Film og serier
Bare en maler i en kjole
Kortdokumentaren «The Paint Wizzard» er et oppløftende og innsiktsfullt portrett av en transkvinnes reise fra mormoner til ekstravagant husmaler i USAs sørstater.
.
I en av de første scenene i kortdokumentaren «The Paint Wizzard» står Millicent «Milli» McCrory foran speilet, barberer seg og tar på seg maskara. Hun sier det å være trans er en «forbannelse». En forbannelse hun ikke en gang ønsker sin verste fiende.
«Det er en forbannelse jeg også elsker,» fortsetter hun. «Fordi jeg absolutt har unnet meg selv det.»
.
Fra mormoner til mestermaler
«The Paint Wizzard» ble innspilt sommeren og høsten 2019. Tittelen er den samme som navnet på Millies malerfirma.
Millie ble født inn i en mormonerfamilie i Texas, som Michael McCrory, men valgte et nytt navn og etterlot seg det tildelte kjønnet i en alder av 58 år. Og til Wolfson og Auritts store begeistring gikk hun også umiddelbart med på å vises i filmen.
Det er tydelig at Millie har levd et hardere liv enn hun burde. Moren hennes forsto seg aldri på datterens fasinasjon for jenteklær, hun forsto ikke at Michael egentlig var Millie. I filmen sier Millie at moren på et punkt så på henne som «satans avkom».
Millie er lett å få øye på når hun maler, enten hun balanserer på en vaklevoren stige i korte, røde skjørt eller henger ut av et vindu med penselen sin, mens hun forsiktig maler gavler og lister i en lys, blomstermønstret topp. Husene hennes er omhyggelig detaljerte, fasadene jevne og blanke. Det er noe beroligende ved å se Millie dekke et gammelt, nedslitt hus med frisk blåmaling, og hvordan ekspertisen er en kilde til selvtillit.
«Jeg liker å vite hva jeg snakker om,» sier hun, og armen svinger jevnt frem og tilbake mens hun legger malingen i jevne linjer på tvers av husets panelkledning. «Det får meg bare til å føle meg velsignet for at noen tror på meg. Det betyr noe. Det betyr mye.»
.
.
La livshistorien på bordet
Da filmskaperne Jessica Wolfson og Jessie Auritt møtte Millie for første gang, kjente de allerede godt til henne. «Malermagikeren» fra Texas som alltid var kledd i skjørt og katteører, mens hun forvandlet kjedelige husfasader til fargerike blikkfang.
Den første lunsjen mellom Millie, Wolfson og Auritt varte i nesten fire timer.
«Hun la livshistorien sin på bordet,» sa Auritt til New Yorker, som har produsert filmen.
«Hun sa: Vil du høre om barndommen min? Her er den. Hun var en åpen bok.»
.
Transparaplyen
«Er du en jente?» spør en kvinne i en av filmens scener. Millie er på en lokal bruktsjappe for å kjøpe nye klær. Hun er ikledd et oransje miniskjørt og en svart topp, beveger seg rundt i butikken som om hun eier stedet, ler høyt.
«Ja. Ja!» svarer Millie kvinnen og smiler. «Jeg kan ikke hjelpe for at jeg sitter fast i en guttekropp».
Men når kvinnen spør om Millie er trans, lener Millie seg mot håndtaket på handlekurven før hun svarer: «Vel... Det er paraplyen den faller inn under.»
Dette er en av flere scener som gir innblikk i Millies vanskelige forhold til merkelappen «trans». Hun aksepterer begrepet og identiteten, men tilsynelatende fordi hun føler hun må passe i en forhåndsbestemt boks.
Dette er kanskje det aller mest forfriskende med Millie. Hun er brutalt ærlig om motsetningene hun føler på. På den ene siden elsker hun å endelig kunne pynte seg i kjoler og glitter. På den andre siden lurer en sorg under overflaten, til tross for at hun endelig får lov til å leve som den hun er.
«Det er tøft å være noe du ikke engang forstår», sier hun på et tidspunkt i filmen. «Jeg har blitt vant til det, men jeg liker det ikke. Jeg er bare en maler i en kjole.»
.
Se «The Paint Wizzard» her:
.
