Oslo/Fusion: LOVE, UKRAINE

Under Oslo/Fusion Internasjonale Filmfestival i Oslo, vises fire kortdokumentarer fra Ukraina. Kortfilmprogrammet «LOVE, UKRAINE» hyller de frie livene som er urettmessig berørt av denne krigens grusomheter. I de fire dokumentarene som presenteres under Oslo/Fusion Internasjonale Filmfestival i Oslo møter vi skeive i et land som gjennomgår store sosiale transformasjoner.

Filmene vises på Vega Kino 28. september fra klokken 18.45.

Sterke kvinner

Det ukrainske kortfilmprogrammet presenteres av Vilnius Queer Festival, «Kreivės». I et intervju med festivalen forteller regissørene bak «Bond» og «I Am Michelle» at det ikke var de som fant filmene, men filmene som fant dem.

Olena Siyatovska, regissøren bak «I Am Michele», møtte Michele, hovedpersonen i filmen, for to år siden på en kunstnerresidens. Stedet hadde koblinger til Kyiv Pride og det skeive miljøet.

«Da jeg møtte henne, forsto jeg at jeg ville lage en film om henne, fordi jeg ble veldig imponert at den personlige historien hennes. Hun fortalte meg mye om seg selv og familien sin den første kvelden vi tilbrakte sammen. Jeg skjønte at hun også ville ta del i dette prosjektet. Noen ganger minner hun meg om meg selv for mange, mange år siden. Vi var en umiddelbar match», forteller Siyatovska.

Kvinnene er sentrale i Siyatovskas film. Micheles famile består av henne selv, moren to søstre, tanten, faren og tantens mann.

«Vi snakket ikke så mye med Michelles far eller tantens mann, så hovedpersonene var kvinner, som alle er veldig sterke. Og viktigst: De har støttet Michelle hele veien.»

Klikk her for å se traileren til «I Am Michelle.

Tok utgangspunkt i eget liv

Zhanna Ozirna, regissøren bak «Bond», er også hovedrollen i sin egen film. Hun forteller at filmen «startet som psykoterapi, men ble til noe mye større». Til tross for at det er Ozrinas eget liv som portretteres i «Bond», ser vi henne kun én gang på skjermen. Resten av filmen består av intervjuer med slektninger.

«Min første tanke om dette prosjektet var å avsløre hvor merkelig forhold kunne være i familien som ser veldig vanlig ut. Jeg ville vise at alle normale mennesker på en måte kunne være skeive», sier hun.

Filmen, som først var tenkt å handle om hvordan familien håndterer din egen særhet, tok etter hvert en ny vending. For var det egentlig det den handlet om? Eller handlet den om hvordan du kan tolerere normaliteten til familien din?

«Jeg forsto at det handler om aksept, to sider av normalitet og skeivhet og at det ikke er noen forståelig grense mellom dem. Etter at jeg lanserte denne filmen, viste jeg den på filmfestivaler, og jeg fikk mange meldinger fra forskjellige mennesker som fortalte meg at de var i situasjon og at de kunne relatere til historien min. Det var et tegn på at jeg lyktes.»

Da familien omsider fikk se filmen, hadde Ozirnas far den mest interessante reaksjonen, mener hun selv.

«Jeg visste ikke at han hadde sett filmen, fordi moren min hadde sendt ham linken i hemmelighet. Jeg spurte moren min hva han hadde sagt og hun fortalte at han ikke hadde sagt noe som helst, bortsett fra at han ikke likte sin egen stemme», sier Orzina.

Klikk her for å se traileren til «Bond».

En annen nasjonalisme

Siyatovska og Ozirna sier seg enige i at den ukrainske identiteten står sterkt i både «I Am Michelle» og «Bond». De mener likevel at det blir feil å omtale dem som nasjonalister, uten å se begrepet i en bredere kontekst.

«For få år siden ble vi kritisert av vest-europeere for å snakke om nasjonalitet, selv om disse temaene kommer fra historiske og fremdeles eksisterende traumer. Folk i Vest-Europa burde lese seg mer opp på Øst-Europas historie og forstå at det å sammenligne vår nåværende nasjonalisme med radikal nasjonalisme i vesten, ikke er passende,» sier Orzina.

«Nasjonalisme er knyttet til invasjon og ekspansjon, og det finnes også nasjonalisme som stammer fra forsøket på å beskytte identitet som er i ferd med å viskes ut eller angripes», sier Orzina.

Siyatovska sier seg enig med Orzina. For henne er Ukrainas nasjonalisme «den eneste måten å holde kulturen i live».

«I den forferdelige situasjonen vi nå befinner oss i, er folket i Ukraina mer sensitive overfor hverandre. Før trodde folk at hvis de ikke forsto noe, var det automatisk ondt. Nå forstår vi at vi ser ondskapen hvis den står rett foran oss. Jeg håper at vi etter krigen vil beholde forståelsen og sensitiviteten», sier Siyatovska.

Oppfordrer til å ikke glemme

Siyatovska sier det er viktig å spre ordet, å snakke og ikke glemme det som nå skjer i Ukraina. Her mener hun at kulturen kan spille en viktig rolle.

«Du kan vise filmer, skape plattformer og invitere ukrainske kunstnere. De senere årene har det kommer ut flere viktige filmer laget av Ukrainske filmskapere. Og selvfølgelig: Krigen og motstandskampen er veldig dyr, så det er viktig å regelmessig donere penger etter egen kapasitet», sier Siyatovska.

«Et av de største målene for skeive folk i Ukraina er å ha faktiske, vanlige menneskerettigheter. Mange skeive dro i krigen og er i livsfare hver dag, men partnerne deres hjemme, har ikke tilgang til for eksempel den delte eiendommen deres. Krigen kaster derfor også søkelys over skeive rettigheter», sier Orzina.

«Akkurat nå er vi alle minoriteter, på et vis. Vi er alle litt hjemløse, litt flyktninger. Og kanskje vi kan få litt mer forståelse for skeive gjennom disse prøvelsene.»