’’Jeg var ikke forberedt på å gråte så mye

Skippy: Jeg var ikke forberedt på å gråte så mye. Det var en veldig fin film! 

Omar: Noe av det fineste med den, var at den var så relaterbar. Jeg er selv åpen skeiv muslim og har familiebakgrunn fra Pakistan. 

Zakarias: Jeg har bodd på Østkanten i store deler av barndommen, min far er marokkansk, så halve familien min er muslimsk. Og det var veldig mye jeg kunne kjenne meg igjen i. 

Blikk: Hva var det dere kjente dere igjen i?

Skippy: I familiedynamikken. I de sterke reaksjonene hvor det blir reagert før det blir tenkt. Det så vanskelig ut, men så klarte de med tiden å finne en løsning på det.

Zakarias: Dialogen, og språket de brukte, det føltes ekte. Men det første jeg tenkte på var at begynnelsen var forklarende: «sånn har vi det her». Det samme gjaldt transkarakteren. Det var skildret på en måte som skal få folk til å forstå, men etter hvert gikk det virkelig inn i noe jeg som transperson kunne relatere til på en dypere måte.

Skippy: Jeg er enig med Zakarias’ opplevelse av at filmen først ser ut som om den skal introdusere livet på Østkanten for et norsk publikum. Men perspektivet endret seg utover i filmen. Den blir humaniserende både for skeive og andre minoriteter. 

Omar: Dessuten er filmen morsom! 

Ømt og vondt

Zakarias: I min familie var det mye vi ikke visste hvordan vi skulle håndtere. Det virker som om det er flere ressurser i norske familier. Da jeg kom ut, kjente jeg nesten bare norske transpersoner. Jeg måtte tenke over ting som jeg følte at ingen av dem måtte tenke på. Som «hva vil familien si?». De gjorde slik Skippy sa, de reagerte før det ble tenkt. For meg blir det et kræsj når vi snakker om skeiv kultur i møte med en minoritetsbakgrunn. Men filmen gir et håp om at det går det an å gjøre noe med.

Skippy: Kan jeg stille et spørsmål? Tror du at det har noe med foreldrenes identitet å gjøre? At de er redd for at barna skal være for vestlige? 

Zakarias: Ja. Filmen handler jo om at familien må ta stilling til det skeive. Det var noe som ble veldig ømt og vondt inni meg da jeg så moren gråte mens hun tok oppvasken. Det var som å se en scene fra mitt eget liv. Jeg satt og tenkte på at hvis familien min hadde sett dette her, så hadde det kanskje gjort ting lettere, og at de hadde forstått meg. Kanskje de ikke hadde følt seg så alene. Selvfølgelig er det vanskeligst for den personen som kommer ut, men det burde vært mer ressurser for hele familien. 

Arven fra «gamlelandet»

Omar: Et sted i filmen stiller moren spørsmålet om hun har vært en dårlig mor. Jeg tolker det som om moren lurte på om det var hennes feil at barnet er trans. Det stemmer med min egen erfaring. Mange foreldre stiller seg samme spørsmålet: «Er det noe i oppveksten som har gjort at barnet mitt ble homofilt …».

Skippy: Jeg ble overrasket over onkelen. Rollen er veldig god! Når han går til faren og sier at «du må oppføre deg», så viser han på en fin måte hvordan familien rundt og alle andre blir påvirket av historien.

Omar: Onkelen nevner også hijra ved flere anledninger. (På det indiske subkontinent regnes en hijra å tilhøre «det tredje kjønn». Red.anm.) Det er et veldig fint aspekt å ha med. I Sør-Asia har transpersoner blitt anerkjent og akseptert lenge før vi gjorde det her i Vesten. Pakistan har for eksempel innført et tredje juridisk kjønn. Det mangler vi fortsatt i Norge. 

Omar: Jeg tror det er felles for veldig mange diaspora-familier i Norge at de er låst fast i forestillinger om kjønn og seksualitet fra «gamlelandet». De fleste med pakistansk bakgrunn i Norge, har foreldre eller besteforeldre som kom på 70- og 80-tallet. På den tiden var Pakistan et diktatur hvor det ble gjennomført reformer for å få til en ytterligere islamisering av samfunnet. De som kom hit da, er låst fast i forestillingene fra den gangen, mens Pakistan er på et helt annet sted nå, og mye mer progressivt. Det er for eksempel vanlig å se transpersoner, og det er skeive utsteder der. 

Hva imamene snakker om

Blikk: Hva synes dere om at samtalene i filmen foregår både på norsk, engelsk og urdu? 

Omar: Jeg synes det var veldig godt hvordan språkene blandes gjennomgående. I likhet med Mahmoud i filmen, fikk jeg ros for å snakke urdu. Som funfact, så snakker faren i filmen urdu med norsk aksent. 

Zakarias: Filmen forteller mye om hvordan det er å stå mellom to kulturer og stille seg spørsmålet: «Er jeg egentlig bare fra Oslo?»

Omar: Også moskébesøket var kjempeinteressant. Som praktiserende muslim, kjenner jeg godt til moskeer, og imamen, han snakket ikke om Pride, kjønn, eller seksualitet. Han snakket om nakenhet. Min erfaring fra moskeer er at disse temaene ikke blir berørt. Imamene tør ikke å snakke om homofili, eller om trans. Det de tør å snakke om, er nakenhet og dating. Vinklingen i filmen ble ikke stigmatiserende for muslimer. For jeg har ennå til gode å oppleve at noen i en moské sier at det er synd å være homofil eller trans. 

Skippy: Det var også fint at filmen ikke gjorde det religiøse til en sak. Folk som ser det utenfra, kunne lett ha misforstått og tenkt at kultur og religion er samme sak. Men her er det så tydelig at det handler om familien. Jeg føler meg litt stolt. Filmen viser hvor fin den kulturen som jeg kommer fra, kan være.

Familie i identitetskrise

Blikk: Kan en film som dette åpne en større samtale både om trans- og andre minoritetsperspektiv? 

Omar: Absolutt!

Zakarias: Når Alia sa at hun er jente, og sto standhaftig på det, var det en veldig typisk fortelling. Det er ikke historien til alle, men det er historien til noen. Den var ikke ny for meg. Men det som er nytt, er at det skjer i denne konteksten. Det var også nødvendig fordi dette ikke bare er historien til Alia. Det er historien om hele familiens identitetskrise. Att hun er så tydelig, gjør at familien må se selv i speilet. Det ble hevdet så mange ganger i filmen at hun er forvirret, men hun var ikke det. Hun visste hvem hun er. Det er familien som var forvirret. Filmen viser at barn om de ikke påføres skam, men får utfolde seg selv i trygge omgivelser, kan finne seg selv, uavhengig av om det stemmer, eller ikke at de er trans. 

Omar: Siden jeg har bakgrunn fra Rosa kompetanse, så kan jeg si at noe av det  vesentligste de formidler på skoler er at voksne må legge til rette for at barn er trygge, uavhengig av hvordan barn uttrykker kjønn. 

Zakarias: Er det mer åpenhet, er det heller ikke noe som er «feil». Jeg opplever at for å få aksept for den jeg er, så må jeg gå den hardeste veien, være mer bastant uten rom for nyanser, for å bli tatt seriøst. Mer mykhet rundt temaet ville gjort det lettere for alle. 

Omar: Helt enig! Denne filmen kan åpne for mange samtaler. Denne filmen gir et veldig godt bilde på at det ikke bare er den skeive som må komme ut. Familien må også komme ut. De er bekymret for hvordan familien i Pakistan vil ta det. 

Det kan ende godt

Omar: I Skeiv Verden har vi for øvrig en gruppe for familier som kan få råd om hvordan de kan snakke med storfamilien, og møte likesinnede. Tilbakemeldingene er at det er veldig sårt. De opplever akkurat det som filmen viser. At et skeivt barn angår hele slekta. Veldig mange har erfaringer med negativ sosial kontroll. Mange er redde for at ikke bare barnet, men hele kjernefamilien blir kuttet ut fra sitt religiøse og etniske miljø. Filmen viser også noe de fleste skeive har opplevd uansett bakgrunn; å få spørsmål fra streite om når de kom ut. Som om det bare skjer én gang. Men å komme ut er en kontinuerlig prosess. Vi kommer ut av skapet hele livet. Jeg gjorde det senest i dag. Og som lærer, så må jeg gjøre det til høsten når jeg får nye elever. Denne prosessen er noe vi trenger snakke mer om. 

Skippy: En film som denne kan gi håp. Den forteller at det kan ende godt. Selv om det ikke alltid gjør det i virkeligheten, viser filmen at det er mulig.