Queentastic.
Queentastic.

Homseri, tant og fjas, drag og paljetter

Jostein Pedersen, Per Sundnes og Ole Christian Øen elsker Melodi Grand Prix-sirkuset. Men MGP-ekspertene er uenige om konkurransen er en «homsegreie», eller ikke.

Publisert

I år er det 60 år siden Nora Brockstedt debuterte for Norge i den internasjonale finalen i London i 1960.

MGP 2020

Norge har vært med i den europeiske MGP-finalen, eller Eurovision Song Contest som er det offisielle navnet, siden 1960. Jubileet markeres med MGP-sirkus på NRK seks lørdager på rad fra 11. januar. Fem regionalfinaler ender med en «grande finale» i Trondheim 15. februar. Hver semifinale presenterer sanger og bidrag fra hver landsdel. Sørlandet, Vestlandet, Østlandet, Midt-Norge og Nord-Norge. Én artist fra hver av regionene får en finalebillett. De fem øvrige finalistene blir plukket ut på forhånd av en jury ledet av MGP-generalen Stig Karlsen. I alt skal 25 låter og artister konkurrere om å representere Norge i Eurovision Song Contest-finalen i Rotterdam i Nederland 16. mai.

– Det stadfester bare at dette er verdens største og lengstlevende show. Jeg tror at noe av hemmeligheten er at de har vært veldig tro mot selve liturgien. Uansett innpakning kommer sangene inn på rekke og rad, så skal folk stemme og deretter kåres det en vinner, sier Jostein Pedersen, programleder i Radio Vinyl, og tidligere Melodi Grand Prix -kommentator.

Etter Sovjetunionen og Jugoslavias fall på starten av 90-tallet oppsto det mange nye og selvstendige stater i Europa. Mange ble raskt medlem av European Broadcasting Union (EBU), som er et krav for å kunne delta i musikkonkurransen.

I 1993 begynte også ordningen med at deltakerland måtte kvalifisere seg til den internasjonale ESC-finalen.
– Jeg får ofte spørsmålet om når Eurovision Song Contest ble en «homsegreie» og da skjønner ikke jeg spørsmålet. For det har aldri vært det! Da deltakerlandene måtte begynne å kvalifisere seg til finalen i 1993, begynte fans fra hele Europa å reise til vertsbyen for å følge med på dette. Disse var også var glade i konserter og uteliv, og dermed oppsto myten om at konkurransen bare er for homser. Men i Norge har ESC-finalen 1.2 millioner seere, og dessverre så finnes det ikke 1.2 millioner sopere i Norge, sier Pedersen.

Gullpaljetter og store solbriller
Kulturarbeider og tidligere MGP-general Per Sundnes, er ikke enig med Pedersen i at MGP ikke er en «homsegreie». Han mener skeive har elsket Melodi Grand Prix helt siden Nora Brockstedt debuterte for Norge i den internasjonale finalen i London i 1960.
– Jeg tror at alle som var skeive på 60-tallet også synes det var gøy. Det er jo uforskammet morsomt. Det har alltid vært det. Da må vi heller se på homohistorien og når homofile kunne være åpne. Det er først i de senere årene at vi har sett homoflaggene rundt forbi, men at det har vært skeivt fra starten er garantert, sier Sundnes som var MGP-general fra 2007 til 2012.

Ole Christian Øen har gjennom flere år vært NRK P1s ekspertkommentator under MGP- og ESC-finalene. Han tror vendepunktet da homofile fikk øynene opp for konkurransen skjedde på 70-tallet, og er dermed uenig med både Pedersen og Sundnes.
– Det første øyeblikket som festet seg hos mange som ikonisk, og kanskje skeivt høydepunkt, vil jeg si er Gro Anita Schønn med «Maxi-midi-mini» i 1971. Men jeg tror selve vendepunktet kom i 1976 med Anne-Karine Strøms «Matahari», og med Jahn Teigen og Inger Lise Rypdals «Voodoo», som kom på andreplass. Jahn Teigen i skjelettkostyme var første gang konkurransen var litt uskikkelig. De to sangene sto ut og var show. Men det gikk noen år før noen turte å gjøre det igjen. «Matahari» har siden blitt en kultsang blant homser, som ikke er så rart. I den internasjonale finalen opptrådte hun jo i gullpaljetter og store solbriller og så stønning ut, forteller Øen begeistret.

– Jeg tror at alle som var skeive på 60-tallet også synes det var gøy. Det er jo uforskammet morsomt. Det har alltid vært det. Da må vi heller se på homohistorien og når homofile kunne være åpne. Det er først i de senere årene at vi har sett homoflaggene rundt forbi, men at det har vært skeivt fra starten er garantert, sier Sundnes som var MGP-general fra 2007 til 2012.

Axel Gran, en av de som stod bak dannelsen av «Homofil bevegelse i Tromsø», sendte i 1977 inn bidraget «Ikke mitt bord». Han hadde han tenkt å kuppe finalen med å bytte ut teksten til å handle om undertrykking av homofile. Men planen gikk i vasken.



Nesten homopolitisk kampsang
De tre MGP-ekspertene drar frem flere skeive høydepunkter fra konkurransens historie.
– I 1977 sendte Axel Gran inn bidraget «Ikke mitt bord». Da han kom til finalen i Oslo, hadde han tenkt å kuppe den med å gjøre om teksten til å bli en homopolitisk kampsang, men så bestemte NRK at finalen skulle tas opp tidligere på dagen isteden for å sendes direkte. Det var på grunn av Jahn Teigens skjelettdrakt året før da de hadde bedt han om å skifte antrekk. Derfor var det ikke mulig for Gran å sjokkere på direkten. Men tenk så kult det hadde vært om vi hadde fått en homopolitisk kampsang på direkten i 1977, sier Øen og ler.

Sundnes sitt første minne fra Eurovision Song Contest er da Abba vant i 1974, men han husker også sitt første møte med en transperson.
– Dana International som vant for Israel i 1998, var min første opplevelse av en transperson, og med verdighet ble hun omfavnet av et helt Europa. Europa på den tida var veldig lite liberalt. Det ga meg håp for menneskeheten at denne konkurransen omfavnet det skeive, det rare og det skakke, forteller Sundnes.

– Jeg husker noen skeive høydepunkt fra Melodi Grand Prix, men jeg tror ikke artistene var klar over det selv altså, sier Jostein Pedersen og ler.

En av dem var Knut Anders Sørum med låta «High» som kom på siste plass i ESC-finalen.
– Da var jeg kommentator og Sørum var en veldig flott artist, og fryktelig ung. Jeg tror at jeg skjønte noe som ikke han skjønte den gangen.

Ikke familievennlig nok
I 2006 deltok den kjente drag-gruppa Queentastic i MGP. De var storfavoritter, men måtte nøye seg med en tredjeplass.
– Jeg var veldig skuffet over at de ikke vant. De fikk en helt enorm jubel. Jeg ble mest skuffet over MGP som skulle være en arena for glitter og stas. Du skal våge noe og så skal du gå de ekstra skrittene. For det var det Queentastic gjorde, og det hadde nok gått veldig bra i ESC-finalen med den låta, mener Pedersen.

Ikke alle deltakerland har opp gjennom historien vært begeistret for ESC-konkurransen som en arena for glitter og stas. Langt mindre som en arena for drag-dronninger, homofile og lhbt-kamp. I fjor annonserte Montenegro og Ungarn at de trekker seg fra konkurransen som i fjor hadde 182 millioner tv-seere.

Montenegro trekker seg av økonomiske årsaker, som er veldig vanlig i konkurransen. Ungarn derimot, har begrunnet sitt varslete fravær med at konkurransen ikke er familievennlig og at den fremmer homoseksualitet.
– Ungarn har en statsminister og en parlamentspresident som offentlig har uttalt at likekjønnede par som adopterer, er det samme som pedofili. Og det er bare toppen av isfjellet. Da følger gjerne andre land etter, men takk og lov har de ikke gjort det ennå. Jeg kan tenke meg at krefter i Polen og Hviterussland lytter til dette, men samtidig har de også en økonomisk interesse av å promoteres både kulturelt og som reisemål, sier Pedersen.

Kosesport i Norge
Per Sundnes synes på sin side at det er helt supert at Ungarn trekker seg.
– Da får vi øynene opp for hvordan de tenker. Hadde de ikke gjort det, men bare sendt noe middelmådig, så hadde ikke du spurt meg om dette. Så det er fint å få vite hvordan politikere i ulike land blander seg inn. Putin satt i salen da vi hadde prøver med Rybak i 2009. ESC er storpolitikk for andre land, men i Norge er det en kosesport. Det er ikke farlig for oss, for andre er det livsviktig. Landene tror det er bra reklame, men det er ikke nødvendigvis det. ESC i Israel i fjor ga for eksempel Palestina veldig stor oppmerksomhet. Det er særdeles politisk. Skal man diskutere om det er greit å reise til Israel, så må man diskutere om det i utgangspunktet er greit at Norge er med i en konkurranse der Israel deltar fordi vi risikerer at de vinner, sier Sundnes.

Øen på den andre siden, synes det er fryktelig synd at Ungarn trekker seg, men er usikker på om den offisielle grunnen er den virkelige årsaken til at de trekker seg.
– Man sier at ESC aldri har vært politisk, men selvfølgelig er det det. Jeg tror lhbt-argumentet brukes politisk av Ungarn, men at de trekker seg fordi de ikke har råd, eller at det er for lav interesse. Ikke alle land er like entusiastiske. Ungarn har bare vært med siden 1993 og har ikke samme forhold til konkurransen som oss nordmenn.

Den norske Melodi Grand Prix-finalen går av stabelen i Trondheim lørdag 15. februar og sendes direkte på NRK

– Jeg var veldig skuffet over at Queentastic ikke vant i MGP som skulle være en arena for glitter og stas. Du skal våge noe og så skal du gå de ekstra skrittene, sier Jostein Pedersen.