FLAMBOYANT FEMINIST

Barten er tegnet på med pen strek. Skulderbeskyttelse og nagler justeres under det blå håret. Den vevre skikkelsen har nå fått på seg muskler av elektro-goth, seapunk og flamboyance. 20 minutter før konsertstart på John Dee i Oslo, er det forbausende rolig på bakrommet. Nerver? Nei, det har ikke Dorian Electra. Hen vet hva hen skal, og hvorfor hen skal det, for seg selv og for dem som er til stede.

Oppveksten som sekulær og liberal jøde i et overveiende kristen-konservativt Texas, ga Dorian Electra en plass på utsiden, som selv om det ikke var bare lett, også åpnet for et annet blikk på verden. Ikke minst takket være en raus familie, David Bowie og Prince. Artister som lekte med kjønnsuttrykk, sminke, glam og glitter, og ble akseptert som store kunstnere. Ekte forbilder på samme måte som hen selv nå er for sine fans.

– Popmusikk har kraft til å endre samfunnet. Folk aksepterer mer av kunstnere, og deres uttrykk gjør at folk kan akseptere mer mangfold rundt seg. Jeg får meldinger fra unge som sier at på grunn av meg og mine musikkvideoer, så forstår foreldrene deres bedre hvem de forstår seg selv som.

Dorian Electra omtaler seg selv som «they» og er ikke-binær. Vi skal i løpet av samtalen snakke om hvordan språket varierer, og hvordan hen selv forklarer pronomenet. Forklaringen ligger tett opp til det norske ordet «hen», som ikke har noen tilsvarende god oversettelse på engelsk.

FRIGJØRENDE DRAG-MILJØ

At alle i oppveksten var kristne, gjorde det nesten naturlig for Dorian Electra å se på heteronormativitet, kjønn og sosiale normer fra sin utenfor-posisjon. Hen stilte jo allerede spørsmål ved sin egen identitet. Svarene skulle komme da hen flyttet til Chicagobi 2010, og begynte å henge i drag-miljøet.

– Jeg fikk for første gang venner som var trans, ikke-binære og skeive. Jeg hadde alltid følt min egen kjønnsidentitet som flytende. Det var ikke sånn at det var noe stort problem, jeg hadde akseptert at jeg ikke følte meg veldig kvinnelig. Å møte alle disse menneskene som åpent omfavnet sine kjønnsuttrykk, åpnet meg for mine muligheter til å være og se meg selv.

Hen begynte nå å se på kjønn som en performance, en iscenesettelse.

– Jeg fant ut at drag var en morsom måte å leke med kjønn og kjønnsroller på, som også er tilgjengelig for folk flest. Drag gjør det mulig å vise fram at våre forestillinger om to kjønn kun er basert sosiale normer. Kjønn flyter. Og drag bruker humor til å vise fram hvordan vi puttes i bokser bare utfra hvordan vi kler oss, og hvilke forventninger disse boksene gir.

JOBBET SOM STRIPPER

Som ung kvinne hadde Dorian Electra maskuline kunstnere som brukte sminke, som forbilder. Selv hadde hun problemer med å bruke sminke. Det ble for feminint. Drag-miljøet som også inkluderte cis-kvinner i drag – som kvinner, gjorde at artisten oppdaget at sminke bare var et virkemiddel i iscenesettelsen. Og at performance på scenen var en mulighet til å utforske både egen kropp, og egne kjønnsuttrykk.

– Jo, mer komfortabel jeg ble med min egen maskulinitet, jo mer fortrolig ble jeg med mine feminine sider. Å tenke på meg selv som mann når jeg er feminint sexy, er frigjørende. Det er verken godt eller dårlig, men et spørsmål om komfortsone. Dette har gjort meg mye mer komfortabel med kroppen min også. Jeg jobbet en stund som stripper for å tjene penger. Det var mulig å gjøre nettopp det fordi jeg så på stripping som en performance av å være kvinne. Det er heller ikke så ulikt det å være popartist. Da må du også ha sex-appell, og folk må betale for å se deg. Når jeg går på scenen nå og rister på rompa, så er jeg en mannlig stripper - i mitt hode en homofil go-go-dancer. Det er viktig å føle seg sexy på scenen, det gjør at publikum også føler seg sexy.

FLYTER UTENOM BÅSENE

Hen understreker at Dorian Elektra ikke er drag-artist. Hen er så mye mer enn det. For eksempel er den største forskjellen mellom den offentlige og private personaen at den private fester mindre. Hen vet at helse er viktig for å holde ut i musikkbransjen.

– Det finnes folk som tror at jeg er en drag-king. Jeg er ikke det, jeg er en chill, kjønnsflytende person. Noen ganger er jeg mann. Jeg snakker og synger om meg selv som mann. Men jeg er ikke transmann heller. Jeg ser på meg som flytende, og er ikke interessert i å lukke meg inne i noen bås.

Artisten både støtter, og føler seg som en del av transmiljøet.

– Jeg skal ikke ta plass fra dem som har en binær kjønnsforståelse. Jeg skal ikke si at jeg representerer deres erfaringer. Det er så lite aksept for transidentitet, og særlig transkvinner i det amerikanske samfunnet. Så mange sliter med å få riktig helsehjelp. De helt grunnleggende behovene. Min jobb er derfor å samarbeide med, og gi artister som identifiserer seg som trans, en egen scene der de kan få representere seg selv.

Hen forsikrer at det gjør ingenting om folk ser på Dorian Electra som en del av transbevegelsen. Hen korrigerer heller ikke hvordan andre forstår hens kjønnsidentitet. Men når hen forklarer den selv, er det altså «gender-fluid», kjønnsflytende.

– Jeg håper at det å kle av og forkaste de kjønnede fordommene vil føre til at vi kan skape en mer rettferdig verden, med likeverd for alle.

KRISTENPROTESTEN ADAM & STEVE

Musikken er Dorian Electras aktivistiske virkemiddel for å nå dette målet. Den gir hen muligheten til å ha det morsomt, samtidig som hen kan løfte fram seriøse spørsmål. Hen mener at i kunsten kan man være kreativ på en helt annen måte enn i politikken, eller i akademia.

Fredagen før Dorian Electra kom til Oslo, slapp hen for eksempel videoen til «Adam & Steve», en alvorlig humoristisk ment kommentar til ytterliggående, kristne, lhbti-motstandere og -hatere.

– De kommer med plakater der det står at «Gud skapte Adam og Eva, ikke Adam og Steve». Jeg tok denne frasen, som jo er morsom, og gjorde noe seriøst med den som sang. Ideen var å omskrive bibelhistorien, lage en slags skeiv fan-fiction av den for å se hva som skjedde. Jeg tenkte det kunne bli en strålende musikkvideo også.

For Dorian Electras indre øye var videobildene der allerede mens hen fikk med seg produsenter til å sette sammen et lydbilde der instrumenteringen også skulle ha religiøse konnotasjoner, som kor og orgel.

– Jeg ville at det skulle låte som om den var laget med tradisjonelle virkemidler, men skrudd inn i en skeiv kontekst. Du kan kalle det en slags protestsang. Det er sånn jeg liker å lage låter. Jeg tar en kjent klisjé, og så gjør jeg den skeiv ved å endre noe i den, som i «Career Boy» der jeg tar sado-masochisme inn på kontoret.

DE KJIPE KOMMENTARENE

Det er altså i spennet mellom bilder, lyd og det skeive Dorian Electra jobber med alle sine låter. Hen tenker på hvordan musikkvideoen kommer til å se ut, hva hen skal ha på seg, hvilke fargetoner som skal inn, hvordan hen kan skeive det opp, eller lage uventede instrumentelle koblinger.

– Jeg opplever at dette er med på å skape en større sammenheng enn bare musikken. Jeg tror det også har bidratt til hvordan folk oppdager musikken min. De ser videoen først.

Noe av det kuleste er kanskje alle kommentarene som dukker opp på Youtube. Det kan være alt fra relativt uskyldige spørsmål om det er en mann eller kvinne, til æsj, eller dette var hot, sexy, eller de som skriver at de ikke forstår, men at de liker det likevel.

– Det siste er morsomst. Det viser at det jeg gjør, har en positiv effekt på dem. Jeg vil lage ting som kan være tilgjengelig for alle. Du må ikke ha studert skeiv teori for å få noe godt ut av musikkvideoene mine. Det er derfor jeg liker popmusikk.

De kjipe kommentarene, de om at det hen viser fram, er og gjør, er syndig eller ondt, Dorian Electra liker dem også. Hen ser kommentarene som en utfordring. En måte å lære seg å gi gjennomtenkte svar på.

– Det er en fare ved bare å omgi seg med folk som respekterer og deler dine valg og synspunkter. Det kan bli en slags boble der du aldri trenger å forklare deg, for eksempel om hvorfor det er greit å være kjønnsflytende. Disse kommentarene er sånn sett sunne. De hjelper meg til å være bevisst. Jeg ser heller ikke på disse menneskene som hatefulle. De er kanskje mer forvirrede. Og selv om de kan virke fornærmende, så er de spørrende. Dette går jo mot alt de har blitt lært opp til siden de ble født. Derfor forsøker jeg å gå i dialog for å påvirke dem i positiv retning.

KLITORISENS HISTORIE

Positiv påvirkning er for øvrig tråden som binder artistens karriere sammen. En tidligere versjon av Dorian Electra fikk for eksempel et oppdrag av det feministiske mediehuset Refinery29, inkludert romslig budsjett og full kreativ frihet innenfor temaet seksualopplysning. Resultatet ble musikkvideoer som «History of the Clitoris», «History of Drag» og «History of the Vibrator».

– Prosjektet var veldig gøy. Jeg kunne blande historie, filosofi og sosiologi med musikk og mote. Jeg studerte jo idéhistorie på college.

Wikipedia er fortsatt det stedet hen går til for å finne inspirasjon til nye prosjekter.

– Jeg har alltid flere wiki-faner åpne samtidig, og jeg digger å lete opp den historiske opprinnelsen til et fenomen eller et begrep. Forskning er ingen fakta-maskin. Den er alltid påvirket av kulturen rundt. Når du begynner å stille spørsmål ved vitenskapelige fakta, og ser at selv om disse stemmer, så er de også sosialt konstruerte og befinner seg i en kontekst, da kan du begynne å stille spørsmål om alt annet rundt deg også. Alt er en sosial konstruksjon, i likhet med kjønn.