East London calling!

Klokka er litt over midnatt på utestedet Dalston Superstore i bydelen Hackney. En person med bursdagskrone ser spørrende på meg, og lurer på om vi har ligget sammen i kveld. Jeg rister smilende på hodet, og smyger meg ned vindeltrappa til kjelleren.

Her er det rødt, svett og trangt, musikken fyrer opp pulsen. «Work That Body» dunker igjennom kroppen. «Kanskje etterpå», tenker jeg, og går opp igjen til den litt mer oversiktlige førsteetasjen.

Der lener Rhys’s Pieces seg over gjestene og skåler i et glass med bobler. Antrekket til burleskartisten er blått, luftig og lekkert, de svarte bootsa er planta på bardisken. Robyns «Dancing On My Own» gjør lokalet til en eneste stor fellesdans, på storskjermer over hodene våre går det enda hetere for seg.

En kvinne ser notatblokka mi, og forteller meg at artisten Sam Smith var her nettopp.

– Det føles trygt her. Dette er et genderless, lykkelig sted, sier hun.

Med ett hopper Rhys ned fra baren, og jeg tapper dem forsiktig på skulderen.

– Unnskyld, jeg er en norsk journalist, er det greit at jeg …

– Faen i helvete, smeller det tilbake med et glis.

– Snakker du norsk?!?

– Jajaja, sier Rhys, før de medgir at det kanskje er best å fortsette samtalen på engelsk. Det er flere år siden den norske kjæresten og oppholdet i Norge. Men banninga sitter fremdeles.

Genderfucking klubbkvelder

Dette er Rhys’ femte gig dette døgnet, og nå må drag- og kabaretartisten, danseren og egentlig alt-mulig-entertaineren, ha seg litt luft og en sigg. Utenfor strekker køen seg langt oppover Kingsland High Street.

– Er det skeive utelivet i Øst-London fortsatt en greie, eller er det på hell, spør jeg denne enpersons kabarettroppen som i løpet av de fem siste årene har blitt en av Londons mest kjente skeive underholdere.

Rhys ser på meg et halvt sekund, en røyksky hviler i nattelufta.

– It’s still a thing. Litt senere får jeg melding på Instagram: «The East London scene is kjempeflott. Det er en smeltedigel av kjønnsbrytende og genderfucking drag- og kunstopptredener, med nye klubbkvelder som feirer alle kjønn og skeiv seksualitet og uttrykk.»

I flere år har skeive steder på østkanten bygget opp en unik scene- og utelivskultur. Upolert, rått, inkluderende og politisk er noen adjektiv som kan beskrive alt det spennende som foregår.

– Det skeive utelivet i Soho kan du finne hvor som helst i verden. I Øst-London handler det mye mer om å omfavne de som har blitt skjøvet ut på sidelinjen, sier Emma Kroeger, DJ og booking-ansvarlig ved Dalston Superstore.

Nå er det blant annet ikke-binære, transpersoner og melaninrike skeive som tar sin plass på klubbscenene.

– Performancene her er ikke redde for å framstå som rotete og kaotiske. De har mer kontakt med samtidskunst- og mote, og er ikke så opptatt av hva som skjer i mainstreamen. Det kan føles litt lettsindig og ganske hedonistisk. Men kjernen av det vi driver med, er å tilby et sted hvor skeive folk kan komme sammen og føle seg trygge, forteller Emma.

Glitter og ikke-binær kabaret

En 15-20 minutters spankulering (litt avhengig av skotøyet) nedover i gata ligger en annen utelivsperle. I likhet med Dalston Superstore er The Glory en gjenganger på lister over de beste lhbtqia+-stedene i London, og blir beskrevet som «et uunnværlig vannhull» for det skeive miljøet på østkanten.

Men The Glory er så mye mer enn «bare» et hyggelig sted å slukke tørsten. Omtrent hver kveld er det ulike show og eventer på gang, både i kjelleren og i pubetasjen hvor du kommer inn fra gata. Også her kan det hende at du ender opp med å feste med en kjendis eller to. Selv ble jeg rimelig starstruck da Gwendoline Christie, altså Brienne of Tarth fra «Game of Thrones», plutselig sto ved siden av meg under en dragkaraoke-kveld.

Heldigvis lot jeg være å spørre om å få ta en selfie. Det ville føltes som å bryte magien. For det er litt som en egen verden nede i denne vesle kjelleren, noe som understrekes av at mobilen bare glimtvis har dekning

Når jeg tar turen innom denne kvelden, skal «RuPaul» vises på storskjerm i første etasje. Selv har jeg billett til «Non Binary Cabaret», og går spent ned den smale trappa ved siden av baren. Tak og vegger er malt i svart, og det henger glitter rundt omkring. Klappstoler og bord er plassert i en halvsirkel rundt scenen, selv får jeg sitte i en (svart, selvsagt) skinnsofa langs veggen.

Ingen hvite «frelsere»

I et av numrene går «We Don’t Need Another Hero» over høyttaleren. Publikum jubler når en av kveldens stjerner, Bee’Jamming, løfter opp et stort, hvitt banner hvor det står «No White Saviour», som refererer til skadene som hvite privilegerte «frelsere» påfører melaninrike med veldedighet, i stedet for å kjempe mot systematisk undertrykkelse som forårsaker fattigdom, diskriminering og rasisme.

Jeg har aldri vært på show i denne mørke, glitrende kjelleren uten å få noe å tenke på etterpå. Fjas og sterke budskap serveres om hverandre, veien er kort fra måpende beundring via krampelatter og til tårer i øyekroken.

Dagen etter snakker jeg med en av eierne av The Glory, John Sizzle.

– Det er ganske aktivistisk?

– Ja, det er virkelig det. Dette er en veldig interessant politisk ledet tid, sier John.

– Nå dreier historien seg om kjønn. Hvordan folk har redefinert deres kjønn og seksualitet og hvordan de ser ut. Resten av verden må bare følge etter, og forholde seg til pronomen, og hvordan folk vil og ikke vil bli satt merkelapper på. Det er vilt. Streite folk veit ikke hva som kommer til å treffe dem!

Vi må gå tilbake i tid for å finne noe av grunnen til at det skjer så mye på østkanten i London. John forteller at fra 60-årene og helt fram til ut på 90-tallet var homoutelivet sentrert i Soho. Men tidlig på 2000-tallet flyttet mange, særlig kunstnere og andre med alternativ livsstil, østover i byen hvor det var mye billigere å bo. Etter hvert utviklet området seg til dette gærne (crazy) og store knutepunktet for et veldig kreativt miljø som har en tendens til å være ganske skeivt.

– Nå er Øst-London antagelig et av de mest moderne stedene på jord, sier John.

Men det skeive utelivet står ikke stille. Ifølge John beveger det seg stadig mer nordover i retning Tottenham, for eksempel til baren Mascara. Han trekker også frem klubbkvelden Adonis som verdt å sjekke ut, og forteller at den elektroniske musikkfestivalen Body Movements i Hackney Wick i juli alltid er fantastisk.

Alternativ dragscene

Selv var John med på å starte The Glory i 2014 sammen med Jonny Woo og Colin Rothbart, og beskriver denne tida som begynnelsen på en helt ny verden av skeivhet.

– Vi hjalp til med å gi en plattform til den alternative drag-scenen. Vår styrke er åpenbart at vi har en stiletthæl i Londons tradisjonsrike drag-fortid, samtidig som vi har den andre fast plassert i nåtida og i framtida, sier John, som forteller at de bevisst bruker ordet drag fremfor drag queen.

– Drag betyr så mye mer enn hvite menn som kler seg som kvinner. Det er rett og slett et større ord. Ta drag kings som ikke er et nytt konsept, men som åpenbart er en voksende scene. Vi har en veldig populær konkurranse som heter «Man up» med drag kings, og den har en veldig stor følgerskare.

The Glory arrangerer også den alternative drag-konkurransen LIPSYNC1000, som kom til verden i 2004. Nå har den blitt så stor at de ikke lenger kan ha finalen i sine egne lokaler.

– Der «RuPaul’s Drag Race» er veldig hvitt og mannsfokusert, så er dette mye mer kjønnsskeivt, forteller John.

Forrige gang var det dragartisten PMBC som vant lipsync-konkurransen, med et show som blant annet handlet om sexarbeideres rettigheter og som inkluderte bruk av døvespråk.

Rhys’s Pieces rister på hodet når jeg forteller at jeg gikk glipp av konkurransen.

– Der var jo så mange av de beste talentene fra Øst-London samlet! Hadde jeg visst at du var her, så skulle jeg invitert deg med, sier Rhys, som vant konkurransen i 2018.

Motkulturell edge

For noen år siden kom «Ru Paul’s Drag Race UK». Mange mener at det bidro til å snevre inn rammene for drag.

– Den type drag er så smal. Dragen i Øst-London er mer lek med kjønn. Her handler det ikke bare om cismenn som later som om de er kvinner, men om å feire eksistensen mellom kjønn. Det som er så fint med denne typen drag, er at det gir folk anledning til å leve utenfor det kjønnsbinære, sier Emma Kroeger fra Dalston Superstore.

Rhys’s Pieces forteller at de også har merket «RuPaul»-effekten, på godt og vondt. Det samme sier dragartist og skribent Donna Marcus Duke, som blant annet er en del av klubbkonseptet Haute Mess.

– I kjølvannet av «Drag Race» har jeg begynt å føle meg litt frustrert over at så mye drag føles likt. Visse bokser må krysses av å hvis du ønsker å lykkes i mainstreamen. Det herlige med Øst-Londons sceneliv er at det så intenst motstår dette. Her er det fremdeles en motkulturell edge i drag, og det er i stor grad takket være trans performers og drag kings som hele tida pusher grensene for hva drag kan være og gjøre, sier Donna.

– Det er så mange versjoner av drag her, så du kommer borti nye og overraskende opptredener hele tida. Jeg tror det holder scenen fresh, holder oss på tå hev.

Transfolk verdsatt og feiret

I Storbritannia har den offentlige samtalen rundt kjønn lenge vært langt mer giftig enn i Norge. Derfor blir alternative, skeive steder stadig viktigere fristeder for å kunne senke skuldrene og å være seg selv.

– Transfolks identiteter blir brukt som våpen i den offentlige debatten. Det har sendt sjokkbølger gjennom miljøet, og folk blir utsatt for mer vold og miskjønning nå enn de har opplevd på flere år. Derfor er det særlig viktig at vi tar vare på disse folka, slik at de føler at de er en viktig del av det bredere skeive samfunnet og at de er verdsatt og feiret, understreker Emma Kroeger.

John Sizzle ved The Glory forteller at de ønsker å nå ut enda bredere i det skeive miljøet.

– For eksempel folk med funksjonsnedsettelser, prøve å gjøre The Glory mer tilgjengelig for dem til å hygge seg i og opptre i. Vi må prøve å nå ut til flere folk, ikke bare anta at alle føler seg velkomne her.

Black Lives Matter-bevegelsen bidro også til at folka bak The Glory gjorde seg noen viktige refleksjoner.

– Det fikk oss til å stoppe opp og tenke igjennom hva businessen vår er, hva verdiene våre er, hvem vi ansetter, og om vi er mangfoldige nok og hva slags folk vi er rent personlig, sier John.

Kveg i Soho

Emma Kroeger forteller at også pandemien gjorde at de på Dalston Superstore tenkte over hvem de er og hva de ønsker å være i framtida.

– Vi lærer fremdeles. Vi gjør vårt beste for å lytte til de som er marginalisert og for å feire mangfoldet. Men ingen må tro at vi er ferdige, eller at jobben er gjort. Vi må alltid være villige til å lytte og til å endre oss, understreker Emma.

Dragartisten Donna mener noe av det fineste med Øst-London er at folk i utelivsbransjen ser på jobben sin som en forpliktelse til å støtte det skeive miljøet.

– Vi bryr oss om dem som kommer inn dørene våre, vi vil sikre folks trygghet og vi forstår hvor viktige skeive steder kan være for folk. Kanskje jeg er partisk, men jeg ser ikke det så mye på stedene i Soho i West End hvor du føler seg litt som kveg, det føles ikke som om det er så mye sjel der. Men i Øst-London så holdes utelivet oppe av den oppriktige troen på at disse festene, disse stedene og disse menneskene virkelig kan brukes til noe bra.