– Vi var radikale feminister

BLIKK: Hva var bakgrunnen for at dere gikk ut i gatene den dagen?

ÅS: Markeringen av det som også kalles Stonewall-opprøret het i begynnelsen Christoffer Street Liberation Day, og ble forkortet til 27. juni på samme måte som vi sier 1. mai og 8. mars. I Oslo var det DNF-48 som i 1974 sto for den første markeringen. Dette var ikke et demonstrasjonstog, men et arrangement på Universitetsplassen som samlet ca. hundre personer. Jeg husker at Ulla Spansdahl, som også var nyfeminist, og Martin Strømme, som ble aktiv i Soperligaen, holdt to av appellene. Men de første offentlige demonstrasjonstogene på denne dagen var det særlig Kvinnegruppa i DNF-48 som var pådriverne til. Kvinnegruppa ble dannet etter et rabaldermøte på Venstres Hus rundt nyttår 1973. Vi var lesbiske og vi var radikale feminister. Vi var en del av den nye kvinnebevegelsen som bekjempet usynliggjøringen av kvinner i alle fora. Lesbiske var lite synlige i homobevegelsen, så her var vi aktivt med for å skape en ny positiv åpenhet, og det gikk etter hvert opp for oss at mange av homsene rett og slett opplevde dette som truende. Kvinnegruppa ble møtt med sterk motstand fra den mannsdominerte homobevegelsen fra den ble dannet og etter hvert på det meste vi foretok oss av enkeltmenn, på møter, fra styre og stell og i internblader. Motstanden kom også fra medlemmer av partiet AKP-ml, som var aktive innad i DNF-48 og var opptatt av å slå ned på alt de mente var «homosjåvinisme» og «lesbisk ekstremisme» – som var deres ord på den politiske aksjonismen vi sto for.

AKP-erne i DNF-48

BLIKK: Hva skjedde på St. Hanshaugen?