’’ Vi er en minoritet som har overtrådt noen rigide grenser. Det gjør vi ikke ustraffet.

I APRIL BLE HUN invitert til mottakelsen hos statsminister Jonas Gahr Støre, der regjeringen offentlig beklaget statens behandling av homofile før og etter avkriminaliseringen i 1972. På talerstolen snakket Vigdis Bunkholt om fortiden og sa at hun ble opptatt av ordet unnskyldning. «Jeg skal være ærlig og si at jeg har ikke alltid har forstått hva det betyr å få en offisiell beklagelse», sa hun, før hun også siterte tidligere statsminister Jens Stoltenberg, som ved regjeringens beklagelse til de norske jødene sa: «Like viktig som å beklage, er å lære».

– Unnskyldningen fra regjeringen, lovendringer og psykiatriske revurderinger, de er viktige, men det er nok det som skjer i det små, i det daglige, som avgjør hvordan vi har det med oss selv.

«Pen og ordentlig»

Vigdis Bunkholt vokste opp øverst i Dalsbergstien i Oslo, midt mellom Bislett og St. Hanshaugen, i det hun kaller et «hyggelig og konservativt hjem». Hun var nummer tre i søskenflokken, med to søstre, begge en del år eldre enn henne selv. Faren var redaktør i Aftenposten og hun fikk tidlig interesse for klassisk musikk. Men allerede som barn, gikk hun mot strømmen.

– Jeg brydde meg veldig lite om å være småpikete. Da jeg gikk på folkeskolen på Ila, måtte jeg ha sløyfe i håret. Om morgenen var jeg vel ikke kommet lenger ned enn til andreetasje i oppgangen før sløyfa var av.

Hun var også fysisk sterkere og mer aktiv enn de fleste av jentene på skolen.

– Det var ikke særlig populært. Jeg hadde forferdelig lyst til å være gutt siden de aktivitetene guttene holdt på med, passet meg så mye bedre.

Men som tenåring hadde hun blitt en «pen og ordentlig» jente som gikk i foldeskjørt, pen genser og skaut. Hun beskriver den unge utgaven av seg selv som pliktoppfyllende og opptatt av studier, idrett og pianospill, men gikk fortsatt mot strømmen. Hun var bare 19 år da hun ble medlem av Det norske forbundet av 1948.

Brevet i 1955

Barndomshjemmet hennes lå et steinkast unna Bislett hospits i Dalsbergstien 21 der Forbundet ble stiftet i 1950. Året etter ga de ut sin første informasjonsbrosjyre, «Hva vi vil», der de skrev at deres hovedoppgave var å «forsvare de menneskelige rettigheter for den minoritet i samfunnet som utgjøres av mennesker med homo- og biseksuell innstilling til kjærlighetslivet».

– Rykter går, så jeg visste at det foregikk noe der. Jeg visste etter hvert ganske godt hva Forbundet var. På den tiden var jeg 14-15 år, men med årene ble det tydeligere og tydeligere for meg hva min retning var.

Da venninnene etter hvert fikk seg mann, barn og hus, følte hun seg mer og mer utenfor.

– Hva skulle jeg bidra med når venninnene mine snakket om gardinstoff og barn?

I 1955 bestemte hun seg derfor for å finne «sine egne» og sende et brev til Forbundets anonyme postboksadresse. Men den gangen måtte nye anbefales av to personer for å bli medlem.

Nære venner

Snart ble hun kontaktet av Arne Heli og Øivind Eckhoff, to av grunnleggerne av Forbundet, på den tiden henholdsvis 31 og 39 år gamle.

– De inviterte meg hjem til seg. Vi drakk kaffe og pratet, Øyvind spilte piano. Jeg hadde aldri vært hjemme hos et homofilt par før. Det var udelt hyggelig. Vi forble nære venner fram til de døde, forteller Bunkholdt.

To år senere ble hun valgt inn i styret i Forbundet, og arbeidet blant annet med å lage en brosjyre om homofile som ble lagt ut på legekontorer, videregående skoler og andre steder der folk ferdes. Hun var styremedlem i tre perioder i årene 1958 til 1962.

Allerede fra 1951 drev Forbundet møtevirksomhet i klubbhuset til Tåsen Idrettslag som de hadde fått leid under pseudonymet Foreningen for by og bygd. Midt i uka arrangerte de seriøse møter for medlemmene. Kampsakene var allerede da å få fjernet paragraf 213 som forbød sex mellom menn, og å få avskaffet homofili som psykiatrisk diagnose.

– Men møtene våre på Tåsen gikk i to spor, kan du si. På møtene tidlig på kvelden kom det få folk, men på festene etterpå kom de strømmende.

Det store pusterommet

Ifølge Bunkholdt var det ikke så mange som var interesserte i å komme to timer i forveien for å høre om verdenssituasjonen før festen begynte. Selv deltok hun på begge deler.

– Yte og nyte! Mitt protestantiske ethos.

– Ble det for mye fest, synes du?

– Nei, det skulle bare mangle. Endelig fikk vi et sted hvor det var mulig å farefritt møtes. For de aller fleste var festene det store pusterommet. Endelig kunne du klemme på noen og danse sammen. Det gikk mye i Carpenters og Beach Boys, mener jeg å huske. Det var også mye drikking, mye medbrakt, og kanskje litt ulovlig småsalg av alkohol. Og selvfølgelig episoder med sjalusi og gråting.

– Du flørtet vel litt du også?

– Ikke på den tiden, men tidligere hadde jeg vært i et forhold som varte i et par år. Hun og hennes partner er nå en av mine aller nærmeste venner. Vi skiltes i full forståelse. Jeg hadde mitt, og hun var betydelig mer artistisk og blomstrende, sier Bunkholdt og smiler.

Mye dramatikk

Sikkerhetsreglene på møtene var strenge den gangen. De som hadde med seg en gjest, måtte si ifra flere dager i forveien. En kveld møtte Bunkholdt en gammel klassevenninne der.

– Hun visste at jeg studerte psykologi, og trodde at jeg var der for å observere. Det falt henne ikke inn at jeg var lesbisk. For jeg kom jo fra en så pen familie, at der fantes det nok ikke noe sånt.

På 1950- og 60-tallet måtte Forbundet flytte møtene til Ormsund roklubb utenfor Bekkelaget i Oslo.

– I løpet av studietiden var jeg med på en del fester der, men jeg syntes det var et kleint miljø. Det var forsøk på å følge det seriøse sporet da også, men festene på Ormøya var store og det ble mye dramatikk. Gutta drakk og grein, og jentene drakk og sloss, for å si det litt fleipete.

I tiden før avkriminaliseringen måtte møter skje i det skjulte. Mange homofile og lesbiske fikk kontakt med hverandre gjennom kodete annonseinnrykk i avisene.

– Jeg husker at det en gang sto «Olivia, Stephen søker deg». Det er hentet fra boka «Olivia», og fra Radclyffe Halls «Ensomhetens brønn» der hovedpersonen heter Stephen. Som lesbisk skjønte du veldig godt hva det betød.

En «karakterforstyrrelse»

Noen år senere da hun var midt i psykologistudiene, begynte hun for alvor å interessere seg for «diagnosen homoseksualitet». Dette var 20 år før homofile ble «friskmeldt» av Norsk Psykiatrisk forening i 1977, og av Sosialdepartementet i 1982.

– Det var først i studietiden at det gikk opp for meg at det fantes en diagnose. Jeg slo opp i mine tykke bøker for å finne ut av hva det betød. Jeg var nødt til å se at det sto der. Det som virkelig skremte meg, var at homofili ble kategorisert som en «karakterforstyrrelse». Da tenkte jeg først og fremst på psykopater og alt det vonde som det innebærer. Jeg tenkte: «Er jeg virkelig så skadet som det? Når skal det ha skjedd?» Inntil da hadde jeg vært på født sånn-siden, og tenkte: «Er jeg nødt til å gå over på blitt sånn-siden?»

På slutten av studietiden ble hun skadet i en alvorlig bilulykke og lå på sykehus i flere måneder.

– Da jeg ble lappet sammen og fikk tid til å tenke, så jeg alt i et litt nytt lys. Psykiatrien må også sees i lys av sin samtid. I et historisk perspektiv begynte det å ane meg at jeg kanskje ikke var så skadet som jeg trodde. Jeg var heldig som hadde mulighet til å tenke videre på det, men andre må ha slitt enormt med dette. De som bare hørte psykiatriens autoriteter omtale dem som nevrotiske og psykopatiske.

Homokampen før Kim

Det har blitt skrevet mye om Kim Friele, både før og etter hennes død i november i fjor. Hun ble på mange måter homokampens ansikt utad. Pionerarbeidet i Forbundet i årene før Kim kom på banen, har fått lite oppmerksomhet i ettertiden.

– Den tidlige historien om homokampen har kommet i skyggen av Frieles tid og alt som skjedde etterpå. Jeg har brukt det jeg måtte ha av stemme til nettopp å minne om at den tidlige innsatsen i Forbundet også var viktig og beundringsverdig. Men jeg synes det har vært vanskelig. Den tidlige historien skjedde i stillhet særlig å grunn av kriminalisering, mens Kim og hennes medkjempere gikk åpent ut og slåss. Dermed kunne det bli mer betydelig mer oppmerksomhet rundt det som skjedde.

Men hun påpeker at miljøet alltid har hatt ikoner og frontfigurer, homofile som har fått til noe, har blitt berømte og har klart seg bra.

– Kanskje skyldes det at folk trenger noen å speile seg i? «Er han eller hun bra, så er vi også bra». Og kanskje er det slik Kim er viktig slik også: «Se hva hun klarte, se hvor tøff hun var!».

Wenches åpenhet

Selv om kvinner som har sex med kvinner, aldri var rammet av paragraf 213, og teknisk sett aldri har vært kriminelle, hadde forbudet stor innvirkning også på lesbiskes liv.

– Vi var usynlige. Vi var i skapet alle sammen. Vi som jobbet med paragraf 213, så for oss et åpent liv som en fjern mulighet, men jeg tror ikke vi noen gang så for oss en tilværelse i nærheten av det vi har i dag.

Muligheter for å leve åpent, ble tydeliggjort da Wenche Lowzow kom ut i 1979 og ble Norges første åpne homofile stortingsrepresentant, mener Vigdis.

– Det gjorde nok en ganske stor forskjell, både for meg og for andre. Og der kan du snakke om pen vestkantdame! Hun ble skjøvet ut av Høyre i 1985, selv om Willoch latet som om det slett ikke skjedde. Etter at hun kom ut, kom det motreaksjoner, ikke minst fra det politiske miljøet: «Var nå dette nødvendig da? Kunne du ikke holde dette for deg selv?» Jeg tror de dårlige reaksjonene som kom på Wenches åpenhet, førte til en del sympati.

Den store kjærligheten

70-tallet var tiåret for seksuell frigjøring, opprør og feminisme. Også homobevegelsen ble påvirket av samtidens venstreradikale tidsånd og skarpe politiske motsetninger. Forbundet ble etterhvert splittet i flere fraksjoner. Blant annet brøt flere feminister med Forbundet, som de mente var altfor mannsdominert, og startet opp Lesbisk bevegelse i 1975. Men Bunkholdt var ikke blant disse.

– Dette hadde delvis praktiske årsaker. Jeg var ferdig utdannet psykolog og flyttet til Bergen der kom jeg inn i et fagmiljø. Da jeg kom tilbake til Oslo, hadde fragmenteringen allerede skjedd, og det interesserte meg ikke. Jeg var blitt opptatt av andre ting. Jeg var fortsatt medlem og var på et og annet møte, men jeg skulle også være lærer og undervise.

På begynnelsen av 70-tallet hadde hun møtt sin store kjærlighet på jobben på Norges kommunal- og sosialhøgskole. Solveig var sosionom og pedagog og leder på linja der Bunkholdt underviste.

– Solveig trodde først at jeg var en pen vestkantfrue, gift med to barn. Jeg selv tror nok at jeg var litt androgyn, men kanskje skyldtes oppfatningen hennes språket? Eller interessene mine? Men jeg skjønte med en gang at det var noe med henne. Jeg la merke til små tegn, som måten hun satt på og hvordan hun holdt sigaretten. Jeg hadde et trenet øye, for å si det sånn.

Damene i Svensenga

De bestemte seg for å bli kjærester under et arbeidsseminar på Røros.

– Vi satt overfor hverandre ved et bord og smilte en del til hverandre. Det signalet tok hun. Heldigvis. Etter det var vi kjærester i to år før vi kjøpte huset vi nå bor i. Da hadde vi allerede bodd hos hverandre i to år, så vi kjente hverandre godt. Min meget konservative søster synes det var veldig praktisk at vi flyttet sammen: «Det er jo ikke så greit å ha et helt hus alene», forteller Bunkholdt og smiler.

Etter å ha bodd sammen i flere år, fikk de et eget klengenavn i nabolaget.

– Ungene kalte Solveig og meg for «damene i Svensenga», og kom ofte innom for et eple og en prat.

En kardinalfeil

Bunkholdt er pensjonert psykolog og tidligere spesialist i klinisk psykologi. Hun har drevet undervisning og veiledning i en årrekke og skrevet flere bøker om barnevernsarbeid.

– Du kan si at det er en parallell mellom arbeidet mitt i Forbundet og karrieren som psykolog, og arbeidet med barnevernsbarn og deres familier. Vi visste at vi jobbet på vegne av mange som slet mye mer enn det vi selv gjorde, sier Bunkholdt og påpeker om at det fortsatt er vanskelig å komme ut av skapet.

– I diskusjon med studenter har jeg tatt opp hva de oppfatter som forskjeller mellom heterofiles og homofiles/lesbiskes erfaringsverden, og har blitt møtt med en viss forskrekkelse og påstander om at «det er vel ingen forskjell, vi er da like?». Dette tror jeg blir helt galt. Å være «utenfor A4» må behandles som det minoritetsproblemet det er. Meningen er nok god, ikke å såre noen, men det har liten hensikt å late som om ingen er forskjellige. Det er en kardinalfeil. Skyver du minoritetsproblemer under teppet, gjør du det bare vanskeligere for oss.