Don Juans arrival
Hvem er det man kan gi oppgaven å åpne ballet på Øyafestivalen en fredag formiddag? Stol på Don Juan Dracula. Flybåren i helikopter fra Åsgårdsstrand, eller deromkring, med drilljenter på slep ble Øya-dagen komplett fra første tone. Når bandet toppet showet med frislipp av urbangråe duer lå synthpopglamouren tungt over Gamlebyen. Husker du platecoveret til Abbas «Arrival»? Det gjør nok Don Juan Dracula. Flybåren til Øya i et knallgult helikopter beviste Don Juan Dracula at det ikke bare er homoer som kan lage musikkteater. På det området har Fischerspooners konsert dagen før møtt sin match. Det er tilsynelatende enkelt for humørløse kritikere å avfeie Don Juan Dracula som posørpop og liksomhomo-estetikk. Dem om det. Så billige triks får neppe en festivalslette til å hoppe i takt og skrike «Oh yeah!» på en fredags formiddag. Det er musikken til Don Juan Dracula, og ikke minst musikerne, som klarer det kunststykket. Hitlåten «Take Me Home» passer perfekt i dagslys. Det gjør de blendahvite sceneklærne til gutta også. Pluss på med billige gags og pyrosjokk, i tillegg til popwerpopen, så har du en lystig motvekt til mørkets fyrster, Turbonegros konsert kvelden før. Yin og Yang på en måte... Sverige burde få øynene opp for Don Juan Dracula. Roligare enn Melody Club, snygga som Thomas DiLeva og like yr och galen som The Ark – der har du Don Juan Dracula!
