bilder av tiårenes lesbefester og hoi.

– Og det husker hun, skjønner du. Når jeg peker på de forskjellige bildene, lyser hun opp. Du vet, vi har hatt det så mye gøy. Vi har reist og herjet og festet. Hatt faste venninnegjenger og årlige treff. Grillet og skravlet og badet nakenbad. Og noen ganger har vi vært så fulle at vi ikke har funnet hyttedøren. Vi er jo ikke bare to snille, gamle tanter i stakk.

.

.

Tomheten etterpå

Hytta på Haugastøl der damene bodde sammen i så mange år, er borte. Nå er det grandniesen til Wenche som har den. Kim prøvde å være der i fjor sommer, men det føltes umulig.

– Jeg klarte ikke å være der. Det ble for tomt. Og for mange akevitter. Og da får man det bare enda verre.

Det ble en stund for mange akevitter sånn generelt, så Kim prøver å begrense det nå. Men hvis det var tomt på hytta, er det like tomt hjemme.

– Nå er min viktigste samtalepartner meg selv. Jeg er alene for første gang på 40 år.

Det har vært noen tunge nedturer. Og det hender jeg våkner opp i angst. En ny dag. Hva bringer den?

Og hun synes venner forsvinner.

– Kanskje folk synes det er vanskelig å forholde seg til meg når ikke alt er på topp. Eller kanskje de tror at ingenting går inn på meg. «Hun gråter sikkert ikke i begravelser engang.» Men det stemmer ikke.

Det verste Kim vet, er julebrev. Upersonlig skryt om perfekte liv som ender i en liten signatur nederst. Ellers stille. Blæ.

– Livet har ikke vært perfekt i det siste. I år gråt jeg en skvett av de julebrevene. Neste år sender jeg dem rett i retur.

.

.

Et liv før døden

– Smaker du på skuffelse for første gang i livet?

– Ja, det kan du si. Selv om skuffelse er et ekkelt ord. Jeg er litt lei meg. Men jeg jo selvkritisk også. Hva kommer dette av? Tar jeg for mye plass?

Det er da man trenger gode venner som sier «Nå prater du for mye, Kim. Andre mennesker har også lyst til å slippe til». Jeg tar jo den. Wenche var også flink til det. Hun la en hånd på kneet mitt og så sa hun. «Lukk igjen munnen.» Da skjønte jeg det.

– Tror du at det er det det handler om?

– Altså, jeg kunne også vært flinkere til å ta kontakt. Men jeg har ikke hatt overskudd. Jeg tror også folk glemmer at jeg bor et sted der det ikke skjer en dritt. Min eneste sosiale kontakt blir damene på Rimi og polet.

Kim tar seg litt i det. Livet har jo tross alt også gule ballonger.

– Det er folk som er enestående også.

– Hvordan ser du for deg framtida?

– Jeg kan si hva jeg ikke ser for meg: bingo, lysbildefremvisning i pensjonistforeningen og dårlig pizza. Jeg vil ha biff indrefilet. Og så vil jeg reise mer.

– Tenker du på hva du kan få gjort når Wenche ikke er mer?

– Jeg innrømmer det. Du vet det er et liv før døden. Når jeg reiser nå, har jeg alltid en uro inni meg. Hva hvis jeg får en telefon i løpet av natta? Det hadde vært godt å slippe den. Det betyr ikke at jeg ikke vil beholde Wenche så lenge som mulig.

.

.

Ingen museumsgjenstand

En annen ting Kim ser for seg, er at hun vil fortsette å engasjere seg. Riktignok holder hun foredrag, svarer på mailer og åpnet i april sitt skeive arkiv i Bergen med salutt og kneløft, men hun vil mer.

– Jeg vil blant annet jobbe for eldre homoer. For at de skal kunne fortelle om livet sitt. Henge opp bilder. Ikke bli visket ut.

– Blir du fortsatt regnet med i homokampen?

– Jeg regner med at hvis man fortsatt vil vite noe om fortiden, så ringer man. Og jeg regner med at jeg også kan ta en telefon hvis jeg har et forslag. Jeg tror jeg for eksempel kunne hatt noen strategier i forhold til homofiendtlige imamer. Jeg jobbet så lenge mot kirken og de mørkemennene som måtte befinne seg der at jeg nok kunne gitt noen gode råd.

– Så du føler deg er ikke som en museumsgjenstand ennå?

– Hah, nei … Og det tror jeg ikke Kåre Willoch gjør heller.

– Om noen dager er du åtti. Tenker du at dette et sånt typisk intervju man gjør med folk som snart skal i pennalet?

– Haha. Kanskje. Men jeg blir ikke provosert av det. Jeg har en selvtillit i hva jeg har å bidra med. Og jeg drar ikke noe sted ennå. Men når jeg gjør det er det i vissheten om at jeg har levd et liv der jeg kunne tatt hver eneste dag om igjen. Og så vet jeg hva som skal stå på gravsteinen min:

«Her hviler en lykkelig lesbe.»

– Du vet, jeg vil alltid ha det siste ordet.

.

ÅRHUNDRETS HOMODRONNING (2005)

Dette intervjuet sto på trykk i Blikk 04/2005. Tekst: Kjersti Eidem Dyrhaug.

-

Under utdelingen av Blikkprisen 2004 lørdag 12. mars 2005, fikk Kim Friele tildelt Blikks spesialpris «Århundrets homodronning» for sin livslange innsats som menneskerettighetsforkjemper.

– Lokket må vel smelle igjen over hodet på meg før jeg holder tåta, proklamerte den nykronede homodronninga på Sentrum Scene, til stående og langvarig applaus fra et begeistret publikum som elsker sin dronning.

– Hva er du mest stolt av som homoaktivist?

– At vi på hver vår måte, sammen har fått løftet homofrigjøringen opp der den hører hjemme: På den politiske agenda. For min egen del er det vel at jeg har klart å holde koken i 43 år. Og så er jeg stolt av alt jeg har fått til, til tross for at jeg ikke har noen utdannelse. Jeg var en god sekretær etter å ha jobbet i forsikringsbransjen, men ellers er jeg en selvlært røver. Jeg var jo medlem av forbundet (Det Norske Forbundet av 1948, forgjengeren til FRI. Red.anm.) i ni år før jeg fikk jobb der. Det synes jeg er en fin blomst i vårt demokrati: At man ikke behøver å være annet enn en enkel kjeftesmelle og likevel klare å forandre ting.

.

.

En steil person

– Hva er det viktigste du noen gang har gjort?

– For meg er det viktigste som har skjedd avkriminaliseringen og fjerning av homofili som en sykdomsdiagnose. Begge sakene jobbet jeg veldig alene med – lenge.

– Andre vil kanskje si at partnerskapsloven er det viktigste?

– Jeg begynte å jobbe iherdig for en partnerskapslov allerede i 1982, men senere endte jeg opp med å kjempe mot den fordi den fraskrev homofile og lesbiske rettigheter som adopsjon og stebarnsadopsjon. Ingen partnerskapslov uten barna, mente jeg.

– Er det noe du angrer på eller ville gjort annerledes?

– Ja, men det forutsetter at jeg da visste hva jeg vet nå. Jeg ville kanskje ha taklet min konflikt med forbundet annerledes og vært litt lettere å ha med å gjøre. Jeg er jo uansett en steil person, men jeg har blitt mykere i kantene med årene. Ellers kan jeg ikke si at det er noe homobevegelsen har gjort, som jeg angrer på.

.

.

En del av gamet

– Hvordan ville homo-Norge vært uten deg?

– Sikkert et fargerikt fellesskap. Det virkelig ergerlige med å bli gammel og skulle dø, er at jeg jo ikke får sett hvordan folk klarer seg uten meg.

– Hva har vært det vanskeligste med å være synlig homo i alle disse årene?

– Det høres sikkert tullete ut, men jeg synes ikke det har vært noe vanskelig. Kanskje jeg er tett i boksen.

– Men du har vel opplevd trusler og sjikane?

– Ja da, men det er jo en del av gamet. Det er jo alltid de som er ekstremt uenig og nærmest framstiller oss som om vi spiser barn, men de der erkereligiøse har jeg bestemt meg for å aldri ta fatt i. De endrer aldri mening. Vet du, jeg har rett og slett ikke legning for å fordype meg i problemer.

– Fortell om den beste tilbakemeldingen du noen gang har fått?

– Et par ganger har jeg blitt stoppet på gaten av et menneske som har sagt: «Du kjenner ikke meg, men vi har pratet sammen en gang. Hadde du ikke tatt deg tid til meg den gangen, hadde jeg aldri fått et så godt liv som det jeg har.» Det er fantastisk at jeg har stimulert et menneske til å si ja til seg selv. Formelle rettigheter blekner i forhold til at et menneske har turt å være lykkelig. De møtene har gjort meg så ufattelig glad.

.

.

– Vi trengs alle sammen

– Hvilken pris har betydd mest for deg?

– Jeg har jo fått dem under forskjellige omstendigheter og på forskjellige tidspunkter. Fritt Ord-prisen jeg fikk i 1978 har vel betydd aller mest. Den tror jeg alle homoer følte de hadde en bit i. Det var en triumfens pris. En anerkjennelse av at en undertrykt gruppe hadde benyttet seg av det edleste våpen som finnes: Det frie ord. På den tiden ble vinneren kåret gjennom en avstemning blant alle som jobbet i Narvesen-konsernet og det var hemmelig hvem som vant helt fram til siste stund. Jeg har hørt via omveier at det ble et helvetes spetakkel i komiteen da det ble klart at jeg vant.

– «Homoenes Ærespris» som jeg fikk under homodagene i 1993, samme år som partnerskapsloven ble innført, var også spesiell fordi den kom som en kontrast til konflikten jeg hadde hatt med forbundet. Den kom fra noen som ikke hadde deltatt i diskusjonen. Noen som var yngre enn oss. For meg symboliserte den at vi nå må legge krangelen bak oss og gå videre. Vi trengs alle sammen. Den symboliserte fred.

.

.

Trofaste slitere

– Er det viktig at homoer gir priser og påskjønnelser til hverandre.

– Ja! Vi er en liten gruppe, og mange av oss er trofaste slitere. Det er ikke alle du ser heller. Noen prater, mens andre skriver, planlegger, lager show, syr kostymer, gjør alle de tingene som gir oss et felleskap og masse moro. Jeg skulle ønske alle kunne få en pris. Tilbakemeldinger gjør oss godt. Jeg tror det er helt nødvendig for utholdenhetens skyld. Men alle kan ikke få hovedrollen samtidig. Det betyr ikke at alle andre er statister. Selv Wenche Foss kan ikke spille Ibsen alene.

– Hva betyr mest for deg i livet?

– Det er det da ingen tvil om…!? At Wenche holder av meg og ut med meg. Det som er det største i livet mitt er at jeg virkelig vet hva det vil si å elske noen av hele sitt hjerte.

– Hvordan er det å sitte modell for kunstneren Nina Sundby som skal lage byste av deg?

– Jeg går da til denne hodedamen, eller hodejegeren som jeg kaller henne. Og jeg har bare et krav, jeg må bli absolutt vakker. Men jeg blir faktisk litt brydd. Mange har sikkert vanskelig for å tro på det, men når det gjelder ros og festivitas, så blir jeg litt sjenert. Når jeg likevel skal stå på sokkel, så håper jeg bysten kan symbolisere: «Ikke gi opp! Ikke la deg tråkke på!», som er mine slagord i livet.

.

.

Å ligge med alle fire beina i været

– I takketalen etter utdelingen av Blikkprisen, sa du at du skal bruke hele juni til «å ligge med alle fire beina i været og ikke mene en dritt». Skal du slutte å være kjeftesmelle?

– Nei, det gjør jeg nok aldri. Det går så lett fyr i meg. Jeg kommer alltid til å mene, kjempe, holde foredrag, undervise konfirmanter, engasjere meg og uttale meg, men jeg skal prøve å være litt mer selektiv. Jeg skal også gjøre ferdig arkivet jeg har samlet i 43 år. Jeg har 45 permer med homostoff, esker, bokser, bånd, teiper og videoklipp. Hadde det ikke skullet til Riksarkivet, kunne jeg laget museum.

.

Å ha med fortiden inn i framtiden

– Er det behov for en ny Kim Friele?

– Ja! Det er alltid behov for en som kan skrike opp. En som stortrives i rollen som vaktbikkje. Den glimrende SV- politikeren Siri Hall Arnøy er en sånn type som jeg har sansen for. Det som bekymrer meg litt, er om det kommer til å vise seg at vi ikke har lært noe av historien. Mange tror at frihet er noe du får ved fødselen og bare beholder. Men man må aldri slutte å kjempe. Vi må ha med fortiden inn i framtiden. Vi må passe på å låse døra om natta ellers kommer Bondevik eller en annen mørkemann og tar noe fra oss igjen. Vi må holde opinionen på vår side. Gjør vi ikke det, kan de gjøre hva de vil med oss.

– Hvordan vil du bli husket?

– Jeg håper jeg blir husket for mitt gode humør, for det synes jeg at jeg fortjener. I tillegg vil jeg bli husket for min rettferdighetssans og mitt arbeid for menneskerettigheter. Homosaken har alltid representert for meg et genuint ønske om å gjøre vel. Livet har lært meg hvor mye angst mennesker bærer på.

.