Dronninga til Grieghallen

Taylor Mac lager forestillinger som sprenger alle forsøk på kategorisering. Performance-artisten som i mange tiår har operert i det skeive alternative undergrunnsmiljøet i USA, har endt opp med å bli en feiret og prisvinnende artist over hele verden.

I tillegg til Den internasjonale Ibsenprisen (2020), kan han blant annet skilte med Herb Alpert Award in the Arts (2015), Guggenheim Award (2016), Drama League Award (2019) og en rekke andre prestisjefulle utmerkelser.

– I dag er det nok mange som tenker at de kan gjøre karriere som dragartist, men da jeg startet i 1994 var drag det samme som å si «ok, jeg kommer aldri til å bli tatt seriøst …», haha.

Før drag ble mainstream

Historien om artisten Taylor Mac startet med at han flyktet fra barndomsbyen Stockton i California, som statistisk sett da var et av de verste stedene å vokse opp i USA, med fattigdom, slum, konkurser og store narkotikaproblemer.

– Jeg kunne knapt vente med å komme meg bort. Før jeg kom til New York, visste jeg heller ingenting om hva teater kunne være. Der oppdaget jeg også dragscenen og folk som levde av å klubbe. De brøt totalt med samfunnsnormene med sine mange radikale ideer. Det var en fascinerende scene. For meg var det frigjørende, og inspirerte kunsten min.

Tradisjonen i dragmiljøet er at nye dronningspirer passes på av en «mamma». Sånn var det også for Taylor Mac.

– Jeg oppdaget Flawless Sabrina i 2002. Eller kanskje det var omvendt, at hun oppdaget meg. Hun arrangerte drag-missekåringer på 50-tallet over hele USA, til og med i sørstatene. På det meste hadde hun over hundre ansatte. Hun var også en sentral karakter i den legendariske dokumentaren «The Queen» fra 1967, som handler om disse missekåringene. Du må huske på at dette var mange årtier før «RuPaul’s Drag Race», og lenge før drag ble mainstream. Tenke seg til at så mange levde av å være dragartister for 60-70 år siden!

Selvvalgt familie

Mac forteller at Flawless Sabrina hadde et hav av dragdøtre og alltid inviterte nye håpefulle inn i familien sin, som han selv.

– Hele livet hennes var et kunstnerisk uttrykk, men hun var ikke opptatt av å gjøre karriere selv. Hun ville heller skape et miljø og et fellesskap. Det inspirerte meg til å lage forestillingen og albumet «Holiday Sauce», som jeg har dedikert til henne og min selvvalgte familie. Skeive har jo ofte en valgt familie som erstatter, eller kommer i tillegg til biologisk familie. En kombinasjon er alltid å foretrekke, men ikke alle har den luksusen.

– Har du den?

– Søsteren min er veldig entusiastisk med tanke på karrieren min. Moren min sleit en stund, men kom på banen og støttet meg veldig på slutten av livet sitt. Min far døde da jeg var liten, så han tok aldri del i den delen. Resten av slekta har et tvetydig forhold til meg og det jeg gjør. Noen av dem heier fra sidelinja, men ikke alle. Min valgte familie er en annen historie. Vi er som et stort kollektiv, og mange av dem opptrer sammen med meg. Noen har jeg jobbet med i over ti år, så vi er en sammensveiset gjeng.

Glitter rhymes with litter

På scenen har Taylor Mac mildt sagt et ekstravagant uttrykk.. Han drysser av paljetter, glitter og glam. Det er lett å trekke referansene tilbake til legendariske The Cockettes, dragtruppen som opererte i San Fransisco på slutten av 60-tallet. The Cockettes var såkalte «radical fairies», ledet av Hibiscus, kjent for sine absurde og kaotiske opptredener og aktiviteter.

– Det jeg liker aller best med The Cockettes er ideen om at alt er en fest og alle er invitert. The Cockettes styrte festen, men alle fikk lov å komme og delta. Men de var i likhet med Flawless Sabrina, ikke så opptatt av å gjøre karriere og ble til slutt oppløst. Det er nok forskjellen på dem og meg, sier Mac som bruker deler av ideene deres i sin karriere.

– Jeg er inspirert av kaoset og kreativiteten deres, men samtidig er jeg opptatt av å få kunsten min ut i verden. The Cockettes er for meg en ledestjerne og de er viktige i den skeive historien.

Det gjelder også inspirasjonen til kostymene Mac bruker på scenen i åpningsforestillingen i Bergen i mai og som får både tyngdekraften og fornuften til å opphøre. De er signert Machine Dazzel. Designeren jobber etter mottoet «glitter rhymes with litter», og det synes.

– Jeg møtte Machine Dazzel i klubbmiljøet i New York i 2002. Han hadde en personlighet som var helt fantastisk. Han designet kostymer for meg første gang i 2004, og siden har han vært en av mine faste samarbeidspartnere. Uten han hadde jeg ikke vært så estetisk nydelig, haha.

24 timer på scenen

27 år etter sin første sceneopptreden vises Taylor Macs forestillinger nå over hele verden. Han har aldri vært i Norge, men i mai kommer han til Bergen for å åpne Festspillene sammen med Bergen Filharmoniske Orkester. «A 24-Decade History of Popular Music» er hans glitrende og subjektive tolkning av amerikansk historie fortalt gjennom populærmusikk, og i Bergen blir verket for første gang arrangert for symfoniorkester, på bestilling fra Festspillene.

Mac har allerede spilt «A 24-Decade History of Popular Music» over hele USA, og som en engangshappening i Brooklyn spilte han hele forestillingen sammenhengende i 24 timer.

«En av de største opplevelsene i mitt liv. Jeg har sovet på det, og jeg er sikker», skrev anmelderen i The New York Times etterpå.

Stykket var også en av finalistene til Pulitzer-prisen for dramatikk i 2017. I Bergen får festspillpublikummet en to timers versjon.

– Kjernen i stykket dreier seg om å utvide vår forståelse av samfunnet og historien. For å hjelpe oss med det, tar vi for oss motsetninger og jobber for å bringe dem tettere sammen, forklarer Mac.

Crystal meth i rumpa

Uansett hvor mange priser, nominasjoner dramatikeren og scenekunstneren har fått de siste årene, så er han opptatt av ikke å miste bakkekontakten. Det får Taylor Mac hjelp til av ektemannen Patt Scarlett.

– Vi møttes i 1997 og var «friends with benefits» en stund. Vi møtte andre hver for oss. Og så var vi venner en god stund. Det er vanskelig å tidfeste når vi ble sammen, men vi ble vel et par i 2005, tror jeg, og giftet oss for tre år siden.

For de 2,5 millioner kronene som fulgte med Den internasjonale Ibsenprisen han fikk for to år siden, kjøpte paret seg et hus på landet utenfor New York.

– Patt og jeg har bodd i en ettroms, slik de fleste kunstnere og artister gjør i New York. Jeg kjente på et behov for plass til å invitere samarbeidspartnere og «gjengen» min, hvor vi kan jobbe sammen.

De som følger Taylor Mac på YouTube, har forhåpentligvis sett han synge låta «But I love him». Det ramser han opp historier om tidligere elskere, med alle deres feil og mangler, som han fortsatt erklærer sin kjærlighet til. Som for eksempel Joshua, som alltid tok mobilen da den ringte, selv når de hadde sex. Eller Michael, som puttet crystal meth opp i rumpa hans mens han sov …

Modig på scenen

Sangen, akkompagnert av en enslig ukulele, er et eksempel på Macs evne til å røre ved nære og intime situasjoner med humor og varme. På slutten av sangen avslører han sin egen «feil», at han synes det har vært vanskelig å snakke om sex med partnerne sine, men paradoksalt nok ikke foran en hel sal med publikum.

– Så du er modigere på scenen enn du er privat?

– Når jeg er på scenen, da byr jeg på. Ønsket er å være så sårbar som mulig og å dele personlige historier for å kunne hjelpe andre. I et forhold handler det om å dele et ønske om å redde forholdet. Det er straks mye vanskeligere. Men jeg tror ikke at jeg gjemmer meg bak kostymene. Jeg har bare alltid følt at det du ser på utsiden er et bilde av det som finnes inni meg. Men scenen tvinger meg til å være modig. I et forhold finnes det ingen scene … da må du være modig på en annen måte.

Taylor Mac, A 24-Decade History of Popular Music, Grieghallen, Bergen.
Onsdag 25. mai, kl. 18.45, torsdag 26. mai kl. 19.30.

Mer info: Fib.no og taylormac.org